Glede og sorg – hand i hand

foto:Rita Nilsen

foto:Rita Nilsen

Dagen i dag er noe annerledes følelsesmessig enn tidligere dager i denne sykdomsperioden jeg er inne i. Jeg flyter mellom en tung tristhet og en vanvittig takknemlighet.

Jeg føler meg så enormt heldig som har mulighten til å være på en plass som denne her i skogen nå som formen ikke er helt på topp. Dagene fra mandag har i grunnen gått med på å overdøve de kroppslige ubehagsfølelsene jeg har hatt med gode sanseinntrykk. Og naturen her har gitt meg raust av opplevelser som har hjulpet meg. Den har vist meg fugl, hare, rev, rådyr og ikke minst multeblomster som indikerer hva jeg har i vente.

I dag er første dagen jeg våkner opp hvor jeg ikke er skikkelig kvalm. Deilig!  Men håret begynner så smått å falle av. Og det har satt igang noe jeg ikke har var forberdt på. Kjenner det er sårt og at tårene presser på hele tiden.  Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er jo så mye annet jeg har mistet i tiden fra 21.mars som er en konsekvens av sykdommen. Noe jeg aldri vil få jeg tilbake på lik linje som håret. Derfor blir jeg så overrasket for de første tapene ga ikke samme reaksjon som den jeg sitter med nå.

 

foto: Anne Merete Bergh

foto: Anne Merete Bergh

Nå smører jeg på med solfaktor 50 og går ut en liten tur i det nydelige været med mannen i mitt liv og lille «dattra» mi.  Får grine , hyle eller le. Siden blir det å forberede et Skypemøte med Nashville i forbindelse med foredraget jeg skal holde i morgen. Mandag skal jeg hente parykken min. Tross alt så sitter jeg med livet i kroppen! Jeg skal få følge med alt som betyr noe for meg en stund til…

Dager som denne…

 Erlig Pedersen overrekker Fagrådets pris til Erna Solberg

Erlig Pedersen overrekker Fagrådets pris til Erna Solberg

I dag har jeg rett og slett hatt en gjennomtrivelig dag – fra A til Å. Slike dager er det ikke mange av , så denne skal jeg gjemme i mitt hjerte og ta frem når det er litt mørkere.

Det startet med en veldig trivelig samtale med Vigdis  så kom Egil og lagde verdens beste kaffe. Så kom Lisbeth David-Andersen  kl.10.00 og vi var sammen helt frem til 1545. Og dette møter  ble en reise tilbake til Damstredet, min oppvekstplass som jeg lengeter sinnsykt tilbake til, videre snakket vi om alt mulig  og frem til i dag. Verden er jo ikke stor når man har oppholdt seg i samme by i mange 10-år og jeg som bodde der frem til jeg var 39 år og fremdeles jobber der. Vi hadde så mange felles kjente at jeg ble skremt

Så dro vi to damene ned i Oslo fengsel hvor vi møtte Mona og Petter og gikk inn til gutta på Vei-valgkurset. De tok godt i mot Lisbeth og snakket litt løs og fast om det meste før hun og jeg gikk ned i et av besøksrommene og videre ned i Benny butikk, fengselsutsalg. Deretter rusla vi   ned å spiste suppe på Kafe Sara i Grønlandsleiret. Der holdt vi nesten på å snakke oss bort så jeg nesten mista prisutdelingen til Erna Solberg og siden møte vedr. opptrappingsplanen til rusfeltet. Jeg rakk det akkurat.

Det var veldig fint og jeg likte spesielt godt det Erna minnet oss alle på – ringvirkningene av rusmisbruk  – ikke minst for barn og at vi måtte ha barna fremst i panna når vi jobba med de rusavhengige. Altså forebyggendeperspektivet med tanke på neste generasjon. I tillegg fikk jeg gitt henne boka vår via en i hennes følge. Han var godt informert om at vi hadde lansert en bok og det er jo stort  med tanke på at det ikke har stått et pip om dette ett sted. I tillegg til å lytte på Erna møtte jeg også mange fine kjentfolk fra rusfeltet. Alltid hyggelig.

Og sist men ikke minst, i kveld  kom det en telefon fra en innsatt som sitter inne i et fengsel jeg ikke jobber i og vi fikk en lang og fin prat. Jeg har fulgt han i mange år nå og jeg blir varm i hjertet mitt når jeg hører han fortelle om sin utvikling – mens han soner. Det gjør at jeg får fornyet energi og kampvilje for jobben min. Som dere forstår så har dette vært en fantasktisk dag – fy søren hvor heldig jeg er…