Foto: Rita Nilsen
En av mange traumeutløsere
Dette omhandlet NAV og jeg ble så dårlig av dette at jeg valgte å slette de for å slippe og se det senere.
En ting er ialelfall sikkert – her må MYNDIGHETENE gripe inn!
Det ble en tøff dag i går. Plutselig var jeg i en helt ordinær arbeidsdag. Møter, møter og møter. Samtaler som tok meg inn i en berg og dalbane av følelser. Det svingte mellom vanvittig glede i møte med besøkende i Retretten det går godt for og ressursgruppa vår som hjelper oss i vårt arbeid- til inn i samtaler med pårørende og innlagte alkohol og rusmiddelmisbrukere og deres bunnløse fortvilelse. Det er ikke mye jeg kan få gjort for dem som har det så vanskelig annet enn å lytte og stille spørsmål som kanskje kan hjelpe.
Nå har jeg lyttet til pårørende siden 1999 – hørt hvilke utfordringer de har. Det er skremmende hva de blir utsatt for av abstinenssyke alkohol og narkotika/medikamentmisbrukere. Det er alt fra fysisk og psykisk vold, ran til drapstrusler. Det er kvinner som blir helt handlingslammet og ikke klarer å ta seg selv og sine barn ut av relasjoner som skader dem. Det er barn som føler seg forlatt og ikke elsket av sine foreldre som kun er opptatt av det ene barnet som er ute i misbruk. Lidelsene er store i liv som er preget av rusmiddelmisbruk.
Samtalene jeg har med pårørende handler veldig mye om spørsmål hva de kan gjøre for å få rusmiddelmisbrukeren til å slutte med rus. Svaret mitt er svært nedslående for dem: Du kan ikke gjøre noen verdens ting. Vil ikke den som misbruker slutte og blir drivkraften i eget liv, kan man ikke gjøre noe. Pårørende og nærstående ringer aldri før de har forsøkt alt som står i deres makt og er så slitene at de ikke henger sammen. Samtlige har gjort det mest utrolige for å få misbrukeren til å slutte, men de har aldri spurt den avhengige om dem ønsker hjelp med å slutte. De har mer eller mindre tatt det forgitt at misbrukeren ønsker seg ut av misbruket. Som oftes er det ikke misbruket dem vil bort fra, men de vil slippe alle konsekvensene misbruket gir.
De såreste telefonene jeg får er der søsken til en misbruker ringer inn. Spesielt fra dem som er så redde for misbrukeren skal dø eller skade seg, samtidig som de føler seg så oversett og ikke verdsatt av foreldre og besteforeldre. En amibvalens som er krevende og smertefull. Så har jeg søsken som har blitt utstøtt helt fra sin familie fordi dem nekter å ha noe mer å gjøre med misbrukeren. De har fått nok av ødelagte høytider og feiringer – alt fra bursdager til bryllup og dåp. Noe som også smerter er der en mor eller far ikke kan gjøre annet enn å se sitt eget barn gå til grunne i rus. Det kan vel ikke være noe verre enn å stå så maktesløs på sidelinjen og se noe av det kjæreste man har gå til hælvete.
Men som sagt så er det lite en pårørende og nærstående kan gjøre om ikke den som er avhengig selv ønsker en endring og tar konsekvensene av sine ønsker. Det vi på utsiden kan gjøre er å hjelpe dem mot sitt mål. Derfor MÅ vi også spørre hva misbrukeren ønsker hjelp til. Ønsker de hjelp til å slippe konsekvensene av sitt misbruk så må vi se om man har økonomi og psykisk styrke til å bistå med penger slik at misbruket kan opprettholdes. Det er en meget kostbar affære og gir store følelsesmessige utfordringer. Ønsker en misbruker å slippe mer alkohol og rusmiddelmisbruk, så må vi hjelpe dem slik at de kan klare endringen. Som kan være svært smertefull for den som skal igjennom en endringsprosess. Wilfrid Stinissen sier: Vi kan ikke tilføre noen livet, vi er kun som jordmødre og regne – vi kan kun legge til rette for det nye livet som skal komme… (fritt oversatt)
Jeg kan jo ikke gi noen råd, men jeg ber pårørende eller misbrukere stille seg spørsmålet: Hva vil jeg med mitt liv? Hvordan ønsker jeg å ha det i min hverdag? Vil det jeg gjør nå lede til mine ønsker? Det eneste menneske vi kan forandre er oss selv – derfor er det viktig å ha fokuset på rett person. Oss selv!
Og til sist – om det passer- så spør jeg den jeg er i samtale med: Hva kan jeg hjelpe DEG med?
I dag er en ny dag for meg og jeg skal jobbe. I dag blir det sommeravslutning for gruppa vår i Oslo fengsel. Spekemat, reker og jordbær med fløte. Jeg skal også besøk en som sitter isolert – 22 timer i døgnet – før jeg skal møte et av hjertebarna mine – en ung kvinne som har vært en hardt rammet pårørende som nå skal presentere sin nye kjæreste for meg. Deretter går det til en 40-års feiring. Feiring av en selvhjelpsgruppe som hjalp meg de 10 første årene i min tilfriskning, derfor føler jeg det som en stor ære å bli bedt om å si noen ord.
Forsiden til Tidskriftet for psykisk helse Nr. 2 2014
Essay i PDF – TPH-2014-2-7_Nilsen (1)
Essay av: Rita Nilsen, f. 1962, Grunnlegger og daglig leder i Retretten, Medisin grunnfag, akupunktør, 24 år som rusmisbruker. rita@retretten.no Kristian Augustgt.10, 0164 Oslo
Kunnskap og livserfaringer hjelper.
Det er mange veier inn i en avhengighet og like mange ut av den. Når vi skal snakke om hva som hjelper, må vi være tydelige på hva vi snakker om: Skaderedusering eller rusfrihet. Siden jeg arbeider i Retretten og jobber primært for mennesker som vil ut av alkohol, medisin- og/eller narkotikamisbruk, ønsker jeg å dele med dere hva min og Retrettens erfaring er.
Stiftelsen Retretten er en brukerstyrt stiftelse hvis formål er å gi hjelp til videre hjelp for den som lider på grunn av eget eller andres rusmiddelmisbruk. Vår målgruppe er personer med alkoholavhengighet, annen rusavhengighet, straffedømte og deres pårørende. Vi er et rusfritt lavterskeltilbud. Det vil si at personer i vår målgruppe kan komme uten timeavtale. Det koster ikke penger og vi fører ingen journal. Ingen trenger å oppgi personalia. I tillegg til at vårt ressurssenter i Oslo sentrum holder åpent seks dager i uken, er vi fire dager i uken i Oslo fengsel og én dag i måneden i Ullersmo fengsel og Ravneberget kvinnefengsel. Vi har gode støttespillere både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. I tillegg til veiledning gir vi akupunktur hver hele time. Vi holder et lærings- og mestringskurs to ganger i semesteret. Dette kurset har også egne kvinne- og mannssupportgrupper som går over 45 uker eller mer. I tillegg til dette har vi et relasjonskurs som går over fire dager samt en dag for familie og nærstående. Målet med dette kurset er at den som har et avhengighetsproblem, skal bli i stand til å ta det ansvaret et avhengighetsproblem krever.
Det er mange årsaker til at man utvikler avhengighet til ett eller flere stemnings- og tilstandsforandrende midler, spesielt avhengighet til midler med et ruspotensial. Enkelte kan være genetisk disponerte. Andre igjen har utviklet dette gjennom hyppig bruk over en lang periode. Enkelte kan ha utviklet det via det miljøet hvor de har hatt sitt sosiale liv. De kan ha hatt smerter eller andre lidelser som har krevd at de har måttet bruke reseptbelagte vanedannende medisiner. Slik jeg ser det må derfor også tilnærming og behandling baseres på individuelle hjelpe- og tjenestetiltak. Målet for den hjelpen som skal gis, må være tydelig definert av både tjenestemottaker og -yter.
Når mennesker med et avhengighetsproblem oppsøker Retretten, kommer alle av samme årsak: De har en livssituasjon de ønsker hjelp med å komme ut av. Da har som regel avhengigheten og bruken kommet ut av kontroll. Det leder til at de føler at de ikke fungerer i hverdagen på den måten de ønsker. De kan føle at livet deres er meningsløst, og at de ikke er til nytte verken for seg selv eller andre. I veldig mange tilfeller så har de mistet familie, barn, foreldre og søsken –og/eller annet som har betydd mye for dem. Altså de vanligste konsekvensene som følger misbruk av rusmidler.
Via ulike veier kommer mennesker i kontakt med oss. Noen via lege, NAV, distriktspsykiatriske sentre, institusjoner, fengsler eller kriminalomsorgens friomsorgskontorer, men aller mest via familie, venner og bekjente. De som kommer føler ofte at de har forsøkt alt og allikevel aldri har klart å nå sine drømmer og mål. De kan ha vært i alt fra polikliniske dagtilbud, kort- og langtidsbehandlingsopphold, barne- og ungdomsinstitusjoner hvor fokuset har vært endring av rusvaner, til psykiatri og fengsel. Disse har klart seg godt så lenge de har vært i et beskyttet miljø, men ramlet raskt tilbake til rus og annet destruktivt levesett når de er skrevet ut eller løslatt. Alle disse forsøkene har også bidratt til at de ikke tror det er noe håp for dem, og at de bare får gjøre så godt de kan ut av sin skjebne. Når dette er sagt, så må det også sies at en god del kommer til oss fordi de ikke trenger eller ønsker å oppsøke offentlige tilbud hvor de må oppgi hvem de er og få rusmiddelproblemet i papirene sine.
Problemet er ofte at personen som er avhengig av rusmidler, ikke har kunnskap om dynamikken i avhengigheten. Ofte mener mange at de kan bruke de midlene med ruspotensial som de normalt ikke benytter til daglig, og at de kun skal bruke sitt foretrukne rusmiddel noen ganger i året. I de aller fleste tilfeller når personen med alkohol- eller annen rusmiddelavhengighet kommer til oss, så handler det om for dem å få kontroll over bruken. Målet deres er at de skal kunne klare å bruke alkohol og/eller andre rusmidler som folk flest. De har sjelden tenkt at de skal eller må slutte helt å bruke ett eller annet middel med ruspotensial. For eksempel er det svært mange med misbruk av illegale rusmidler som ikke ser på alkohol som et rusmiddel, og de opplever det som trygt å drikke. Personer med alkoholavhengighet tror ikke at beroligende og sovepiller gitt av legen er usikkert for dem å bruke. Det vi også ofte opplever, er at veldig få anser cannabisbruk som et problem. Dessverre så får de ofte støtte i hjelpeapparatet og av nærstående om at dette er helt ok å bruke, så lenge de holder seg unna de tyngre stoffene og alkoholen for dem med alkoholavhengighet. Vi opplever ofte at det er denne «støtten» som er nok til at den med rusmiddelavhengighet faller tilbake til det rusmidlet som personen selv føler gir dem den stemningen de egentlig ønsker seg. Forskning viser at når man engang har utviklet en avhengighet til midler med ruspotensial, så kan man aldri helt trygt innta noen midler som skaper en ruseffekt (Mørland, 2002).
Mangel på kunnskap er som kjent også mangel på løsning.
Retrettens arbeid bygger på Verdens helseorganisasjons (WHO, 2010) og den amerikanske psykiaterorganisasjonens forståelser av avhengighet og slik begge definerer avhengighetssyndromet (APA, 2013). Kriteriene i disse manualene er noe personen med rusmiddelavhengighet gjenkjenner. Spesielt nikker de fleste gjenkjennende til punkt 4 i APA (2013): «Det forekommer en vedvarende trang til eller mislykkede anstrengelser for å redusere eller kontrollere stoffbruken.» De blir svært glade når de ser at dette ikke er spesielt for dem, men at det gjelder alle som har utviklet avhengigheten.
Slik vi i Retretten ser det, så kan vi sammenlikne avhengighetssyndromet med en allergisk reaksjon. Det vil si at ved inntak av visse midler, så får man en unormal reaksjon. Vi mener at det er den som har allergien eller avhengighetssyndromet, som selv er ansvarlig for å forebygge tilbakefall til uønskede reaksjoner. Det innebærer at når man får en unormal reaksjon på et stoff, er den eneste løsningen å holde seg borte fra det stoffet som utløser ubehag og smerte. Hos personer med avhengighet blir det et viktig tiltak å holde seg totalavholdende fra de midler som utløser et ødeleggende og destruktivt atferds- og reaksjonsmønster .
Siden Retretten er et brukerstyrt tiltak, så bygger vår misbruks- og tilbakefallsforebyggede kompetanse mye på egne erfaringer. For våre medarbeidere kreves det også at man har en faglig kompetanse. De fleste av oss har rusmiddelmisbrukerbakgrunn. Vi tenker at det kun er personen selv som bruker ulike psykoaktive stoffer som kan avgjøre om de har et avhengighetssyndrom. Kommer man frem til at man har utviklet en avhengighet, så må man også tilegne seg kunnskap som kan bidra til å forebygge tilbakefall. Den sikreste måten er å være totalavholdende fra alle midler med ruspotensial. Mørland (2002) henviser til forhold knyttet til krysstoleranse ved at de ulike midler med ruspotensial kan vikariere for hverandre. Det vises til at totalavhold er det sikreste forebyggende tiltaket. Når vi leser kriteriene i ICD-10 (WHO, 2010) og DSM V (APA, 2013) ser vi at de er av samme mening som den Mørland (2002) viser til. Den sikreste kilden personen med rusavhengighet har, er personens eget levde liv og egen erfaring med bruk av rusmidler og dens konsekvenser av dette.
Lærings- og mestringskurs
Retrettens medarbeidere kan bidra til at den som har et avhengighetssyndrom, gjøres i stand til å ta det ansvaret som er nødvendig. For å hjelpe personen som misbruker ulike rusmidler, benytter vi et lærings- og mestringskurs omtalt som ANTA-kurset (ANTA = alkohol, narkotika, tabletter og andre avhengigheter). Det er et redskap for å hjelpe mennesker som ønsker seg ut av misbruket, og som vil ha hjelp til å forebygge tilbakefall. Dette er et kursopplegg som bidrar til at personen med en definert avhengighet eller et destruktivt atferds- og handlingsmønster lærer noe om dynamikken i avhengighet og vaners makt. Hovedfokuset i ANTA-kurset er at ethvert misbruk av stemnings- og tilstandsforandrende middel kun er et symptom – for enkelte et symptom på at man en gang i tiden ikke hadde det som skulle til for å håndtere livet og hverdagens utfordringer så godt. Personen fant hjelp i ulike psykoaktive stoffer eller adrealinaktiviserende aktiviteter (Bergstrøm, 2012) for å kunne fjerne seg eller mestre situasjonen mentalt og følelsesmessig.
ANTA-kurset er ikke et terapiprogram for ulike lidelser som kan knyttes til rusmiddelmisbruk. Det er et kurs som kan være med på å sette ord på det som kan være årsak til at man søker løsninger som kan gi en opplevelse av mestring og velbehag, men som egentlig ikke gjør annet enn å skape problemer. Det personen avdekker i kurset, kan de ta med seg videre til sin behandler.
(http://www.retretten.no/storage/Posjekt%20ANTA%20Kortkurs.pdf (http://www.retretten.no/storage/Evaluering%20av%20retretten_Rapport_PDF.pdf )
Likemannsarbeid hånd i hånd med fagligheten
Det å se på bruken av de nevnte midlene, løser ingenting. Man må gå bakom å finne ut hva som er årsaken for det brukermønsteret som har ledet til misbruket og siden avhengighet. Gjennom kursopplegget lærer man å se sammenhenger mellom årsak og virkning. Mye av kursprogrammet bygget på psykodynamisk (Cullberg, 1978; Føyn & Shaygany, 2010) og kognitiv teori (Helstrup & Kaufmann, 2000). I den delen som kun er for personer med alkohol- og annen rusmiddelavhengighet, har kursleder selv rusmiddelmisbrukerbakgrunn. I dag er kurslederne totalavholdende og de bruker sine erfaringer som eksempler. Eksempler på hva som var deres vei inn i avhengigheten, hvordan det var når de brukte psykoaktive stoffer, hva som bidro til at de stoppet, og hva de gjorde for å få det slik de slik de har det i dag. Det er ikke slik at kursleder har sett lyset, og at det er dennes vei som er den eneste. Kursleder kobler sin teoretiske kompetanse opp mot egne livserfaringer. De har innsikt og kunnskap om at det å slutte å bruke et middel med ruspotensial kun er begynnelsen på en gjenreisnings- og rehabiliteringsvei. For noen er det et langt lerret å bleke med mye knall og fall. For andre igjen kan den teoretiske kunnskapen være nok for å få til den endringen som er nødvendig i forhold til det målet de har.
Individuell behandling og tilnærming
Det eneste en person med rusmiddelavhengighet har til felles med en annen rusmiddelavhengig, er at de får problemer når de inntar midler med ruspotensial på en slik måte at de aktiviserer triggere, som igjen kan utløse rusmiddelmisbruket. De kan ha ulike oppvekstvilkår, barne- og ungdomsår (Larsen, 2004), utdanning, yrkesliv og annet. Derfor må vi se det enkelte mennesket vi har foran oss, for å kunne gi en hjelp som kan fungere for dem. Om det er en person som gir sterkt utrykk for at han eller hun ønsker å bli rusfri, må vi gjøre alt vi kan for å finne den hjelpen som skal til. Vi må se hele mennesket. Mange, spesielt de som har hatt et tungt rusmiddelmisbruk siden barndom eller tidlig i tenårene, mangler ofte ord for hva som kan være galt. Følgelig må vi som samarbeider med dem, kunne forstå hele deres historie og det livet som leves i dag, for å forstå hva som kan være årsaker som kan utløse behovet for å handle destruktiv.
Det er ikke slik at alle som har utviklet et tungt rusmisbruk alt fra tidlig ungdomstid, nødvendigvis har hatt en dårlig barndom. Forskning viser i dag at det kan være en genetisk årsak bak utviklingen av en rusmiddelavhengighet ( Ducci & Goldman, 2008). Vår erfaring er at de med en god oppvekst, og som likevel har utviklet avhengighet, fikk en enorm god opplevelse med primært alkohol, kokain eller hasj ved første forsøk. Det er som en følelse ”av å komme hjem”. Mørland (2005) gir oss et godt bilde av dette i artikkelen ”Hjernens ulykkelige forelskelse”. Poenget her er at når noen begynner å bruke rusmidler i ung alder, så kan de ha mye til felles med dem som har en mindre bra barndom.
En avhengighet går ikke etter posisjon og status, ingen er immune mot å utvikle dette. I Retretten møter vi alt fra mennesker som ble født med rusmiddelabstinenser, til dem som kan slite med traumer fra ulike type overgrep – fysiske, psykiske, seksuelle, krigstraumer (Najavits, Weiss, Shaw & Muenz, 1998). Videre til dem som har festet og drukket alkohol jevnlig og supplert med piller for å få sove, for ikke å glemme alle de som har røyka hasj og marihuana i mange år, og som tror at de har brukt et rusmiddel som ikke er avhengighetsdannende eller som gir fysiske og psykiske konsekvenser (Lundquist & Ericsson, 1999). Det som er felles for alle, uansett årsaker, er at de må være totalavholdende fra midler med ruspotensial for å være på den sikre siden med tanke på tilbakefall.
I Retretten har vi et slagord som sier: «Det handler ikke om å slutte å ruse seg, men å få en mulighet til å slippe.» I tillegg til å være totalavholdende må man samtidig få hjelp til å se hva som kan være triggere, og som utløser et tilbakefall. Kunnskapen om dette er enormt viktig, spesielt for dem som har mange tidligere forsøk på å få kontroll over rusmiddelbruken. ANTA-kurset gir slik kunnskap. Der lærer man alt om dynamikken i avhengigheten og hvorfor det er viktig å ha fokus på totalavhold. Siden går vi gjennom de ulike utviklingsstadiene i avhengigheten og hva som er de vanligste abstinenssymptomene, hvor lenge de kan vare og hvorfor de må være på vakt om de inntar medisiner med ruspotensial for å dempe absistensubehaget.
Deltakerne får også kunnskap om de ulike fasene med abstinenser. Den første fasen er avrusningen. Deretter følger det som kalles det postakutte absistenssyndrom (Gorski & Miller, 1986). Dette er reaksjoner som kommer flere uker etter selve avrusningen. Symptomene på dette kommer også med jevne mellomrom ca. hver 12. uke, opptil flere måneder etter siste inntak. Kursdeltakerne får også innsikt i hva som skjer i overgangsfaser (Culberg, 1978), og hvorfor kroppen reagerer på en slik måte at vi kan oppleve at vi er depressive. Her blir man gjort oppmerksom på at dette er en normal reaksjon. Dette er en tid da kroppen og sinnet trenger å orientere seg på nytt og stabiliseres før den kan fungere som normalt. Overgangsfasene og disse reaksjonene oppstår gjerne når man skrives ut av institusjon, løslates, flytter eller begynner i ny jobb eller på en utdanning.
Videre får man kunnskap om hva som er traumereaksjoner. Veldig ofte vet ikke den som har vært utsatt for krenkelser og overgrep, at dette er opplevelser som må bearbeides slik at opplevelsene ikke skal gi grunnlag for re-traumatisering. Det er ikke uvanlig at personer med rusmiddelavhengighet kan ha traumer og at de samtidig lever liv hvor de re-traumatiseres. I mange tilfeller blir et tilbakefall utløst av traumereaksjoner, og derfor er det viktig at man får lære mer om dette.
Gjennom ANTA-kursets og den innsikten man får, klarer man også bedre å forstå at alle feilskjærene man har hatt tidligere, ikke har noe med intelligens å gjøre. Dette bidrar til håp, som igjen utløser energi til ikke å gi opp. Derfor er det viktig at man selv får kunnskap om mulige årsaker til at man utviklet en avhengighet og hva som kan være grunnen til at man havner tilbake i misbruk. Personer som har vært utsatt for rusmidler i fosterlivet, eller hatt en oppvekst med foreldre og omsorgspersoner som selv er aktive rusmiddelmisbrukere, er mer sårbare for å utvikle et avhengighetsproblem enn de som vokser opp med foreldre uten et slikt problem (Farstad, 2011). Min erfaring er at de som er født med en eller annen abstinens, vil ha et oversensitivt sentralnervesystem. De vil ikke bare ha problemer med dette i starten på livet, men også i resten av livet, og rammes spesielt hardt når de står i følelsesmessige utfordringer. Dette er noe som kommer veldig tydelig frem hos personer som har hyppige opphold i kriminalomsorgen. Flere av dem som oppsøker oss, mener de har ADHD. Etter noen samtaler kan noen fortelle at de har vært i barnehjem så å si siden fødsel fordi mor og far misbrukte alkohol – eller narkotika. Vi hjelper da til med å få tak i litteratur om symptomer som er klassiske for barn født av mor med rusavhengighet (fødalt abstinenssyndrom, fødal abstinenseffekt, neontalt abstinenssyndrom). Vi oppfordrer til å samtale mer om dette med behandler eller lege. Uansett hva man måtte ha av diagnoser, ADHD eller FAS/FAE/NAS, må man være spesielt oppmerksom på alt som stimulerer sanseapparatet. Dette kan raskt skape en følelse av å ha et kaos inni seg som man ikke klarer å regulere. Det er i slike situasjoner en person med disse diagnosene kan få tilbakefall for å stilne indre uro og ”huekjør”.
NADAs akupunkturprogram
Dette er et standardisert øreakupunkturprogram hvor man setter fem nåler i hvert øre. Dette programmet ble utviklet av dr. Michael Smith ved Lincoln Hospital, avdeling for rus og psykisk syke, Lincoln Recovery Center, i Bronx i USA i 1974. I 1985 ble det dannet en organisasjon for leger, dommere og akupunktører fra hele USA som fikk navnet National Acupunkture Detoxificaton Association. Derav navnet NADA, og siden har det spredd seg til hele verden. Dette akupunkturprogrammet reduserer hormonet kortisol, og det igjen gjør at immunforsvaret blir sterkere, sånn enkelt sagt. Rusmiddelavhengige og pårørende har mye emosjonelt stress som er kortisolfremmede og derfor opplever de ofte øyeblikkelig følelsesmessig bedring ved behandling. Det er en rekke studier som kan bekrefte dette. Jeg viser alltid til Berman (2004) sin studie, hvor hun i sin doktorgrad om innsattes helse viser at dette akupunkturprogrammet er hormonbalanserende. Min, Retrettens og andres studier viser at dette kan bidra til at personen opplever ro, og de har mindre angst og depressive følelser. I tillegg reduserer det abstinenssmertene (www.nada-norge). Retretten ga drøye 11.000 akupunturbehandlinger i 2013 i ressurssenteret og 3500 i Oslo fengsel.
Noe som hjelper
Det vi opplever hjelper er at personer som har utviklet et avhengighetsproblem, får kunnskap om dynamikken i selve avhengighetssyndromet. Deretter at man får hjelp til å se hva som kan være årsakene til at man havnet i en slik situasjon, og at alle støttes på veien mot det målet de selv ønsker. Alt arbeid må være strukturert og målrettet med tydelige definerte delmål. Vi har sett at der personen, uansett hvor tungt ute de har vært, selv får kunnskap om årsakene til problemene sine, så klarer de raskere å endre på det som gjør det vanskelig i hverdagen. Tross alt så sitter man med levde erfaringer og kunnskap om sitt eget liv, og disse livserfaringene er svært verdifulle i gjenreisnings- og tilfriskningsarbeidet, der mye handler om å finne nye løsninger på sine personlige utfordringer. I tillegg så hjelper det på at hjelpe- og tjenesteapparatet ser hele mennesket og gir personen den hjelpen vedkommende har behov for.
Referanser:
American Psychiatric Association. (2013). http://www.psychiatry.org/dsm5 (lastet ned27.01.14).
Berman, A.H. (2004). Enhancing Health Among Drug Users in Prison.Doctoral thesis in
psychology. Stockholm: Karolinska Institutet.
Bergström, G. (2012). Kriminalitet Som Livsstil. Lund: Studentlitteratur, 2012.
Cullberg, J. (1978). Mennesket i krise og utvikling.Oslo: Aschehoug.
Ducci, F. & Goldman, D. (2008). Genetic approaches to addiction: genes and alcohol.
Addiction, 103(9), 1414–1428.
Foto: Rita Nilsen
Transformasjon
Jeg takker for alle tilbakemeldinger jeg har fått på blogginnleggene mine. Nå som jeg skal ta det med ro og samtidig ikke har den beste konsentrasjon og hukommelse, så gjør det godt å ventilere for mangt og meget. Jeg blir selvfølgelig utrolig glad når jeg får tilbakemeldinger på at det jeg skriver gjør en forskjell for noen.
På søndag skrev jeg en blogg til et med-menneske. I går kveld kom en ny sms fra han. Da hadde fått lest bloggen, Kjære venn og mottatt siste boka vår om Retretten, rusomsorgs i praksis:
Aldri har ord truffet meg i sjelen som de til meg du skrev. Aldri har jeg følt meg mer sett og ikke alene…Noen vet jo faktisk hvem jeg er. Utrolig godt Rita, sola mi:) Føler meg ikke helt alene i denne mer og mer skremmende verden. Takk for boka og takk så utrolig mye for deg.
Største klem i universet på deg. Mvh. lille fugl
Jeg ber deg som leser dette stoppe opp å tenke på hva som ligger bak disse ordene fra han som nå ligger veldig syk. Han som følte seg oppgitt av alle – og seg selv. Får behov til å minne både meg selv – og andre – om at hvert enkelt menneske lever i sine liv 24 timer i døgnet og at all hjelp som gies må ha selvstendighet som mål…
Foto: Rita Nilsen
Ingen vet når sykdom rammer
Diverse samtaler med alkohol – og rusmisbrukere oppigjennom årene fra 2004 og frem til i dag – og nå mine egne erfaringer som somatisk syk – har fått meg til å tenke litt annerledes på det å være pasient.
I 2004 fikk vi rusmiddelavhengige pasientstatus. Vi skulle vi få profesjonell hjelp og alt skulle bli bedre. Det er vanskelig for meg å si så veldig mye om hvordan hjelpen har vært for flertallet av rusmiddelavhengige. De som kommer inn i behandling er jo ikke bare den gruppen jeg arbeider mest for – gjengangerne med mange år inn og ut av institusjoner og fengsel. Og for sistnevnte gruppa har nok ikke ting endret seg til det bedre.
Tidligere banket rusmiddelmisbrukere på porten til avrusninga og kunne så gå videre i behandling dit vi ønsket oss. Om det var plass. Det eneste byråkratiske grepet – i Oslo, kunne være sektorbytting. Stort sett så var vel behandlingen en plass hvor vi ble ”blanke i pelsen”. Et sted vi spiste oss opp og hvilte litt ut før det bar rett ut i elendigheta igjen. I dag så kan veien inn til avrusning og behandling vanligvis bli både lang og kronglete. Man skal igjennom fastlege, ruskonsulent eller legevakt for vurdering om man virkelig trenger en avrusning. Siden skal man utredes for å finne ut om man har pasientrettigheter i spesialisthelsetjenesten eller primærhelsetjenesten. Deretter om man skal ha et tilbud i døgn, dag eller polikliniske tiltak. Og til sist settes en frist for når behandlingen skal starte. Eventuell endring av avtaler kan by på store problemer for pasienten. Som tidligere så nå kan innholdet i behandlingen – om hva som skal behandles når rusmidlene ikke lenger inntas og hva målet er med behandlingen – oppleves som nokså uklart.
For den pasientgruppen jeg arbeider mest for passer det nevnte behandlingsforløpet svært dårlig. Her er det mye snakk om hvordan personens fysisk og psykisk tilstand er. I tillegg til de sosiale forholdene når helsen svikter. Når de selv ønsker hjelp er de som regel så langt nede at de ikke kan gjøre ordentlig rede for seg, samtidig som boforhold og det sosiale nettverket er preget at måneder- kanskje år – på ruskjøret. Og det verste i dette er at helse -og omsorgssektoren krever at en som har tilført seg så mye tilstandsforandrende midler over tid, skal kunne forstå og nytte gjøre seg informasjon som blir gitt ved når de oppsøker et akutt-tilbud. De fleste finner derfor sin medisin og friskmelder seg på stoffer de bare blir mer og mer syke av.
Nå som jeg har fått kreft har jeg blitt møtt på en måte jeg har blitt helt stum av. Det er ikke bare en gang jeg har stoppet opp og tenk: Tenk om de hjelpe -og pleietrengende rusavhengige kunne bli møtt på denne måten. Fått hjelp i forhold til sykdommens/tilstandens behov. Den 24 februar fikk jeg time til mammografi. Der ser de noe som avviker og ber meg kreve å få en biopsi om Ahus sier at alt er i orden. To uker senere får jeg innkallelse til en time på Ahus. Jeg må flytte på timen fordi jeg hadde et viktig møte med Justisdepartementet og det lot seg lett gjør. Timen blir satt til den 21.mars. Der blir jeg tatt i mot av verdens hyggeligste personale. Forsiktig forteller legen meg at jeg må belage meg på en operasjon. Altså fortalte hun meg på en skånsom måte at jeg sannsynligvis hadde fått kreft.
Timen for operasjon var satt til 26. april. Jeg ba pent om de kunne flytte meg om det var mulig. Den 29.april skulle jeg ha boklansering og trodde kanskje det ble tett med bare 3 dager å komme meg på. Det ble en avbestilling så jeg ble langt inn 8 april og operasjonen skulle gjennomføres den 9.april. Den første dagen forklarte legen meg og Jan hva jeg skulle igjennom, så var det blodprøver, merking av kreftsvulsten og til sist ble jeg invitert inn til en samtale med brystkreftforeningen. Damene som møtte meg hadde selv gått igjennom en operasjon og etterbehandling av brystkreft. De fortalte meg det jeg trengte vite om rekvisisjoner jeg måtte få med meg ved utskrivelse og at de hadde midlertidig proteser som lå på avdelingen om jeg ønsket det. Samtidig oppfordret de meg til å benytte meg av de tilbud kreftforeningen hadde for kreftpasienter og ga meg en mappe jeg kunne lese i fred og ro. Til sist fikk jeg velge meg en hjertepute jeg kunne støtte meg på etter operasjonen.
Cellegiftkuren skulle starte opp 4-6 uker etter operasjonen slik fristen er for denne diagnosen. Dette kræsjet med en konferanse jeg skulle til i USA, men legen var tydelig på at noen utsettelse var det ikke snakke om. Og kuren ble igangsatt innen fristen. Fra februar i år og i alle fall i 5 år fremover, har jeg blitt og skal jeg bli passet på av spesialiser. Behandlingen jeg får er forsket frem igjennom år. Leger og helsepersonellet jobber for meg og til det beste for min helse. Jeg har en forening hvor ledere og medlemmer snakker min sak – de sloss for rettigheter som jeg kan bli frisk av.
I gjennom helgen og på dagen i dag har jeg fått telefoner som har vekket tankene om pasientbehandling igjen. Siste var en ung gutt som vil ha hjelp – NÅ – men ikke LAR-medisin. Han har fått time til avrusing om 2 eller 3 uker (han var ikke sikker) og institusjonsplass innen februar 2015. LAR-medisin og institusjonsopphold var ikke ukjente behandlingstiltak for han, men han ville forsøke en gang til. Men han trengte hjelp nå.
Nå er det engang bestemt at pasient -og behandlingstilbudet til rusavhengige er slik dem er. Slik jeg opplever det er det ikke tatt mye hensyn til den ambivalens og årsaken til den som finnes hos en rusavhengige når de ber om hjelp. Det medisinske feltet mener at en rusavhengig skal tåle både det ene og andre av det den avhengige selv forsøker å si at de ikke tåler. Blant annet rusing på institusjonen de oppholder seg. At en pasienten er uten bolig, økonomisk trygghet, sosialt nettverk som kan støtte personen på vei til bedre helse eller noe å stå opp til hver dag, er det ingen så langt jeg kjenner til som har sloss for at pasienten må ha på plass for at han skal bli frisk. Det har vært noen lavmeldte grynt, men ingen har stått på barrikadene slik jeg har opplevd kreftforeningen har gjort for sine…
Foto: Rita Nilsen
Fugleunge på sin første flytur
Du ser på meg, men ser meg ikke. Blikket ditt, som til vanlig er våkent, klart og skarpt, er nå sløret. Alle rundt deg står i kortbukse og singlet – du har både caps, hetten fra hettegenseren på hode, skjerf, langbukser og vintersko. Du er knapt nok en tredjedel av den gutten jeg så for bare noen måneder siden. Du vakre, vakre sjel. Det er så utrolig trist. Så vanvittig sørgelig for jeg vet så godt hva som bor i deg.
For ikke mange ukene siden hadde du bygd deg opp fra å være svært svekket person til en frisk. Fra å ha vært fylt av håpløshet, overvektig på grunn av Metadon og gusten i huden etter vintermåneder i fengsel, hadde du klart å trappe ned på medisinen, trent deg opp, fått en frisk hudfarge og var fylt av pågangsmot og håp. Så fikk du plass på behandlingsinstitusjon og du trodde virkelig at det skulle gå veien for deg. Men…
Før du gikk inn i behandling la du frem dine drømmer for meg. Nå ville du skaffe deg leilighet, jobb og få orden på gjelda, samtidig som du ville utvikle og stryke dine kreative evner. Du ville leve et normalt liv uten alkohol, dop og kriminalitet. Mest av alt ville du bygge opp tilliten familien hadde mistet til deg. Aller mest ville du oppnå den hos din bror slik at du kunne få være onkel dine nevøer kunne være stolt av. Ikke minst at du skulle bli i stand til å delta i julefeiringen sammen med dem. Kanskje til og med en dag få sitte barnevakt.
En kveld ringte du meg helt fortvilet. Igjen hadde du søkt isolasjonen. Stedet var ikke slik du trodde. Det var mye rus – tilgangen lett til det meste du var redd. Du visste ikke hvor lenge du ville holde det ut. På mange måter savnet du fengslet og cellen i de hentet deg fra. Soning kunne du – friheten var noe ganske annet. Jeg ba deg holde fast og du sa: Jeg kan ikke love noen ting…
Sist uke så jeg at du hadde bomma på målene dine. Drømmene lå i knas. Her jeg sitter tenker jeg: Hvem hjalp deg til å nå det du øsnket deg. Drømmer som ikke er unormalt for noen mennesker å ha? Var det noen som strakk hånda ut til deg og spurte: Hva kan jeg hjelpe deg med? Var det noen som ga deg det du trengte aller mest – hjelp til å forvalte friheten mens du var redd og usikker? Kom noen deg i møte og forsøkte å hjelpe deg tilbake på trygg grunn da du falt?
Foto: Rita Nilsen
Fugleungen på vei opp igjen
Disse tankene fikk jeg om deg da jeg så den lille fugleungen som satt på bakken. Vingene dens var ikke streke nok til å bære den dit den ønsket på dens aller første flygetur i frihet. Godt den hadde en fuglemor som fulgte med og meg som passet den for Lucky og hennes ønske om å leke med den. På kort tid satt den trygt på en grein og siktet etter nye mål for sin ferd…
Gleden var stor da jeg fikk en sms av deg i dag. Du henger fremdeles med og er på oppadgående igjen. Meldingsutvekslingene vi fikk avsluttet med at vi trøstet hverandre – vi begge skal bli friske og smile til dagen og livet vårt igjen. Og når dagen kommer så skal jeg stille deg alle spørsmålene som står skrevet her…
(denne er anonymisert)
Foto: Rampelys VG
HALLLLLLÅÅÅÅÅÅ!!!! Skal denne eldre mannen oppta en soningsplass i fengsel??? Altså jeg er for at folk skal gjøre opp for seg, men her må noen begynne å tenke. Den plassen MÅ få gå til en ung som har fått satt livet sitt på vent fordi vi har soningskøer her i landet.
Jeg kan selvfølgelig ikke mene noe om Nerdrumsaken fordi jeg har ikke fulgt med på den og vet derfor ikke hva som er fakta her. Det jeg tar utgangspunkt i nå er hva dommen er og hvordan domstolen mener straffen skal gjennomføres.
Hva som er årsaken til at de mener Nerdrum skal oppta en celle er jeg ikke kjent med, men jeg stusser på en slik avgjørelse. Jeg jobber for unge mennesker som har ventet opptil 2 år for å sone en dom knyttet til rusatferd. Dette er unge mennesker som ikke kan gjøre noe med livet sitt før straffen er gjennomført. De vet at det ikke er noen vits i å søke verken jobb eller utdanning fordi de vet aldri når de blir innkalt til soning. For en del av disse unge lovbrytere blir denne ventetiden selvfølgelig fylt opp av aktiviteter som ofte leder til nye kriminelle forhold. Vi kan ikke kaste bort en celle på en som har gjennomført det meste av sin tid her på jorda!
Jeg håper virkelig ikke at avgjørelsen om Nerdrums straffegjennomføring vil ha rot i en jantelovtenkning… Her er alle tjent med en kost nytte-tenkning
Foto: Rita Nilsen
Det vi putter inn i barn og unge er hva vi får ut i andre enden.
Kur 2 av 16 i kreftbehandlingen er gjennomført. Nå holder jeg på med FEC 60, som den heter. Forrige gang så gikk det greit. Kvalm og litt lite energi, glemte og surra litt under konsentrasjonskrevende samtaler, men ellers tålelig greit. Jeg har fått jobbet det jeg orker. Så de første tre ukene har jeg hatt tjenestetelefonen, holdt foredrag i Nashville over Skype, deltatt på styremøte, hatt personalsamling, vært i fengsler og blitt intervjuet, pluss en god del annet. Nå mister jeg håret, energinivået er svært lavt, hukommelse og konsentrasjonen på bunn. Jeg makter nok ikke det samme tempoet nå etter kur 2, så må velge noe fra min vanlige hverdag
Som vanlig kommer det mange meldinger og telefoner fra brukere av Retretten og andre som har noen spørsmål på hjertet. Noe endret fra tidligere år fordi min livssituasjon er noe annerledes og fordi folk er opptatt av hvordan det går med meg. Det har vært flere og hyppige telefoner fra innsatte som lurer på hvordan jeg har det. Det varmer selvfølgelig hjertet mitt. Men i år som før, har denne årstids sms’er og telefoner handlet om at det har gått bra- privat eller utdanning for brukere som tidligere følte at de var dømt til å leve det livet rusen ga dem. Dette gir meg glede. Og energi.
Det er to telefonsamtaler jeg har mottatt før kur 2 som jeg har tenkt mye over. To unge mennesker – en gutt og en jente – ringte meg. Gutten var så sjokkert fordi han hadde oppdaget at han var blitt avhengig av hasj. Noe han trodde var helt umulig. Den største bekymringen han hadde var at dette gikk utover karakterene og at dette ville påvirke hans fremtid. Nå måtte han ha hjelp, men han visste ikke hvor han kunne få den hjelpen. Gikk han til lege eller psykolog ville han få i sine papirer at han hadde et rusproblem og det kunne han ikke med tanke på videre utdanning og yrke ( jeg fikk ikke vite hva det var). Vi fikk en fin prat og jeg lærte utrolig mye av denne svært unge og reflekterte unge herremannen.
Her jeg sitter nå kjenner jeg blir helt rørt og glad over at unge selv tar ansvar der jeg opplever at de som skal være ansvarlige voksne velger å tåkelegge fakta om mulige konsekvenser av hasj/cannabisbruk. Og jeg stiller meg ofte spørsmål: Hvorfor gjør de voknse dette?
Den neste telefonsamtale som gjorde meg veldig glad kom fra en ung kvinne. Hun var bekymret for utviklingen av sin egen festing. Ved en tilfeldighet hadde hun kommet i kontakt med et hipt festemiljø og på kort til fått et nytt festemønster. Fra å ha drukket mest rusbrus, hvitvin og lette drinker var det nå mer champagne og kokain. Barne – og ungdomsvennene hennes var byttet helt ut. Nå var hun med folk hun egentlig ikke hadde så mye til felles med foruten den løsslupne festingen. Hun mente til og med at de nye vnnene ikke hadde noe annet enn innholdsløse verdier. Verdier som kun ville føre til jaget etter mer fasadebekreftelser. Denne ungen kvinnen savnet livet hun hadde hatt for noen få måneder siden. Savnet vennene sine, samtalene og gledefølelsen. Den gleden hun hadde kjent bare ved å tenke på å møte en venninne, til helgen eller neste fest. Nå var alt flatt. Ingen glede foruten den hun fikk når hun blandet alkohol og kokain.
Årsaken til at hun tok kontakt var frykten hun hadde for sin fremtid. Om hun noen gang ville føle glede og lykke igjen. Hun var fryktelig redd hun aldri ville finne en vanlig mann og føle lykke ved han og evnt. barn de skulle få.
Som sagt blir jeg så utrolig glad når jeg snakker med unge som har gode tanker og evner å reflektere over sin egen fremtid. Jenta og jeg fikk en fin samtale og hun ble enig med seg selv at hun nå snur ryggen til sine nye festvenner og finner tilbake til dem som ga henne mer enn kunstig lykke -og selvtillitssstemning.
Jeg pleier å si at det hva vi putter inn i barn og unge er hva vi får ut i andre enden. Så siden jeg opplever at kur 2 er noe tøffere mot mitt energinivå enn den første, så må jeg velge hva jeg skal bruke den lille energien jeg har på. Og når dere ser hvilke samtaler jeg får inn så er det vel ingen bombe at jeg velger tjenestetelefonen til Retretten. Det kjennes så godt å kunne bidra med noe – spesielt være med på å bekrefte det de unge har tenkt selv for sitt liv…
Foto: Rita Nilsen
På miniutstilling med Morten Krogvolds workshopsdeltagere.
Føler meg vanvittig heldig. Det å få lov til å møte så mange spennende mennesker som jeg gjør. Fra alle samfunnslag. Og alle som stopper opp og snakker med meg etterlater seg positiv energi. Sånn har det i alle fall vært i dag.
Jeg blir rørt over hvor hjelpsomme mange er. De vil hjelpe meg å løfte Retrettens arbeid frem i lyset. Fordi de opplever at det er viktig. Og det gjør meg veldig godt. Ikke for meg personlig, men for at flere som lider kanskje skal finne veien til oss og derfra til drømmene de har for sitt liv.
For meg personlig er det ikke nødvendigvis bare praktisk eller økonomisk støtte som oppleves som hjelp lenger. Det å bli lyttet til og få reflekterte svar og kommentarer er det største noen kan gi meg akkurat nå. Kunnskapstilførsel er også noe som bidrar til at jeg føler meg styrket.
I dag har jeg fått mye – men mest av alt så var det en del bekreftelser jeg fikk. Bekreftelser som har tatt meg over 40 år å få. I disse ligger det både sorg og lettelse. Trist at så mange med meg måtte lide, samtidig er det godt å vite at mangt og meget ikke var personlig ment.
Dagen i dag har vært innholdsrik. Den har stimulert alle sansene mine og bidratt til at jeg føler at livet er et godt sted å være. Det er godt å kunne være tilstede i livet med alle følelser inntakte – med et hode og sinn som både mottar og deltar hvert våkne minutt. Tenk dette får jeg oppleve!
Det er HÅP –
Det finnes HJEP
Denne uka har vært preget av glede og sorg. Jeg har mottatt så mange hyggelig meldinger fra inn og utland hvor de takker for boka vår. Det er trist at rusfeltet har vist så liten interesse for den, men sånn er det. Da jeg var i operaen på tirsdag så traff jeg en av de fremste innen utvikling for barn og unge, og han kunne fortelle at jeg ikke måtte ta det personlig. Han fortalte at selv Kari Lossius som har skrevet en fantastisk bok, fikk heller ikke noe særlig oppmerksomhet i forbindelse med sin utgivelse. Nå hadde ikke jeg forventet at vi skulle få så enormt mye oppmerksomhet, men jeg hadde trodd det skulle være litt nysgjerrighet. Psykiatrikeren fortalte at det ikke var noen tradisjon i rusfeltet med nysgjerrighet – verken fra media eller ledelse. Det var jo trist info samtidig som jeg ikke følte at dette ikke handlet om at Retretten blir sett på som små og ubetydelig for dem med makt og beslutningsmyndighet.
Operaen og Svanesjøen var en opplevelse jeg kommer til å bære med meg lenge. Kroppen min hadde energi til mer enn 2 akter, men kjæremeidu! For en musikk – for noen dansere! FANTASTISK!
Som vanlig har jeg fått mange telefoner fra de innsatte som har meg på ringelista si. Dvs. at fengslet lar dem ringe til meg utenom den tilmålte ringetiden den innsatte har i uka. I den tilmålte tiden kan ringe sine nære og kjære. Den fineste og gledeligste meldingen fra en innsatt tikket inn som sms med et bilde. Selvfølgelig var det hyggelig email fra en inntaksavd. vedr. en av våre kursdeltagere som ble flyttet fra Oslo fengsel, men bilde jeg fikk gjorde noe med meg. Det var fra hans første fremstilling på noen år hvor han bare skulle kose seg med jenta si. På bildet sto han og holdt rundt henne. Verdens flotteste kvinne som holder fast selv om han havnet i skikkelig trøbbel pga. et lite tilbakefall. Så lettrørt som jeg er nå så begynte jeg selvfølgelig å sippe igjen! Men kun fordi jeg vet hvor mye dette friminuttet, i en slags frihet – i solen – betyr for dem begge. Jeg har jo hatt den glede av å følge dem i alle disse årene og jeg vet hvor hardt de har jobbet. For ikke å snakke om hva han har lagt ned og hvilke fokus han har. Et fokus som kan være utrolig tøft når man sitter i et høysikkerhetsfengsel på en tøff avd.
Denne uken har jeg også vært på jobb i fengslet. Det ble en følelsesmessig berg og dalbane. Gruppa, Veivalget, har nesten blitt byttet helt ut siden jeg var der sist. Gleden var at jeg kjente den god stemningen som alltid er i gruppa. Deltagerne under ledelse av Mona og Petter har tilliten til å være åpne og ærlige – noe som vil hjelpe dem på sikt. Men…så var jeg inne hos 2 av de yngste jeg har jobbet med litt av og på i noen år. Hver gang de kommer i Oslo fengsel eller Ullersmo ringer de til meg. Det var et sørgelig besøk. De sitter på såkalt selvvalgt streng avdeling. 22-23 timer innlåsning i døgnet. Hvor selvvalgt det er kan diskuteres – det er ikke fengslet som pålegger dem denne type soning, men gutta søker seg ikke videre frivillig og blir derfor ikke flyttet før det er tvingende nødvendig. Historien deres nå gjorde meg vanvittig trist. Og igjen må jeg si: Ikke ta fra dem rusen om du bare har NAV å tilby… Disse gutta har ikke de indre ressurser som kreves for å kunne holde ut i et slikt system. Siden jeg har fulgt dem i noen år så så jeg forfallet tydelig denne gangen.
I forbindelse med mitt møte med NAV ble jeg også invitert inn til Stortinget av nestleder, Erlend Wiborg (Frp) i Arbeids og sosialkomiteen. Han hadde lest bloggen min og var interessert i å høre mer om mitt møte og de erfaringer vi gjør oss i Retretten. Det drives nå med et opprydningsarbeide i NAV, så komiteen og statsråden ville bl.a høre mer om hvordan NAV hjalp folk ut i arbeid. Dessverre så hadde jeg ikke så mange gode eksempler å vise til, men jeg velger å tro at andre har mer å bidra med på det feltet. Uansett så synes jeg det var godt at noen tar det jeg sier på alvor – og jeg følte at det å bli invitert til Stortinget er å bli tatt på alvor.
Det har også kommet inn meldinger om dødsfall som slo ned som en bombe på familie og nærstående. Om det har vært ren overdose eller et selvmord er det bare personen som har forlatt oss som vet. Jeg kjente jo noe til personens fortvilelse. Om denne ble et offer for de ulike meningene på hva som er rett rusbehandling og omsorgstiltak vet jeg heller ikke, men utenifra sett så kan det i alle fall oppleves slik. Det som er sikkert er at det er noen barn, familie og partner som sitter igjen med dyp sorg. For å oppveie for dette synet har jeg vært inne på Facebook og sett på de barna som har fått rusfrie foreldre. Det er godt å se de glade smilene og sorgløse øynene som skinner mot en mor eller far.
I dag er en ny dag med nye muligheter. Dagen har startet litt – ja jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Litt irritert kanskje, derfor så har jeg vridd hode mitt over på noe positivt. I dag skal jeg møte styret mitt før sommerferien. Det skal bli både fint og spennende. Retretten har jo fått mye internasjonal oppmerksomhet så den skal vi snakke en del om i dag. Kjenner det kiler helt ned i stortåa!!! Dette kan jeg selvfølgelig ikke si så mye om det akkurat nå, men det kommer. Så skal jeg bort på Eidsvolls plass. Der skal jeg heie på en tøff dame som skal holde en appell på et arrangement på et nytt tiltak i rusfeltet – Føniks Ruspolitisk Tenketank. Så – om det er mer krefter igjen skal jeg på første dag av Morten Krogvolds fotoworkshop. Jeg har fått lov å være flue på veggen så mye jeg orker i 4 dager. Verdens ærligste rause menneske – Morten Krogvold!!!
