Samtaler med pårørede slutter aldri å smerte

 

www.retretten.no
http://www.retretten.no

Det ble en tøff dag i går. Plutselig var jeg i en helt ordinær arbeidsdag. Møter, møter og møter. Samtaler som tok meg inn i en berg og dalbane  av følelser. Det svingte mellom vanvittig glede i møte  med  besøkende i Retretten det går godt for og ressursgruppa vår som hjelper oss i  vårt arbeid-  til inn i samtaler med pårørende og innlagte alkohol og rusmiddelmisbrukere og deres bunnløse fortvilelse. Det er ikke mye jeg kan få gjort for dem som har det så vanskelig annet enn å lytte og stille spørsmål som kanskje kan hjelpe.

Nå har jeg lyttet til pårørende siden 1999 – hørt hvilke utfordringer de har. Det er skremmende hva de blir utsatt for av abstinenssyke alkohol og narkotika/medikamentmisbrukere. Det er alt fra fysisk og psykisk vold, ran til drapstrusler. Det er kvinner som blir helt handlingslammet og ikke klarer å ta seg selv og sine barn ut av relasjoner som skader dem. Det er barn som føler seg forlatt og ikke elsket av sine foreldre som kun er opptatt av det ene barnet som er ute i misbruk. Lidelsene er store i liv som er preget av rusmiddelmisbruk.

Samtalene jeg har med pårørende handler veldig mye om spørsmål hva de kan gjøre for å få rusmiddelmisbrukeren til å slutte med rus. Svaret mitt er svært nedslående for dem: Du kan ikke gjøre noen verdens ting. Vil ikke den som misbruker slutte og blir drivkraften i eget liv, kan man ikke gjøre noe.  Pårørende og nærstående ringer aldri før de har forsøkt alt som står i deres makt og er så slitene at de ikke henger sammen. Samtlige har gjort det mest utrolige for å få misbrukeren til å slutte, men de har aldri spurt den avhengige  om dem ønsker hjelp med å slutte. De har mer eller mindre tatt det forgitt at  misbrukeren ønsker seg ut av misbruket. Som oftes er det ikke misbruket dem vil bort fra, men de vil slippe alle konsekvensene misbruket gir.

De såreste telefonene jeg får er der søsken til en misbruker ringer inn. Spesielt fra dem som  er så redde for misbrukeren skal dø eller skade seg, samtidig som de føler seg så oversett og ikke verdsatt av foreldre og besteforeldre. En amibvalens som er krevende og smertefull. Så har jeg søsken som har blitt utstøtt helt fra sin familie fordi dem nekter å ha noe mer å gjøre med misbrukeren. De har fått nok av ødelagte høytider og  feiringer – alt fra bursdager til bryllup og dåp. Noe som også smerter er der en mor eller far ikke kan gjøre annet enn å se sitt eget barn gå til grunne i rus. Det kan vel ikke være noe verre enn å stå så maktesløs på sidelinjen og se noe av det kjæreste man har gå til hælvete.

Men som sagt så er det lite en pårørende og nærstående  kan gjøre om ikke den som er avhengig selv ønsker en endring og tar konsekvensene av sine ønsker. Det vi på utsiden kan gjøre er å hjelpe dem mot sitt mål. Derfor vi også spørre hva misbrukeren ønsker hjelp til. Ønsker de hjelp til å slippe konsekvensene av sitt misbruk så må vi se om man har økonomi og psykisk styrke til å bistå med penger slik at misbruket kan opprettholdes. Det er en meget kostbar affære og gir store følelsesmessige utfordringer. Ønsker en misbruker å slippe mer alkohol og rusmiddelmisbruk, så må vi hjelpe dem slik at de kan klare endringen. Som kan være svært smertefull for den som skal igjennom en endringsprosess. Wilfrid Stinissen sier: Vi kan ikke tilføre noen livet, vi er kun som jordmødre og regne – vi kan kun legge til rette  for det nye livet som skal komme… (fritt oversatt)

Jeg kan jo ikke gi noen råd, men jeg ber pårørende eller misbrukere stille seg spørsmålet: Hva vil jeg med mitt liv? Hvordan ønsker jeg å ha det i min hverdag? Vil det jeg gjør nå lede til mine ønsker? Det eneste menneske vi kan forandre er oss selv – derfor er det viktig å ha fokuset på rett person. Oss selv!

Og til sist – om det passer- så spør jeg den jeg er i samtale med: Hva kan jeg hjelpe DEG med?

I dag er en ny dag for meg og jeg skal jobbe. I dag blir det sommeravslutning for gruppa vår i Oslo fengsel. Spekemat, reker og jordbær med fløte. Jeg skal også besøk en som sitter isolert – 22 timer i døgnet – før jeg skal møte et av hjertebarna mine – en ung kvinne som har vært en hardt rammet pårørende som nå skal presentere sin nye kjæreste for meg. Deretter går det til en 40-års feiring. Feiring av en selvhjelpsgruppe som hjalp meg de 10 første årene i min tilfriskning, derfor føler jeg det som en stor ære  å bli bedt om å si noen ord.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: