De tunge tankers natt

foto: fra Facebook

foto: fra Facebook

Jeg er så utrolig sliten av å være redd. Finner ikke ord for det. Ikke andre enn at det er så forbanna vondt! Nå er jeg redd for at denne redselen skal ødelegge mulighetene mine til å bli frisk av kreften. Alle sier jeg må hvile og samle krefter. Ta i mot all omsorg jeg kan få. Slik jeg ser det nå så får jeg ikke en slik mulighet. Og jeg har ingen erfaring som tilsier at jeg kan reise meg om jeg selv ikke finner kreftene til å sloss for mitt eget liv.

Lørdag ringte en som hjelper meg litt med det glade budskap at jeg hadde fått litt penger igjen på skatten. Jeg jublet og sa til Jan at nå kan vi gjøre det litt ekstra koselig her. Pynte litt opp med nye gardiner, puter og kanskje lysne litt opp med et malingsstrøk her og der. Og jeg skal spandere middag fra Kina-restaurantens take a way når vi kommer hjem.

I en anonym konvolutt lå brevet som satte meg helt ut – igjen. Logo’n var en svart kule med hvit skrift – NAV-. Tittel: Forhåndsvarsel om skattemotregning. NAV Innkreving har sendt motregningskrav til skattemydighetene for feilutbetalingsaken(e) din(e) i forbindelse med skatteoppgjøret for 2013. (….) Du kan se bort fra dette varslet dersom du ikke får penger til gode i skatteoppgjøret. Hvis du får penger til gode…vil du bli trukket…

Disse feilutbetalingene gjelder at jeg frøs uføretrygden min i 2009. Jeg mottok uføretrygd i 1996 da psyken og rusen hadde slått meg helt ut. Den gangen var det trygdekontoret som hadde sjonglert så mye med trygdeordningen og Oslo kommune med boligen min at jeg var mer i psykose og rus enn i kontakt med virkeligheten. Men jeg hadde nok ikke fått uføretrygd om ikke NRK Brennpunkt hadde laget et tv-program om en syk persons liv og vedtakene. Dette programmet viste nemlig hvordan statlige og kommunale forvaltet sine mandat og hvordan ressurssvake ble felt.

0-52 år

0-52 år

I natt har mange tunge tanker blitt vekket til live. Og bildene av meg selv har kommet tydelig frem på netthinna. Det var en som skrev til meg: Ta den lille jenta opp på fanget og hold rundt henne. Jeg så for meg den ensomme lille jenta som alltid forsøkte å gjøre seg usynlig – for å ikke være til bry – samtidig å finne en måte å slippe å ha det vondt. Jeg så for meg alle de stille stedene jeg fant; skråningen over huset jeg bodde, skogen, museer, Deichmanske bibliotek og etter hvert psykosene og rusen.

Tankens fart er rask. I løpet av noe få nattetimer har jeg vært innom ulike faser hvor jeg har vært tvunget til å be det offentlige om hjelp og konsekvensene dette har gitt. Hverdagen besto av mobbing og utestengelser. Avvisninger. Jeg våget aldri å be om hjelp. Så kom dagen da jeg ikke hadde noe valg – jeg gikk til barnevernet. Og ble avvist. Ut på gata og livet der frem til jeg som knappe 15 og fikk jobb i Vikartjenesten og rengjøringsbyråer. Offisielt stopp på skole etter 6 klasse, hvor jeg egentlig kun møtte opp første skoledag. Jeg oppholdt meg på plasser hvor barnevernet var inne og tok hånd om andre, men lot meg sitte igjen. Ble arrestert som 14 åring hvor barnevernet var tilstede i avhøret, men hørte aldri fra dem siden.

Nattens tanker har også tatt meg tilbake til alle mine gjentatte mislykka selvmordsforsøk hvor psykiatrien avfeide meg med at det var et rop om hjelp. Etter å ha klora meg fast i 26 år, hvor jeg balansert livet mellom et vanvittig arbeidstempo og rus i voldelig og truende relasjoner, ramla jeg helt sammen. Etter lagtidssykeperiode med innleggelse i psykiatrien og rehabiliteringssenter anbefalte en trygdeansatt at jeg skulle få meg en skolegang og utdannelse. Ja til utdannelsesmuligheten tok fra meg jobben og boligen jeg hadde med den. Et nytt helvete så dagens lys. Og som fikk en kort pause etter Brennpunkt-programmet i 1996.

Tankeferden i natt har også tatt meg med til dagen da jeg ga opp kampen for å dø. Hvor jeg måtte gi livet en sjanse. Ensom, uføretrygda, bolig på tvangssalg, skjøre nerver ,25.000 fra en billighetserstatning for tapt barndom og skolegang, samt Petter var utgangspunktet. Leiligheten ble reddet med avd. Tor Martins Kindems hjelp og alt jeg klarte å få tak i av penger gikk til utdanningen som ledet til at jeg kunne grunnlegge Retretten i 2002. I 2008 var det en som sa: Nå jobber du helsa av deg for at andre skal få lønn – nå burde du jobbe litt for deg selv også. Ta kontakt med NAV og frys uføretrygden din. 1 januar 2009 mottok jeg ordinær lønn – for første gang siden sept. 1988. Gleden jeg følte var ubeskrivelig. Frihet!!!

Men…uføretrygdutbetalingen kom samtidig. Jeg og en regnskapsfører, ringte og skrev brev til NAV og sa i fra – i måneder og år uten at det skjedde noe. Så en dag fikk jeg brev om at jeg skulle undersøkes for trygdemisbruk. Jeg ble kastet ut en redsel jeg ikke hadde kjent på lenge. Tankene på at jeg måtte i rettsak og hvor jeg tapte, spiste meg helt opp. Selv om jeg visste at jeg hadde gjort alt som var i min makt til å stoppe utbetalingene visste jeg at jeg ville tape og var ferdig. Men jeg kunne ikke gi opp. Jeg måtte finne en løsning som bidro til at jeg ikke sprakk og lot alt rase. Tankene mine gikk til både ansatte og brukere av Retretten. Igjen kom regnskapsføreren på bane og fikk roet meg ned.

 Selv etter at NAV hadde varslet at jeg skulle granskes for trygdesvindel skulle det gå noen måneder før de stoppet utbetalingen. Den ble stoppet 1.juli 2011. Så skulle det gå enda nærmere 2 år med mas fra meg – og regnskapsføreren – om hvor mye de skulle ha tilbakeført. Så kom brevet med tilbakebetalingsplanen NAV selv foreslo og som jeg godtok. Denne tilbakebetalingsordningen inkluderer det jeg har betalt i skatt også. Jeg pustet ut og var glad for at det hele var over og jeg kunne gå uforstyrret videre med alle mine gjøremål i Retretten – for ansatte og brukere.

Puste kunne jeg gjøre noen måneder. Brevet om straffeskatt kom dalene ned. Ingen sum, og ordet straffeskatt dro meg rett ned i kjelleren – igjen. Hva måtte jeg selge for å klare å betale den, kjørte i hodet mitt døgnet rundt. Igjen kom regnskapsføreren inn og hjalp meg med et brev til Skatt Øst og de frafalt kravet om straffeskatten NAV mente jeg skulle betale. Ro i leiren i igjen. Alt kunne fortsette som vanlig. Helt frem til i går hvor NAV atter en gang setter meg helt ut av spill. Hva nå? Hva skal skje med meg nå? Nå må jeg velge hvem kamp jeg skal ta – kampen for å bli frisk fra kreft eller kampen med NAV’s krav. Det rives og slites i meg. Hvor er mitt liv om jeg overlever kreften? Disse tanker river meg i stykker!

9 responses

  1. Du, nå DRITER DU I NAV!!!! Skriv et KORT brev til dem og fortell dem at fra i dag og minst ett år fremover er du utilgjengelig pga kreftbehandling. PUNKTUM. Så får de sulle og drive som de vil. Sikkert noen som er uenig, men om du skal slite deg ut på NAV så har du jo ingenting igjen å bruke på å bli frisk. SÅ, bli heller frisk først, så får du heller slåss med NAV etterpå. Og går de til retten, så javel, da får de jo legge fram idiotien sin da, om et par år (for de jobber jo ikke akkurat fort de folkene der), så får retten og alle andre se hvor tåpelige de er. Jeg av alle vet at norsk rett er som å hyppe kule, så skjønner at du er skeptisk, men det NYTTER IKKE å la de folkene der knuse deg!!!

  2. Hei! Dette var trist lesning. At du har problemer med NAV: Velkommen i gjengen. Det er noe veldig galt med systemet. Jeg er helt enig. Gi F.. i Nav og konsentrere deg om din egen helse og ha det bra med det du får til å gjøre. Helsesystemet er også ikke helt på pasientenes side om dagen – her har du mange rundt deg som opplever det samme. Det er bare å bite tennene sammen og stå løpet ut. Blogging er god bearbeiding og så kan vi som er i samma båt deler erfaringer og etter hvert komme frem til noe fornuftig å gjøre med systemene. I min blogg er jeg deltar jeg i samfunnsdebatten på http://BtBtraumeposten.blogspot.com Vi samtales på Twitter min venn :-))

  3. Jeg er enig med Anne Kathrine i hennes råd. Og blir det rettssak stiller jeg gjerne opp med deg. Jeg har jo kjent til historien og hva du har gjort for å ordne opp i dette. Dette er byråkratiet på sitt værste!

  4. Her er mange års redsel og dårlig erfaring som kommer opp. Og jeg vet at de har vært tøffe for deg som aldri opplevde rettferdighet eller at du ble sett. Skulle ønske jeg kunne gi deg noen råd om hva du kan gjøre opp mot skatteetaten el Nav, men jeg har for liten erfaring om dette. Bruk nettverket ditt Rita og be om hjelp!!! Her blir det dobbelt fortvilelse fordi det gamle også dukker opp, men det positive er at det kommer opp og at du kan får bearbeidet dette nå på en annen måte. Du KLARTE det den gangen også, Rita!! Få hjelp av regnskapsfører til å ta kontakt med myndighetene så du slipper dette selv. Mange av de lever i sin egen trange verden og slike behøver du ikke rundt deg nå!! Jeg kjenner på fortvilelse nå og liker IKKE at du fikk dette også!! Gode tanker til deg fra meg!!

  5. Kjære Rita:) Jeg blir så trist når jeg hører det du forteller, hvorfor? Fordi jeg vet hvor hardt du har kjempet for å komme dit du er i dag! Kjempet for ditt liv, og når du endelig kom deg opp, gjort så mye godt for andre, brukt av deg selv, og kjempet for andre:) Det er ikke rettferdig, at du skal være nødt til å nok en gang måtte kjempe for deg selv og ditt liv, og i tillegg ha nav som står over deg, og dømmer for noe som allerede har skjedd, noe som skjedde når du fortsatt hadde det vanskelig i livet ditt Rita!:( De har ingen rett til å gjøre dette mot deg, eller andre for den saks skyld!! Men dessverre, det gjør de gang på gang tråkker på de som allerede ligger nede, gjør folk sykere av stress og mas!:( Jeg kan si dette Rita, for jeg har hatt min del jeg oxo..Og selv om man prøver å rette opp i ting og er ærlig og real selv, så går det allikevel ofte på nav sine premisser, både når det gjelder tid det tar, og hvilket utfall det får:(…Kjære Rita, jeg føler virkelig med deg, det vil jeg du skal vite!:) Og du, det viktigste nå er at du tar vare på deg selv så godt du kan, og det med nav, legg det på is inntil videre, det skal nok ordne seg skal du se!:) Skriv et kort og greit brev til nav, og fortell at du har blitt alvorlig syk, og at du ikke har krefter til å forholde deg til dette nå, be om at de lar det bero til du er i stand til å ta tak i det Rita! Si samtidig at du faktisk har prøvd flere ganger å gjøre opp for deg selv, men at alt har tatt så lang tid…og at nå er du faktisk syk, og ute av stand til å gjøre noe med det!! Og Rita, jeg er nesten sikker på at du får medhold i dette, for du har gjort det du kunne, gjort ditt beste!=) Men det viktigste først Kjære Rita, at du blir frisk igjen!:) Tenker på Deg, og sender deg masse og varme klemmer:D Hege

  6. Tilbaketråkk: Fortsette som før | ritanilsen

  7. Tilbaketråkk: Snufs… | ritanilsen

  8. Tilbaketråkk: ritanilsen

  9. Tilbaketråkk: Orker ikke tenke på det – jeg er så redd at jeg har lyst å spy, bare tanken… | ritanilsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: