Min lojalitet – hvor er den?

Her sitter  jeg og tenker. Noe jeg har bedre tid til  nåenn vanlig. Mye av tankene går til feltet jeg arbeider i. Rusfeltet. Et felt som det gjøres mye godt, men som også en god del som ikke er fult så bra. Nå har jeg offentlig jobbet i dette feltet i 12 år, men har også selv vært tjenestemottaker av feltet i mange år. Jeg startet Retretten på bakgrunn av de savn jeg selv hadde og som jeg fikk tilbakemeldinger på at flere alkohol, rusmiddelavhengige og pårørende hadde.

Man skal være sterk og ha en del ressurser for å klare å komme ut av misbruket. Både på fysisk, psykisk, mentalt  og sosialt plan. Og få mangeårige misbrukere har det. Alle må ha hjelp – noen litt,mens andre mer og kanskje mye. De kan være sterke på ett eller 2 områder, og må  derfor ha hjelp på de andre. Brister du på ett, så kan det være en grunn til at du får tilbakefall. Og alle vi som har vært ute i ”krigen” vet hvilke smertefulle skritt som må taes for å komme tilbake.

Misbrukeren har en vei å gå  med fysiske plager og psykiske kamper , med et hjelpeapparatet som er veldig fragmentert. Ikke mist styrt av mye følelser og synsing. Ting som ikke gjør gjenreisnings og tilfriskningstiden lett for den som sliter. Det er familie og nære som mener noe, en primærhelsetjeneste som teller kroner og mener sitt, en spesialisthelsetjeneste som ser det på sin måte og så kommer ideellè organisasjoner,  kommersielle institusjoner og  brennende hjelpsomme enkeltsjeler som har sine ståsteder de handler ut fra.  I dette myldere av hjelpere  veiledes og rådes den utslåtte.

Da jeg ble edru og nykter sto jeg alene. Min lykke slik jeg ser det i dag. De som hjalp meg var mennesker fra en selvhjelpsgruppe som forsto at jeg måtte ha et sted å bo, ha en forutsigbar økonomi, sosialt nettverk som støttet veien jeg måtte gå for å holde meg frisk, samt at jeg fikk noe å stå opp til som ga meg mening og glede.  I fred og ro ble jeg hjulpet til å hjelpe meg selv og etter hvert fikk jeg en utdannelse som ga med innsikt og forståelse for hvordan det kunne gå så galt som det hadde gjort for meg, Og det var summen av alt dette jeg klarte å holde meg selv frisk. Jeg ble i stand til å ta ansvar for eget liv. Og det var dette jeg ville gi videre til andre som slet. Retretten så dagens lys.

I 12 år har jeg sloss for det jeg har trodd på. Jeg har trodd på at det å gi mennesker som sliter kunnskap om hvordan alt henger sammen i livet, kunne bidra til en forskjell. Siden bidra så de kunne finne   hjelp til deres eksistensielle behov og at de deretter kunne reise seg  – i en takt som passet den enkelt. Så langt har jeg sett at flere har kommet seg på denne måten. Men jeg merker jo at denne jobben har tært godt på kreftene. Ikke arbeide med brukerne som benytter seg av Retrettens tilbud, men av alt arbeide som kreves for å få lov til å jobbe som jeg har gjort.

Kampene som har måtte gjennomgås har vært alt fra politiske spill, byråkratiske skjemajungler og tolkninger til verbale angrep fra mennesker  i og utenfor organisasjoner og foreninger, som har ønsket å stoppe meg personlig. Det er ikke alltid jeg har hatt krefter til å handtere dette så bra. Det har vært mange tunge og gråtefulle netter opp igjennom årene. Jeg har følt at jeg har stått helt alene. Noen ha klappet med på skulderen i lukkende rom, men som har sværtet meg bak min rygg rundt omkring i feltet jeg jobber. Og det som har vært det vanskeligst for meg i alt dette har vært hvor jeg selv måtte ha fokuset mitt. På meg selv og mine sårende og krenkende  følelser og hive inn håndkle, eller at jeg faktisk kunne bidra med noe for dem som har det vanskelig. Så langt har jeg maket å ha fokuset på det som har gitt både meg og andre noe positivt.

Som alt sagt så må jeg innrømme at det har vært tungt. Det å ha trodd at jeg har snakket med mennesker som virkelig har hatt hjertet sitt for dem som sliter, men som når alt kommer til alt , viser seg å tenke mest på sitt eget ve og vell.  Jeg har fulgt mange i disse årene jeg har holdt på . Jeg har sett mennesker som har kommet inn i feltet med gode intensjoner. De har ville gjøre en forskjell for dem som har det vanskelig. Flere av dem har selv slitt med rusproblemer og har kjent på kroppen hvor tøft det var å komme seg ut av misbruket. Mange av disse har forsvunnet i dag.  Noen ut og inn i yrker som ligger milevis fra det de begynte med i sin tidlige tilfriskning. Mange ganger har jeg misunt dem. Med stor sorg har jeg opplevd at noen har sprukket og til og med dødd . Så med gru opplevd noen som har  blitt mer systemlojale enn lojale mot den brukergruppen de skal arbeide for eller representere.  For ikke å snakke om den fortvilelsen jeg har kjent på når jeg har sett tjenesteytere  i helse -og omsorgstjenesten som sittet å saboterer et hvert forsøk på at den tidligere utslåtte skal kunne reise seg. I tillegg til dette har jeg måtte skaffe nok penger til å dekke driftsutgiftene til Retretten. Lønn og husleie og alt annet som trengs for å drifte et slikt hjelpetilak jeg vet har livets rett.

Nå i kveld har jeg tenkt litt på de nye tiltakene som har dukket opp de siste månedene. Tenketanken Føniks og Trygg i LAR. Når jeg leser hva de skal arbeide med så føler jeg at dette er et spark i leggen på oss som har vært i feltet noen år.  Med tanke på alle de organisasjonene og tiltakene som finnes, og når jeg ser hva de nye tiltakene skal arbeide med,  så blir det en tankevekker for meg i alle fall. Om vi alle hadde hatt fokus på brukeres behov, så hadde vi kanskje ikke hatt  behov for enda flere aktører på rusfeltet?. Slik jeg opplever disse etableringene så har vi ikke vært våkne og lydhøre nok på brukernes vegne. Og jeg stiller meg spørsmålet hvorfor? Hva er det som gjør oss så blide? Hva har vi brukt energien vår på?

For noen år siden følte jeg av flere grunner at vi måtte velge hva vi i Retretten skulle bruker ressursene  våre til. Først av alt så ble det sagt med tydelighet at det kun var de som var organisert som en medlemsorganisasjon som skulle sitte i brukerforum og utvalg. Retretten var organisert som en stiftelse, derfor falt  vi helt naturlig ut av de organer som skal påvirke på systemnivå. For det andre så har vi hatt en vanvittig økning av bruker både i Retrettens lokaler og fengslet, samtidig som vi ikke har hatt  så mye ressurser å ta av, derfor har vi  valgt kun fulgt opp enkelt-personer.  I tillegg til at vi holder kurser og foredrag for ansatte i ulike etater og institusjoner samt pasienter.

Slik jeg sitter her å tenker nå, så skal vi fortsette med å ha 100 % fokus på det arbeidet vi skal gjøre for den enkelte som trenger støtte på veien. Derfor er jeg glad for at vi nå har fått inn to nye tiltak som kommer med nye friske tanker og krefter  inn i feltet vårt. De representer hvert sitt nivå – systemnivå og individnivå- om jeg har forstått det rett.  Til sist så må jeg si at jeg har fått håp om at vi nå får enda flere  som vil kjempe for ruspasienters rettigheter og som vil være 100% lojale mot dem som lider på grunn av eget eller andre misbruk , som min lojalitet.  Jeg har lovet flere at jeg skal holde ut  – og jeg kan love at jeg skal gjøre mitt beste så lenge jeg lever  …