Det vi putter inn i barn og unge er hva vi får ut i andre enden.
Kur 2 av 16 i kreftbehandlingen er gjennomført. Nå holder jeg på med FEC 60, som den heter. Forrige gang så gikk det greit. Kvalm og litt lite energi, glemte og surra litt under konsentrasjonskrevende samtaler, men ellers tålelig greit. Jeg har fått jobbet det jeg orker. Så de første tre ukene har jeg hatt tjenestetelefonen, holdt foredrag i Nashville over Skype, deltatt på styremøte, hatt personalsamling, vært i fengsler og blitt intervjuet, pluss en god del annet. Nå mister jeg håret, energinivået er svært lavt, hukommelse og konsentrasjonen på bunn. Jeg makter nok ikke det samme tempoet nå etter kur 2, så må velge noe fra min vanlige hverdag
Som vanlig kommer det mange meldinger og telefoner fra brukere av Retretten og andre som har noen spørsmål på hjertet. Noe endret fra tidligere år fordi min livssituasjon er noe annerledes og fordi folk er opptatt av hvordan det går med meg. Det har vært flere og hyppige telefoner fra innsatte som lurer på hvordan jeg har det. Det varmer selvfølgelig hjertet mitt. Men i år som før, har denne årstids sms’er og telefoner handlet om at det har gått bra- privat eller utdanning for brukere som tidligere følte at de var dømt til å leve det livet rusen ga dem. Dette gir meg glede. Og energi.
Det er to telefonsamtaler jeg har mottatt før kur 2 som jeg har tenkt mye over. To unge mennesker – en gutt og en jente – ringte meg. Gutten var så sjokkert fordi han hadde oppdaget at han var blitt avhengig av hasj. Noe han trodde var helt umulig. Den største bekymringen han hadde var at dette gikk utover karakterene og at dette ville påvirke hans fremtid. Nå måtte han ha hjelp, men han visste ikke hvor han kunne få den hjelpen. Gikk han til lege eller psykolog ville han få i sine papirer at han hadde et rusproblem og det kunne han ikke med tanke på videre utdanning og yrke ( jeg fikk ikke vite hva det var). Vi fikk en fin prat og jeg lærte utrolig mye av denne svært unge og reflekterte unge herremannen.
Her jeg sitter nå kjenner jeg blir helt rørt og glad over at unge selv tar ansvar der jeg opplever at de som skal være ansvarlige voksne velger å tåkelegge fakta om mulige konsekvenser av hasj/cannabisbruk. Og jeg stiller meg ofte spørsmål: Hvorfor gjør de voknse dette?
Den neste telefonsamtale som gjorde meg veldig glad kom fra en ung kvinne. Hun var bekymret for utviklingen av sin egen festing. Ved en tilfeldighet hadde hun kommet i kontakt med et hipt festemiljø og på kort til fått et nytt festemønster. Fra å ha drukket mest rusbrus, hvitvin og lette drinker var det nå mer champagne og kokain. Barne – og ungdomsvennene hennes var byttet helt ut. Nå var hun med folk hun egentlig ikke hadde så mye til felles med foruten den løsslupne festingen. Hun mente til og med at de nye vnnene ikke hadde noe annet enn innholdsløse verdier. Verdier som kun ville føre til jaget etter mer fasadebekreftelser. Denne ungen kvinnen savnet livet hun hadde hatt for noen få måneder siden. Savnet vennene sine, samtalene og gledefølelsen. Den gleden hun hadde kjent bare ved å tenke på å møte en venninne, til helgen eller neste fest. Nå var alt flatt. Ingen glede foruten den hun fikk når hun blandet alkohol og kokain.
Årsaken til at hun tok kontakt var frykten hun hadde for sin fremtid. Om hun noen gang ville føle glede og lykke igjen. Hun var fryktelig redd hun aldri ville finne en vanlig mann og føle lykke ved han og evnt. barn de skulle få.
Som sagt blir jeg så utrolig glad når jeg snakker med unge som har gode tanker og evner å reflektere over sin egen fremtid. Jenta og jeg fikk en fin samtale og hun ble enig med seg selv at hun nå snur ryggen til sine nye festvenner og finner tilbake til dem som ga henne mer enn kunstig lykke -og selvtillitssstemning.
Jeg pleier å si at det hva vi putter inn i barn og unge er hva vi får ut i andre enden. Så siden jeg opplever at kur 2 er noe tøffere mot mitt energinivå enn den første, så må jeg velge hva jeg skal bruke den lille energien jeg har på. Og når dere ser hvilke samtaler jeg får inn så er det vel ingen bombe at jeg velger tjenestetelefonen til Retretten. Det kjennes så godt å kunne bidra med noe – spesielt være med på å bekrefte det de unge har tenkt selv for sitt liv…