Kjære venn…

Du ser på meg, men ser meg ikke. Blikket ditt, som til vanlig er våkent, klart og skarpt, er nå sløret. Alle rundt deg står i kortbukse og singlet – du har både caps, hetten fra hettegenseren på hode, skjerf, langbukser og vintersko. Du er knapt nok en tredjedel av den gutten jeg så for bare noen måneder siden. Du vakre, vakre sjel. Det er så utrolig trist. Så vanvittig sørgelig for jeg vet så godt hva som bor i deg.

For ikke mange ukene siden hadde du bygd deg opp fra å være svært svekket person  til en frisk. Fra å ha vært fylt av håpløshet, overvektig på grunn av Metadon og gusten i huden etter vintermåneder i fengsel, hadde du klart å trappe ned på medisinen, trent deg opp, fått en frisk hudfarge og var  fylt  av pågangsmot og håp. Så fikk du plass på behandlingsinstitusjon og du trodde virkelig at det skulle gå veien for deg. Men…

Før du gikk inn i behandling la du frem dine drømmer for meg. Nå ville du skaffe deg leilighet, jobb og få orden på gjelda, samtidig som du ville utvikle og stryke dine kreative evner. Du ville leve et normalt liv uten alkohol, dop og kriminalitet. Mest av alt ville du bygge opp tilliten familien hadde mistet til deg. Aller mest ville du oppnå den hos din bror slik at du kunne få være onkel dine nevøer kunne være stolt av. Ikke minst at du skulle bli i stand til  å delta i julefeiringen sammen med dem. Kanskje til og med en dag  få sitte barnevakt.

En kveld ringte du meg helt fortvilet. Igjen hadde du søkt isolasjonen. Stedet var ikke slik du trodde. Det var mye rus – tilgangen lett til det meste du var redd. Du visste ikke hvor lenge du ville holde det ut. På mange måter savnet du fengslet og cellen i de hentet deg fra. Soning kunne du – friheten var noe ganske annet. Jeg ba deg holde fast og du sa: Jeg kan ikke love noen ting…

Sist uke så jeg at du hadde bomma på målene dine. Drømmene lå i knas. Her jeg sitter tenker jeg: Hvem hjalp deg til å nå det du øsnket deg. Drømmer som ikke er unormalt for noen mennesker å ha? Var det noen som strakk hånda ut til deg og spurte: Hva kan jeg hjelpe deg med? Var det noen som ga deg det du trengte aller mest – hjelp til å forvalte friheten mens du var redd og usikker? Kom noen deg i møte og forsøkte å hjelpe deg tilbake på trygg grunn da du falt?

Disse tankene fikk jeg om deg da jeg så den lille fugleungen som satt på bakken. Vingene dens var ikke streke nok til å bære den dit den ønsket på dens aller første flygetur i frihet. Godt den hadde en fuglemor som fulgte med og meg som passet den for Lucky og hennes ønske om å leke med den. På kort tid satt den trygt på en grein og siktet etter nye mål for sin ferd…

Gleden var stor da jeg fikk en sms av deg i dag. Du henger fremdeles med og er på oppadgående igjen. Meldingsutvekslingene vi fikk avsluttet med at vi trøstet hverandre – vi begge skal bli friske og smile til dagen og livet vårt igjen. Og når dagen kommer så skal jeg stille deg alle spørsmålene som står skrevet her…

(denne er anonymisert)