Sovende talenter i en forbryternarkomans hode

 

Sovende talenter i en forbryternarkomans hode. Dette tenker jeg ofte  når jeg snakker med guttene og jentene som soner dommer – dommer for noe jeg har store problemer å forstå. Det noen av de sitter for passer ikke inn i det levende mennesket jeg har foran meg. Deres indre verdier er milevis fra det jeg forbinder  mennesker som har utført de handlingene som gjør at de sitter. Men de fleste innsatte tror det er bare alle andre som er i stand til å leve opp til verdiene de har. Seg selv har de gitt opp for lenge siden.

Igjennom de åra jeg har fått lov til å støtte noen av guttene jeg har blitt kjent med i Oslo fengsel.  Som jeg har fått følge når de løslates eller går over til andre soningsanstalter, har jeg fått lov å oppleve store endringer. Jeg har fått lov å se gutter som har hatt så lite ordforråd på eget følelsesliv – så alle svar har blitt: Det er ok – det er greit nok…

I går var jeg å besøkte 3 av 4 forvaringsdømte jeg har fulgt i flere år. Dette er gutter som har følt at mange brikker har falt på plass for dem etter at de har gått fengsels-versjonen av ANTA-kurset – Veivalget. Igjennom innsikt har de forstått at alle valg som skal taes må tenkes igjennom – alle rusmidler, uansett navn på dem, kan ikke inntaes trygt og derfor lar de det være.  En av guttene hadde laget en gave til meg  på smia – skapt av metall fra gamle Grini. En te-lysholder.

Han skriver til meg i et følgebrev: Te-lysholderne, har fått navnet ” Tingesten” . Den symboliserer livets tøffe karusell ( midten) med sitt store tomrom lik universet. To smidde føtter lagt rundt – den ene litt foran (baby-step)- en håndsmidd tallerken for telys- exact balanser, med en sommerfugl ( ikke i vinterland- men Ilaland) perfekt  rullende eller flyvende over  – og i  praksis skal varmen fra te-lyset  bevege sommerfuglen slik at den ”Tingestene” altså skal bevege seg. Litt. Bare litt Rita . Under har han skrevet en personlig hilsen til meg og Jan ( mannen i mitt liv) Dette, og det han videre skriver i brevet, varmer og beviser at det jeg og mine medarbeider i Retretten gjør har noe for seg.

I tillegg til brevet gir han meg et dikt som han sier er hva Retretten og jeg har bidratt med i hans liv. Han har skrevet et dikt om hvordan han selv sloss med sine indre tanker og følelser. Noe han alltid har gjort, som han har brukt det meste av livet å flykte i fra. I dag tillater han alle tanker og følelser – han vet at har ikke trenger å løpe fra seg selv.

 

Knock, knock

Det banker på døra

kom inn, sier åpenheten

hvorfor kan du ikke være som alle andre,

spør anklageren

hadde du bare visst foranledningen til dette,

sier forsvareren

det handler jo bare om å ville det nok

sier allviteren

lett for deg å si, det,

svarer maktesløsheten

jeg lever så lenge jeg lærer

og lærer så lenge jeg lever

legge innsikten til

det der høres ut som  en reise til månen

en udugelig reise, akkurat som deg

sier håneren

jeg skal gi deg reise, jeg

svarer temperamentet

der ser du,

du kan jo ikke styre deg

sier offeret

jo da, det kan jeg

svarer tålmodigheten

men det er synd du ikke ser det samme som meg

fortsetter skuffelsen

hvorfor denne nedtrykte stemningen,

spør klovnen

at alt du spør om, egentlig ikke handler om meg

men deg

svarer utfordreren

jeg tror du er galere enn du selv er klar over,

sier fornekteren

vi er ganske like vi to,

svarer erkjennelsen

nei, vi er langt fra like,

svarer oppvigleren

det er du som er den farlige, den som er ute av kontroll,

fortsetter standhaftigheten

og ikke jeg, avslutter løgneren

jeg bare vil hjelpe deg, jeg

sier den falske,

men dette er ikke den hjelpen jeg trenger

svaer den utsatte

jeg trenger en som er ærlig, vennlig og åpen,

fortsetter imøtekommeren

men det er jo meg, det

svarer empatien

bare la meg forklare først

forklarer forklareren

du har gjort så mye galt at det er bare rett og rimelig å stille deg spørsmålet om hva mer

som kan gå galt

sier skeptikeren

det er aldri galt at det ikke er godt noe

svarer optimisten

jeg kunne også valgt å bare gi blaffen i hele endringen og fortsette som før,

sier likegyldigheten med støtte fra tafattheten

da vet du hvor det bærer hen,

svarer realisten

ja, sier svakheten

derfor lærer jeg hele tiden av de feil jeg gjør,

svarer eleven

det er bra det, sier læreren

for du rekker ikke å gjøre andres

nei, det har du rett i, jeg har nok med mine egne,

avslutter selvstendigheten

og ser håpefullt på den tilpasningsdyktige

STÅ PÅ RITA!!!

Dette ble fremført for Petter og meg med en enorm innlevelse og han takket for den brutale ærligheten jeg til tider hadde hatt i våre samtaler. Og jeg lovet at jeg skulle fortsette å stå på – for meg selv og alle jeg arbeider for…