
I går leste jeg et “brev” av Henning Mankell i Dagbladets helgemagasin. Det var god en lesning. Han sitter og hører på fuglesangen sammen med sin kone og tenker på alt han kan være glad for.
Det er så mye jeg har lyst til i denne behandling- og rekonvalesenttiden jeg er inne i fortiden. Jeg vil lese og skrive, lære mer om å male og ta bilder, høre musikk og se filmer. Bøker har jeg bunkret opp, mac’n og skrivebøker er alltid på plass, photoshop er innstalert, fotoapparatet henger alltid på meg og malesaker kan skaffes. Musikk og film-mulighetene finnes i mange versjoner her i huset. Altå ligger mulighetene der, men jeg har ikke konsentrasjon og energi nok til å fullføre det jeg har lyst til.
Nå har jeg i utgangspunktet litt trøbbel med konsentrasjon. Når jeg starter opp med noe så dukker det alltid opp noe annet jeg bare må gjøre noe med. Og det må gjøres med engang. Det er svært skjeldent jeg kan sitte i ro med en ting og gjøre den helt ferdig uten avbrudd. Som regel har jeg vært innom 3-4 andre ting samtidig. Men nå synes jeg det er enda mer kaosisk i hode enn vanlig. Jeg vandrer fra det ene til det andre og tilbake igjen. Enklere blir det heller ikke siden jeg ikke har energien til å kunne ha ansvaret for konkrete arbeidsoppgaver. Oppgaver som krever at jeg må stoppe opp og som kan holde meg samlet over tid. I de neste månedene er det ingen planlagte samtaler med medarbeidere eller brukere av Retretten, ingen gruppe som skal holdes av meg i Oslo fengsel eller Ullersmo fengsel, ingen møter, ingen lærerike konferanser eller seminarer jeg skal delta på. Og sist, men ikke minst så er det heller ingen spennende skolesamling før i septmber.
Det er ikke sånn at jeg er arbeidsledig. Jeg holder på med noe som er relatert til mitt arbeid som daglig leder i Retretten. Hver dag svarer jeg på mail og telefoner. Hjelper med å forbereder info-presentasjoner jeg skulle holde, men som nå skal gjøres av andre i Retretten. Fram til i går, 31.mai, jobbet jeg mye med foredraget jeg holdt over Skype i Nashville. Det tok sin tid å få samle meg såpass at jeg kunne lage et foredrag på engelsk siden mine engelskferdigheter er svært begrenset. I tillegg er det vanskelig for meg å be om hjelp. (Redd for å være til bry.) Uansett dette foredraget bidro til at jeg måtte ha fokus på noe konkret. Noe utenfor meg selv. Bort fra alle de kanskjer som tar energikrevende tankeplass.

For at jeg ikke skal spises opp innvending av de negative og bekymringsfulle tanker så velger jeg å finne fokuspunkter som gjør min indre stemning lettere. Tross alt så har jeg mye jeg kan være takknemlig for. Først og fremst for at jeg er født og bor i Norge. I tillegg er jeg svært takknemlig for at jeg i dag bor trygt i hjemmet mitt, er i stand til å jobbe og har en forutsigbar inntekt. Jeg har medarbeidere som er dedikerte i sitt arbeid og som tar vare på Retrettens målsetning og en forlovede som tåler hele meg. Noe som kan være en utfordring for tiden. I går kveld ble jeg, som Henning Makell, sittende sammen med med min parter og se og lytte til en liten, vakker og fredfulle skapingen som passer sitt reir. Det var godt å få hvile hodets tankekjør samtidig som jeg kan få kjenne på hvor heldig jeg tross alt er…
Kjenner så igjen det du skriver om konsentrasjonsevnen, og det å sulle fra det ene til det andre mens vi driver på med noe. Tror vi er litt like der. Både sånn til “vanlig”, og når jeg gikk gjennom det du står i nå med kreftbehandlingen. Alle tankene som svirrer i hode, alle følelsene som er der og vil ut… Tenker på deg og skulle ønske jeg kunne ha gjort noe for deg. Si fra om det er noe du tenker jeg kan stille opp med!!! Klem fra meg
Tusen takk Anne Kathrine, jeg tenker mye på deg også og de utfordringer du står i. Stor klem
Jaja – Rita -jeg forstår deg så godt. Jeg mistet min ektefelle på grunn av kreftsykdom i 1998, 66 år gammel – og så fikk jeg samme problemer selv i 2001 og 2002. Det samler seg en del tanker og noe kaos i hodet. For min del hadde jeg lite smerter og kom meg ganske fort etter operasjonene. Men det var oppfølgning i 5 år, ganske sterke følelsesmessige greier foran hver ny undersøkelse. Noe som har kommet tilbake ? Jeg har vært heldig. Du har jo hatt et engasjement som krever sin kropp ! Så sies det at ingen er uunnværlig, men Retretten er uten ildsjel en periode. Vi får håpe den ikke blir så lang. Tenk på Vidar – hva han var igjennom og hva han nå skaper med Tahirlekene. Han er også en verdifull ressurs for oss i IOGT – Lørenskog på grunn av de innspillende han kommer med.. Jeg deler dine tanker om Norge – og tenker noen ganger – tenk om alle kunne ha det slik ! Likevel er det skremmende mange som er misfornøyde.
Aage