Det er HÅP – Det finnes HJELP

Denne uka har vært preget av glede og sorg. Jeg har mottatt så mange hyggelig meldinger fra inn og utland hvor de takker for boka vår. Det er trist at rusfeltet har vist så liten interesse for den, men sånn er det. Da jeg var i operaen på tirsdag så traff jeg en av de fremste innen utvikling for barn og unge, og han kunne fortelle at jeg ikke måtte ta det personlig. Han fortalte at selv Kari Lossius som har skrevet en fantastisk bok, fikk heller ikke noe særlig oppmerksomhet i forbindelse med sin utgivelse.  Nå hadde ikke jeg forventet at vi skulle få så enormt mye oppmerksomhet, men jeg hadde trodd det skulle være litt nysgjerrighet. Psykiatrikeren fortalte at det ikke var noen tradisjon i rusfeltet med nysgjerrighet – verken fra media eller ledelse. Det var jo trist info samtidig som jeg ikke følte at dette ikke handlet om at Retretten blir sett på som små og ubetydelig for dem med makt og beslutningsmyndighet.

Operaen og  Svanesjøen var en opplevelse jeg kommer til å bære med meg lenge. Kroppen min hadde  energi til mer enn 2 akter, men kjæremeidu! For en musikk – for noen dansere! FANTASTISK!

Som vanlig har jeg fått mange telefoner fra de innsatte som har meg på ringelista si. Dvs. at fengslet lar dem ringe til meg utenom den tilmålte ringetiden den innsatte har i uka. I den tilmålte tiden kan ringe sine nære og kjære. Den fineste og gledeligste meldingen fra en innsatt tikket inn som sms med et bilde. Selvfølgelig var det hyggelig email  fra en inntaksavd. vedr. en av våre kursdeltagere som ble flyttet fra Oslo fengsel, men bilde jeg fikk gjorde noe med meg.  Det var fra hans første fremstilling på noen år hvor han bare skulle kose seg med jenta si. På bildet sto han og holdt rundt henne. Verdens flotteste kvinne som holder fast selv om han havnet i skikkelig trøbbel pga. et lite tilbakefall. Så lettrørt som jeg er nå så begynte jeg selvfølgelig å sippe igjen! Men kun fordi jeg vet hvor mye dette friminuttet, i en slags frihet – i solen – betyr for dem begge. Jeg har jo hatt den glede av å følge dem i alle disse årene og jeg vet hvor hardt de har jobbet. For ikke å snakke om hva han har lagt ned og hvilke fokus han har. Et fokus som kan være utrolig tøft når man sitter i et høysikkerhetsfengsel på en tøff avd.

Denne uken har jeg også vært på jobb i fengslet. Det ble en følelsesmessig berg og dalbane. Gruppa, Veivalget,  har nesten blitt byttet helt ut siden  jeg var der sist. Gleden var at jeg kjente den god stemningen som alltid er i gruppa. Deltagerne under ledelse av Mona og Petter har tilliten til å være åpne og ærlige – noe som vil hjelpe dem på sikt. Men…så var jeg inne hos 2 av de yngste jeg har jobbet med litt av og på i noen år. Hver gang de kommer i Oslo fengsel eller Ullersmo ringer de til meg. Det var et sørgelig besøk. De sitter på såkalt selvvalgt streng avdeling. 22-23 timer innlåsning i døgnet. Hvor selvvalgt det er kan diskuteres – det er ikke fengslet som pålegger dem denne type soning, men gutta søker seg ikke videre frivillig og blir derfor ikke flyttet før det er tvingende nødvendig. Historien deres nå gjorde meg vanvittig trist. Og igjen må jeg si: Ikke ta fra dem rusen om du bare har NAV å tilby… Disse gutta har ikke de indre ressurser som kreves for å kunne holde ut i et slikt system. Siden jeg har fulgt dem i noen år så så jeg forfallet tydelig denne gangen.

I forbindelse med mitt møte med NAV ble jeg også invitert inn til Stortinget av nestleder, Erlend Wiborg (Frp) i Arbeids og sosialkomiteen. Han hadde lest bloggen min og var interessert i å høre mer om mitt møte og de erfaringer vi gjør oss i Retretten. Det drives nå med et opprydningsarbeide i NAV, så komiteen og statsråden ville bl.a høre mer om hvordan NAV hjalp folk ut i arbeid. Dessverre så hadde jeg ikke så mange gode eksempler å vise til, men jeg velger å tro at andre har mer å bidra med på det feltet. Uansett så synes jeg det var godt at noen tar det jeg sier på alvor – og jeg følte at det å bli invitert til Stortinget er å bli tatt på alvor.

Det har også kommet inn meldinger om dødsfall som slo ned som en bombe på familie og nærstående. Om det har vært ren overdose eller et selvmord er det bare personen som har forlatt oss som vet. Jeg kjente jo noe til personens fortvilelse. Om denne ble et offer for de ulike meningene på hva som er rett rusbehandling og omsorgstiltak vet jeg heller ikke, men utenifra sett så kan det i alle fall oppleves slik. Det som er sikkert er at det er noen barn, familie og partner som sitter igjen med dyp sorg. For å oppveie for dette synet har jeg vært inne på Facebook og sett på de barna som har fått rusfrie foreldre. Det er godt å se de glade smilene og sorgløse øynene som skinner mot en mor eller far.

I dag er en ny dag med nye muligheter. Dagen har startet litt – ja jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Litt irritert kanskje, derfor så har jeg vridd hode mitt over på noe positivt. I dag skal jeg møte styret mitt før sommerferien. Det skal bli både fint og spennende. Retretten har jo fått mye internasjonal oppmerksomhet så den skal vi snakke en del om  i dag. Kjenner det kiler helt ned i stortåa!!! Dette kan jeg selvfølgelig ikke si så mye om det akkurat nå, men det kommer. Så skal jeg bort på Eidsvolls plass. Der skal jeg heie på en tøff dame  som skal holde en appell på et arrangement  på et nytt tiltak i rusfeltet – Føniks Ruspolitisk Tenketank. Så – om det er mer krefter igjen skal jeg på første dag av Morten Krogvolds fotoworkshop. Jeg har fått lov å være flue på veggen så mye jeg orker i 4 dager. Verdens ærligste rause menneske – Morten Krogvold!!!