Karla Faye Tucker og Alicia Lattimore – henrettet og livsvarig fengsel

Karla Faye Tucker

Karla Faye Tucker

 

 

 

Jeg husker hva jeg gjorde første  og eneste  gangen jeg hørte om Karla Faye Tucker. En kvinne som ble henrettet i USA i 1998. Kvinnen hadde vært på desperat jakt etter narkotika for å bli ”frisk”. I denne jakten endte en mann sitt liv. Mens hun sitter fengslet blir hun kristen og  arbeider hun for at de yngre jentene skal endret sitt liv. Hun søker benådning, men blir tatt livet av den 3. Februar 1998.

Den dagen lyttet jeg på radio samtidig som jeg gjorde rent i leiligheten min. På den tiden så hadde jeg vært nykter ca 2 år og jeg holdt på med utdanningen innen akupunktur. Der  er veldig penset inn på å se de bakenforliggende årsaker til de symptom som kunne observeres. Rusmisbruk er et slikt symptom. Så da jeg hørte reporterens portrett av livet til Karla Faye Tucker ble jeg fryktelig lei meg og begynte å gråte. Alt hang sammen med så enormt mange ting. Slik jeg forsto det så var hun selv et offer for sine oppvekstvillkår og livssituasjon. Jeg husker jeg tenke: Du skal ikke dø forgjeves – noen må kjempe for rett behandling for rusmiddelmisbrukere.

På tirsdag fikk jeg et arbeidsoppdrag som dro meg tilbake til Karla og mine tanker rundt henne den dagen. Jeg tenke litt på

Alicia Lattimore

Alicia Lattimore

min bønn om at hennes henrettelse ikke måtte være forgjeves, men at den kunne brukes til noe konstruktivt. Så langt har vel ikke det skjedd. Verken her eller andre land. Arbeidsoppdraget jeg fikk bekreftet dette. Jeg fikk i oppgave å sende en norsk/engelsk ordbok til en livstidsdømt kvinne i USA. Alicia Lattimore. Hun unngikk dødsdommen med et nødskrik.

Denne kvinnen har som Tucker blitt et offer for sin egen skjeve start i livet. Det hadde ikke vært noen der for henne under hennes oppvekst og de overgrep hun var utsatt for ledet senere til behovet for å ruse seg. Behovet for sin ” medisin” ledet igjen til et drap. Hun som Tucker gjør mye for de yngre hun sitter sammen med, i tillegg donerer hun bort håret sitt til parykker så de kreftsyke kan få parykk med ekte hår.

Min  unge oppdragsgiver som sitter i  Oslo fengsel så  et tv-program Alicia og skrev så et brev til henne. Nå har de blitt gode brevvenner. Sist uke hadde han klart å skrape sammen 300 kr av de få kronene han selv har og sendte henne så hun kunne kjøpe seg litt toalettartikler. Dette gjorde sitt til at han ikke hadde penger til ordbok til henne og spurte om Retretten kunne hjelpe han med det. Klart vi har – jeg har mulighet til det. Og siden denne kvinnen sitter fengslet i Florida så skal jeg forsøke å besøke henne når jeg reiser over i November eller Desember.

Jeg kjenner den samme klumpen i magen som da jeg hørte om Karla. Jeg kjenner en vanvittig takknemlighet over at jeg selv ikke havnet i samme situasjon da jeg var på kjøret. Noe som fint kunne ha vært mulig på den måten jeg levde med mye blandingsmisbruk og vold…

En liten trøst

Foto: google

Foto: google

Å våkne er en virkningsfull strofe

Alle kroppens funksjoner er et dikt – å våkne er en virkningsfull strofe.
Skulle gråten komme endog før morgenkaffen
Har jeg likevel grunn til glede:
Inderlig forenet har kropp og sjel skapt
en lindrende tåre – gitt min lengsel
eller bitterhet utrykk i en
dråpes
sluttende form – med vannets klarhet
og med salters rensende egenskap
mitt hjerte lettes for en tung vekt
og jeg kan ta imot min nye dag som en gave.
Armer som løftes – hender
som åpner seg og setter lyset i bevegelse
min fot som flytter seg og kløver mørket
blikket som ser trær der ute
øret som fanger lyd – eller stillhet.
Strupen som frigir sang.
Dog dypest beundrer jeg de indre
organer
som tjener alle de usagte ting i stille selvfølgelighet.
Min tanke undrer seg over disse
mirakler
i mitt sinn stiger undringen til en jubel:
alle kroppens funksjoner er som et dikt
å våkne er en virkningsfull strofe.

Ukjent forfatter

Til alle dere som støttet med penger til bøker for en innsatte

Bilde fra Google

Bilde fra Google

Her er beviset på at du og jeg  ved små handlinger kan gjøre en stor forskjell for den som lider. Denne gutten vi her har hjulpet var på feil sted til feil tid, og ble indirekte  et offer for sin kulturs tradisjoner (hva han selv har fortalt meg – og jeg tror han fordi han hadde ikke trengt å fortelle meg noe første gang jeg traff han tidlig i vinter. Så den føsrste samtalen vi hadde var måneder før han ulykkelig fortalte at han ikke kunne starte på en utdannelse fordi han manglet bøker – og penger) . Om han blir utvist fra Norge – noe som kan bli vanskelig pga reaksjoner gutten kan få i sitt eget hjemland – så vil han kunne få sin drøm oppfylt. Det å få en jobb og et liv (noe som var hans egentlige mål ved å komme hit). Som dere husker så er det bøker til høyre økonomisk utdannelse han fikk av de innsamlede midler.  Sammen med den innsatt så takker jeg dere for at dere hjalp meg så jeg kunne hjelp. Sammen er vi dynamitt. Brevet under er skrevet rett av hans håndskrevene brev til meg som jeg fikk tidligere i uken. Postgangen går ikke raskt i fengsel

 

Kløfta 29.6.2014

Hei Rita og alle ukjente engler

 

Med dette brevet ønsker jeg å takke dere for bøkene jeg har fått. Det betyr utrolig mye for meg. Uten dere, uten disse bøkene kan jeg ikke sette i gang studiet mitt, det sier seg selv er et stort problem.

Og det er mer enn det, dere har gjort får meg til å innse at det faktisk er mange snille mennesker som bryr seg om de straffedømte. Jeg forventer å bli løslatt om 3,5 års tid, og sannsynligvis blir jeg igjen her i Norge. Jeg ønsker å bruke utdanningen til å skaffe meg jobb og liv. Norge er et fantastisk land, dermed ønsker jeg å være en del av samfunnet og en ressurs til samfunnet i stedet for en byrde.

Det er ikke mye jeg kan gjøre for dere enn til å vise min takknemlighet, men dere må vite at dere vil alltid være i mitt hjerte

Tusen hjertelig takk !

En innsikt som smerter

 

Foto fra goole

Foto fra goole

 

I kveld snakket jeg lenge med en innsatt på telefon. Han har vært en kasteball fra han så dagens lys. Vi er født i samme årstall og har omgått hverandre fra vi var 6-7 år. Ikke at vi husket hverandre, men vi begge har et minne om de samme hendelser utført av personer vi begge husket. I kveld fortalte han meg at han hadde reagert på noe jeg sa: Jeg var så heldig at barnevernet ikke grep tak i meg, men lot meg leve i fred…

Han hadde ligget på celle og tenkt på dette og kommet frem til at jeg hadde rett. Barnevernet  kom inn i hans familie og rota rundt, som han sa. Det hadde de gjort med flere barn i blokka han vokste opp. Ingen av dem hadde det gått bra med. Men en tristhet i stemmen fortalte han at de fleste av hans jevngamle og yngre var til og med døde.

Det meste hadde gått bra for han inntil han begynte på skolen. Hjemme hadde det vært et kaos med fyll, vold og psykiatri. Tidlig lærte han hvordan han skulle beskytte de yngre søsknene sine og han følte han lykkes. Han passet på at de fikk mat og at de ble beskyttet for slag og spark når foreldra klikka. Noen ganger hadde han forsøkt å beskytte moren også, men han klarte ikke begge deler. Da det hadde vært som verst så hadde han tatt barna ned i kjelleren og gjemt dem og seg selv der. Noen gang sov de der igjennom hele natten.

Så kom han i skolepliktig alder og han måtte på skolen.  Der var han veldig urolig fordi han tenke på dem hjemme. Dette bidro til at han ble sett på som et problembarn og ble flyttet rundt omkring til flere forskjellige skoler. Uansett hvilken skole han gikk på  stakk derfra. Spesielt når faren ikke satt i fengsel og visste at han var i hjemmet. Så en  dag kom barnevernet å hentet han og plasserte han på en institusjon langt unna familien. Da klikket han helt. Tankene på søsknene og moren ble for mye for han. I stedet for at noen satt seg ned å snakker med han ble han kjørt rett til Statens senter. Hvor lenge han var der og hva de holdt på med er visket ut av hukommelsen. Men han var morfinist da han kom ut.

Nå som han traff meg og fikk vite hva som hadde skjedd og  hva jeg drev med, så var han enig i at min lykke var at barnevernet hadde vært fraværende. Han delte litt forskjellig hva han hadde opplevd i alle barnevernstiltak han hadde vært under. Det var utrolig å høre hva  voksne hadde utsatt han for som barn og ung. Så fortalte han meg hva venner gjorde mot han nå som han er voksen og utslitt. Han hadde ingen han kunne stole på – det hadde han aldri hatt Han visste ikke om han ønsket det heller. Holdt han mennesker på avstand så gikk det meste bra. Nå skal han sitte inne noen år og så frem til å få fred. I fengsel fungerte det meste for han – det livet mestret han.

Fordi straffen er lang så vil han bli flyttet til et annet fengsel enn det vi arbeider i, men han håpet vi kunne holde kontakten. Han håpet også på at han kunne få lov å ha permisjonene sine i Retretten når den tid kom. Noe annet rusfritt sted med kjente har han ikke.

Dette er bare så vanvittig trist. Og det tristeste er at ingen hjalp han så han kunne takle å leve i storsamfunnet på storsamfunnets premisser. Nå sitter han som godt voksen og det eneste stedet han opplever å få fred og hvor han klarer å fungere ,er i et lukket fengsel. Han elsker rutiner, men får det ikke til alene ute. Han er svært reflektert – skremmende reflektert, og jeg vet at det å sitte med innsikt gjør situasjonen verre. Han vet hva han trenger, han vet hvorfor han aldri har klart å holde seg nykter. Det han sier er noe ikke jeg skal si noe om, men langt på vei jeg støtter jeg meningene hans. Og det som smerter han aller mest er at han ikke kjenner sine egne barn…

En gang en ubrukelig, traumatisert, barneprostituert, alkoholiker og narkoman

samla

Kommende uke skjer det igjen. Igjen har jeg sagt ja til å stille opp i en reportasje – noe jeg egentlig hadde bestemt meg for å ikke gjøre igjen. I alle fall ikke en reportasje om min fortid. Min historie er fortalt så mange ganger og jeg vet ikke helt hva godt det har ledet eller leder til.  Historien min er ikke spesiell vanskelige heller med tanke på mange av de jeg arbeider for i dag. Når jeg hører hva  dem fortelle tenker jeg: Fy fanken hvor mye jeg er spart for…

I dag sitter jeg med en god oversikt over mitt liv. Jeg vet at alle i min familie har gjort så godt dem kunne for meg. Alle, uten unntak, men ressursene til å ta vare på meg var ikke der. Det har vært en sorg for noen av dem – og for meg. Jeg har mange dype sjelesår som antageligvis aldri vil gro og som  gir meg en smerte jeg helt ikke alltid klarer å forstå. Derfor er  jeg er svært glad for at innsikten jeg har fått gjør at jeg  ikke trenger å flykte fra følelser og indre stemninger som smerter lenger. Det holder med at jeg vet at jeg er en sårbar sjel og at jeg vil stå overfor ulike utfordringer som vil rive opp de sår som kanskje aldri vil gro.

Veien hit hvor jeg er i dag har vært tung til tider, det skal jeg ikke legge skjul på – det er mye jeg skulle ønske kunne vært  annerledes. Det er mange drømmer jeg aldri kan få innfridd av ulike grunner. Men når alt  kommer til alt så er det jo stort at ingen av mine erfaringer føles bortkastet. Alle kan jeg ta frem og bruke til noe konstruktivt. De kan brukes på jobb og privat. Noen har brukt mine erfaringer til å reise seg fra det dypeste mørke og er i dag i fast jobb og har ansvar for familien. Ikke minst sine barn. Større kan det jo ikke bli! Nå som jeg  har kreft  klarer jeg se lyspunkt og holde fast i dem pga tidligere erfaringer. Jeg levde 34 år i mørket uten å vite om jeg noen gang skulle komme ut av det- nå skal jeg forhåpentligvis kun ha det tøft i 6.mnd. med cellegift.

Men tilbake til reportasjen som kommer til uka. Jeg gruer meg skikkelig. Det er ingenting jeg ser frem til. Nå  håper jeg bare at den kan brukes klokt. At flere skal få HÅP om at det er mulig å komme ut av et misbruk – uansett hvor mørkt det er. Jeg håper at de som sitter bak nedrullede gardiner og  skammer seg over sitt liv kan våge å oppsøke noen de kan snakke med  så de kan få hjelp.  Og sist , men ikke minst så håper jeg at mange skal forstå hvor viktig det er å hjelpe mennesket frem til selvstendighet. Jeg var tross alt stemplet en ubrukelig rusmisbruker som fikk uføretrygd uten å ha søkt. Behandlere og hjelpeapparatet  trodde ikke jeg kunne komme ut av helvete og ga meg  en hjelp som de trodde skulle gjøre veien inn i døden litt mindre smertefull.  I dag har denne udugelige traumatiserte, barneprostituerte alkoholiker og narkoman bidratt til at bl.a 9 tidligere utbrente rusmisbrukere har fast jobb hvor de betaler skatt og tar ansvar for eget liv. Samt at flere frivillige med brukerbakgrunn kan bidra til noe positivt så mye kreftene tillater det.  Det er mange Rita’r der ute – vi kan ikke vite hvem dem er – alle må gies en mulighet. Vi som står rundt den utslåtte må gi den en reell sjanse.

For mitt eget  liv ønsker jeg at jeg kan få oppmerksomhet for den kunnskapen jeg sitter med. Den som kan gjøre en forskjell for den som sliter. Jeg føler nemlig at jeg har noe å komme med. Så  jeg håper virkelig at  jeg en dag skal få dele mine erfaringer og tanker med dem som sitter i posisjoner til å nå ut til mange flere enn en reportasje i et ukeblad…

Velkommen til livet – Flash back

 

Foto: Google

Foto: Google

I går fikk jeg lese et vedtak som dro meg tilbake i min egen historie. Et vedtak som forteller hva en tapt barndom og skolegang verdsettes til. Samtalen som fulgte dette brevet fortalte meg at personen kom i kontakt med den smertefulle ensomhetsfølelsen. Den som utløses fordi man aldri har følt seg velkommen. Ingen har hatt tid til deg, ingen sett deg og hjulpet deg der du ikke mestrer utfordringene du står overfor som lite barn, pubertet og ung voksen. Dyp sorg aktiviseres. Vedtaket på 70.000 kr.og hvilket sluk de skal gå inn i . De skal betjente en gjeld som er en konsekvens av livet som ble levd uten støttespillere og manglende utvikling av ferdigheter til å handtere livet og storsamfunnets krav til deg som voksen.

Stemmen din brister når du sier: Ingen ville ha meg…jeg ble bare kasta vekk. Du kom til Norge da du var bikket skolepliktig alder fra et krigsherjet land. Du var eldst i søskenflokken og det stilte krav til deg hjemme,. Krav som et barn i utgangspunktet ikke skulle hatt.  Og spesielt ikke da du selv skulle hjelpes til å tilpasse deg et en helt ny tilværelse i et fremmed land med en helt ukjent kultur.

Jeg ser deg for meg når du rusler ned over gaten, med stor sekk på ryggen. Alene. Ingen hånd å holde i da du passerer den store skoleporten og  ser opp på det enorme skolebygget.  Skolen du kom til lå på en kant av Oslo som ikke var så vant med innvandrere og de hadde ikke forberedt seg godt på å ta deg imot.  Du forsto ikke mye norsk og støtteundervisningen du fikk satte seg  ikke i ditt kaotiske indre.

Tidlig søkte du deg til venner som kunne gi deg noen pusterom fra den indre smerten og kaoset du  følte – som du ikke kunne utrykke. Verken hjemmesituasjonen tillot deg det eller på skolen på grunn av manglende ord.  Stemplet problembarn nådde deg raskt og du ble en kasteball mellom skoler og ulike institusjoner. Du passet ikke inn noen sted – sa  beslutningstagere på steder du var søkt inn. Du var nesten i målgruppen, men nådde aldri helt opp. Av ulike grunner. Du var ikke rusmisbruker nok, du var ikke kriminell nok og du var ikke uvillig  nok til lærdom. Og det som var ille før eskalerte for deg den dagen mor og far skiltes.

Du ble endelig tatt inn et sted som du slo deg ,fysisk, til ro et par år. Dette stedet ga deg mye, men kanskje mest venner som tok deg dypere inn i en flyktig verden. Et liv som ga mer rus og enda mer kriminalitet. Årene frem til nå ser jeg har vært preget av mange forsøk fra din side om å få til  annet livsinnhold enn hva institusjon, fengsel og rus kan gi.

Av uttalelsene jeg ser lærere og andre har skrevet som ligger til grunn for dine nå 70.000  gjør meg trist. Like trist som du ga uttrykk for da du leste det for meg. Sårheten i stemmen din over alle krenkelsene du har stått i  – alle forsøk på å bli akseptert og bli anerkjent er så inderlig kjent. Følelsene sitter langt inn i  beinmargen. Det var så mange som har sett at du hadde problemer, men slik jeg forstår handlingene deres, så har de aldri stoppet opp og spurt seg: Hvorfor er det slik og hva kan vi gjøre for deg – og handlet deretter.

Av papirene du lot meg lese kunne jeg se at jeg hadde vært innom noen av stedene du hadde vært. Mens andre har jeg  drømte om å få komme. Stedet hvor du oppholdt deg lengst, sto øverst på min liste.  Jeg passet heller ikke inn og hadde ingen voksne som kunne snakke min sak. Jeg ble kastet ut til en verden jeg måtte finne mine egne overlevelses-strategier. Dette ble  verdsatt til  75.000 og jeg satt igjen med 25.000 da advokaten hadde tatt sitt. Skaden av min ensomme vandring i barne- og ungdomsår  vil jeg nok måtte slite med til tider – så lenge jeg lever, men en ting kan jeg  si deg: Legg fortiden fra deg- tenk ikke på alt som skulle ha vært som ikke ble…Se fremover mot det målet du har for ditt liv nå. Bruk dine erfaringer til det som kan hjelpe deg fremover. Uansett hva som skjer så skal du vite at jeg vil være der å lytte til deg. Skrittene kan bli noe lettere om du snakker med noen som har gått på en nokså tilsvarende vei du  nå har begitt deg ut på…

Til alle som kjemper for en hver pris for det ufødte liv eller at flyktninger skal komme til oss vil jeg stille spørsmålene: Hva inviterer vi mennesker til? Hva tilbyr vi dem som er prisgitt hjelp fra ulike hjelpe- og omsorgstiltak?

(denne er anonymisert og godkjent av personen dette gjelder)

Min lojalitet – hvor er den?

 

Foto fra Google

Foto fra Google

Her sitter  jeg og tenker. Noe jeg har bedre tid til  nåenn vanlig. Mye av tankene går til feltet jeg arbeider i. Rusfeltet. Et felt som det gjøres mye godt, men som også en god del som ikke er fult så bra. Nå har jeg offentlig jobbet i dette feltet i 12 år, men har også selv vært tjenestemottaker av feltet i mange år. Jeg startet Retretten på bakgrunn av de savn jeg selv hadde og som jeg fikk tilbakemeldinger på at flere alkohol, rusmiddelavhengige og pårørende hadde.

Man skal være sterk og ha en del ressurser for å klare å komme ut av misbruket. Både på fysisk, psykisk, mentalt  og sosialt plan. Og få mangeårige misbrukere har det. Alle må ha hjelp – noen litt,mens andre mer og kanskje mye. De kan være sterke på ett eller 2 områder, og må  derfor ha hjelp på de andre. Brister du på ett, så kan det være en grunn til at du får tilbakefall. Og alle vi som har vært ute i ”krigen” vet hvilke smertefulle skritt som må taes for å komme tilbake.

Misbrukeren har en vei å gå  med fysiske plager og psykiske kamper , med et hjelpeapparatet som er veldig fragmentert. Ikke mist styrt av mye følelser og synsing. Ting som ikke gjør gjenreisnings og tilfriskningstiden lett for den som sliter. Det er familie og nære som mener noe, en primærhelsetjeneste som teller kroner og mener sitt, en spesialisthelsetjeneste som ser det på sin måte og så kommer ideellè organisasjoner,  kommersielle institusjoner og  brennende hjelpsomme enkeltsjeler som har sine ståsteder de handler ut fra.  I dette myldere av hjelpere  veiledes og rådes den utslåtte.

Da jeg ble edru og nykter sto jeg alene. Min lykke slik jeg ser det i dag. De som hjalp meg var mennesker fra en selvhjelpsgruppe som forsto at jeg måtte ha et sted å bo, ha en forutsigbar økonomi, sosialt nettverk som støttet veien jeg måtte gå for å holde meg frisk, samt at jeg fikk noe å stå opp til som ga meg mening og glede.  I fred og ro ble jeg hjulpet til å hjelpe meg selv og etter hvert fikk jeg en utdannelse som ga med innsikt og forståelse for hvordan det kunne gå så galt som det hadde gjort for meg, Og det var summen av alt dette jeg klarte å holde meg selv frisk. Jeg ble i stand til å ta ansvar for eget liv. Og det var dette jeg ville gi videre til andre som slet. Retretten så dagens lys.

I 12 år har jeg sloss for det jeg har trodd på. Jeg har trodd på at det å gi mennesker som sliter kunnskap om hvordan alt henger sammen i livet, kunne bidra til en forskjell. Siden bidra så de kunne finne   hjelp til deres eksistensielle behov og at de deretter kunne reise seg  – i en takt som passet den enkelt. Så langt har jeg sett at flere har kommet seg på denne måten. Men jeg merker jo at denne jobben har tært godt på kreftene. Ikke arbeide med brukerne som benytter seg av Retrettens tilbud, men av alt arbeide som kreves for å få lov til å jobbe som jeg har gjort.

Kampene som har måtte gjennomgås har vært alt fra politiske spill, byråkratiske skjemajungler og tolkninger til verbale angrep fra mennesker  i og utenfor organisasjoner og foreninger, som har ønsket å stoppe meg personlig. Det er ikke alltid jeg har hatt krefter til å handtere dette så bra. Det har vært mange tunge og gråtefulle netter opp igjennom årene. Jeg har følt at jeg har stått helt alene. Noen ha klappet med på skulderen i lukkende rom, men som har sværtet meg bak min rygg rundt omkring i feltet jeg jobber. Og det som har vært det vanskeligst for meg i alt dette har vært hvor jeg selv måtte ha fokuset mitt. På meg selv og mine sårende og krenkende  følelser og hive inn håndkle, eller at jeg faktisk kunne bidra med noe for dem som har det vanskelig. Så langt har jeg maket å ha fokuset på det som har gitt både meg og andre noe positivt.

Som alt sagt så må jeg innrømme at det har vært tungt. Det å ha trodd at jeg har snakket med mennesker som virkelig har hatt hjertet sitt for dem som sliter, men som når alt kommer til alt , viser seg å tenke mest på sitt eget ve og vell.  Jeg har fulgt mange i disse årene jeg har holdt på . Jeg har sett mennesker som har kommet inn i feltet med gode intensjoner. De har ville gjøre en forskjell for dem som har det vanskelig. Flere av dem har selv slitt med rusproblemer og har kjent på kroppen hvor tøft det var å komme seg ut av misbruket. Mange av disse har forsvunnet i dag.  Noen ut og inn i yrker som ligger milevis fra det de begynte med i sin tidlige tilfriskning. Mange ganger har jeg misunt dem. Med stor sorg har jeg opplevd at noen har sprukket og til og med dødd . Så med gru opplevd noen som har  blitt mer systemlojale enn lojale mot den brukergruppen de skal arbeide for eller representere.  For ikke å snakke om den fortvilelsen jeg har kjent på når jeg har sett tjenesteytere  i helse -og omsorgstjenesten som sittet å saboterer et hvert forsøk på at den tidligere utslåtte skal kunne reise seg. I tillegg til dette har jeg måtte skaffe nok penger til å dekke driftsutgiftene til Retretten. Lønn og husleie og alt annet som trengs for å drifte et slikt hjelpetilak jeg vet har livets rett.

Nå i kveld har jeg tenkt litt på de nye tiltakene som har dukket opp de siste månedene. Tenketanken Føniks og Trygg i LAR. Når jeg leser hva de skal arbeide med så føler jeg at dette er et spark i leggen på oss som har vært i feltet noen år.  Med tanke på alle de organisasjonene og tiltakene som finnes, og når jeg ser hva de nye tiltakene skal arbeide med,  så blir det en tankevekker for meg i alle fall. Om vi alle hadde hatt fokus på brukeres behov, så hadde vi kanskje ikke hatt  behov for enda flere aktører på rusfeltet?. Slik jeg opplever disse etableringene så har vi ikke vært våkne og lydhøre nok på brukernes vegne. Og jeg stiller meg spørsmålet hvorfor? Hva er det som gjør oss så blide? Hva har vi brukt energien vår på?

For noen år siden følte jeg av flere grunner at vi måtte velge hva vi i Retretten skulle bruker ressursene  våre til. Først av alt så ble det sagt med tydelighet at det kun var de som var organisert som en medlemsorganisasjon som skulle sitte i brukerforum og utvalg. Retretten var organisert som en stiftelse, derfor falt  vi helt naturlig ut av de organer som skal påvirke på systemnivå. For det andre så har vi hatt en vanvittig økning av bruker både i Retrettens lokaler og fengslet, samtidig som vi ikke har hatt  så mye ressurser å ta av, derfor har vi  valgt kun fulgt opp enkelt-personer.  I tillegg til at vi holder kurser og foredrag for ansatte i ulike etater og institusjoner samt pasienter.

Slik jeg sitter her å tenker nå, så skal vi fortsette med å ha 100 % fokus på det arbeidet vi skal gjøre for den enkelte som trenger støtte på veien. Derfor er jeg glad for at vi nå har fått inn to nye tiltak som kommer med nye friske tanker og krefter  inn i feltet vårt. De representer hvert sitt nivå – systemnivå og individnivå- om jeg har forstått det rett.  Til sist så må jeg si at jeg har fått håp om at vi nå får enda flere  som vil kjempe for ruspasienters rettigheter og som vil være 100% lojale mot dem som lider på grunn av eget eller andre misbruk , som min lojalitet.  Jeg har lovet flere at jeg skal holde ut  – og jeg kan love at jeg skal gjøre mitt beste så lenge jeg lever  …

Sovende talenter i en forbryternarkomans hode

foto: Rita Nilsen En gave fra en innsatt. Laget av den innsatte av metall fra gamle Grini

foto: Rita Nilsen
En gave fra en innsatt. Laget av den innsatte av metall fra gamle Grini

 

Sovende talenter i en forbryternarkomans hode. Dette tenker jeg ofte  når jeg snakker med guttene og jentene som soner dommer – dommer for noe jeg har store problemer å forstå. Det noen av de sitter for passer ikke inn i det levende mennesket jeg har foran meg. Deres indre verdier er milevis fra det jeg forbinder  mennesker som har utført de handlingene som gjør at de sitter. Men de fleste innsatte tror det er bare alle andre som er i stand til å leve opp til verdiene de har. Seg selv har de gitt opp for lenge siden.

Igjennom de åra jeg har fått lov til å støtte noen av guttene jeg har blitt kjent med i Oslo fengsel.  Som jeg har fått følge når de løslates eller går over til andre soningsanstalter, har jeg fått lov å oppleve store endringer. Jeg har fått lov å se gutter som har hatt så lite ordforråd på eget følelsesliv – så alle svar har blitt: Det er ok – det er greit nok…

I går var jeg å besøkte 3 av 4 forvaringsdømte jeg har fulgt i flere år. Dette er gutter som har følt at mange brikker har falt på plass for dem etter at de har gått fengsels-versjonen av ANTA-kurset – Veivalget. Igjennom innsikt har de forstått at alle valg som skal taes må tenkes igjennom – alle rusmidler, uansett navn på dem, kan ikke inntaes trygt og derfor lar de det være.  En av guttene hadde laget en gave til meg  på smia – skapt av metall fra gamle Grini. En te-lysholder.

Han skriver til meg i et følgebrev: Te-lysholderne, har fått navnet ” Tingesten” . Den symboliserer livets tøffe karusell ( midten) med sitt store tomrom lik universet. To smidde føtter lagt rundt – den ene litt foran (baby-step)- en håndsmidd tallerken for telys- exact balanser, med en sommerfugl ( ikke i vinterland- men Ilaland) perfekt  rullende eller flyvende over  – og i  praksis skal varmen fra te-lyset  bevege sommerfuglen slik at den ”Tingestene” altså skal bevege seg. Litt. Bare litt Rita . Under har han skrevet en personlig hilsen til meg og Jan ( mannen i mitt liv) Dette, og det han videre skriver i brevet, varmer og beviser at det jeg og mine medarbeider i Retretten gjør har noe for seg.

I tillegg til brevet gir han meg et dikt som han sier er hva Retretten og jeg har bidratt med i hans liv. Han har skrevet et dikt om hvordan han selv sloss med sine indre tanker og følelser. Noe han alltid har gjort, som han har brukt det meste av livet å flykte i fra. I dag tillater han alle tanker og følelser – han vet at har ikke trenger å løpe fra seg selv.

 

Knock, knock

Det banker på døra

kom inn, sier åpenheten

hvorfor kan du ikke være som alle andre,

spør anklageren

hadde du bare visst foranledningen til dette,

sier forsvareren

det handler jo bare om å ville det nok

sier allviteren

lett for deg å si, det,

svarer maktesløsheten

jeg lever så lenge jeg lærer

og lærer så lenge jeg lever

legge innsikten til

det der høres ut som  en reise til månen

en udugelig reise, akkurat som deg

sier håneren

jeg skal gi deg reise, jeg

svarer temperamentet

der ser du,

du kan jo ikke styre deg

sier offeret

jo da, det kan jeg

svarer tålmodigheten

men det er synd du ikke ser det samme som meg

fortsetter skuffelsen

hvorfor denne nedtrykte stemningen,

spør klovnen

at alt du spør om, egentlig ikke handler om meg

men deg

svarer utfordreren

jeg tror du er galere enn du selv er klar over,

sier fornekteren

vi er ganske like vi to,

svarer erkjennelsen

nei, vi er langt fra like,

svarer oppvigleren

det er du som er den farlige, den som er ute av kontroll,

fortsetter standhaftigheten

og ikke jeg, avslutter løgneren

jeg bare vil hjelpe deg, jeg

sier den falske,

men dette er ikke den hjelpen jeg trenger

svaer den utsatte

jeg trenger en som er ærlig, vennlig og åpen,

fortsetter imøtekommeren

men det er jo meg, det

svarer empatien

bare la meg forklare først

forklarer forklareren

du har gjort så mye galt at det er bare rett og rimelig å stille deg spørsmålet om hva mer

som kan gå galt

sier skeptikeren

det er aldri galt at det ikke er godt noe

svarer optimisten

jeg kunne også valgt å bare gi blaffen i hele endringen og fortsette som før,

sier likegyldigheten med støtte fra tafattheten

da vet du hvor det bærer hen,

svarer realisten

ja, sier svakheten

derfor lærer jeg hele tiden av de feil jeg gjør,

svarer eleven

det er bra det, sier læreren

for du rekker ikke å gjøre andres

nei, det har du rett i, jeg har nok med mine egne,

avslutter selvstendigheten

og ser håpefullt på den tilpasningsdyktige

STÅ PÅ RITA!!!

Dette ble fremført for Petter og meg med en enorm innlevelse og han takket for den brutale ærligheten jeg til tider hadde hatt i våre samtaler. Og jeg lovet at jeg skulle fortsette å stå på – for meg selv og alle jeg arbeider for…