Velkommen til livet – Flash back

 

Foto: Google

Foto: Google

I går fikk jeg lese et vedtak som dro meg tilbake i min egen historie. Et vedtak som forteller hva en tapt barndom og skolegang verdsettes til. Samtalen som fulgte dette brevet fortalte meg at personen kom i kontakt med den smertefulle ensomhetsfølelsen. Den som utløses fordi man aldri har følt seg velkommen. Ingen har hatt tid til deg, ingen sett deg og hjulpet deg der du ikke mestrer utfordringene du står overfor som lite barn, pubertet og ung voksen. Dyp sorg aktiviseres. Vedtaket på 70.000 kr.og hvilket sluk de skal gå inn i . De skal betjente en gjeld som er en konsekvens av livet som ble levd uten støttespillere og manglende utvikling av ferdigheter til å handtere livet og storsamfunnets krav til deg som voksen.

Stemmen din brister når du sier: Ingen ville ha meg…jeg ble bare kasta vekk. Du kom til Norge da du var bikket skolepliktig alder fra et krigsherjet land. Du var eldst i søskenflokken og det stilte krav til deg hjemme,. Krav som et barn i utgangspunktet ikke skulle hatt.  Og spesielt ikke da du selv skulle hjelpes til å tilpasse deg et en helt ny tilværelse i et fremmed land med en helt ukjent kultur.

Jeg ser deg for meg når du rusler ned over gaten, med stor sekk på ryggen. Alene. Ingen hånd å holde i da du passerer den store skoleporten og  ser opp på det enorme skolebygget.  Skolen du kom til lå på en kant av Oslo som ikke var så vant med innvandrere og de hadde ikke forberedt seg godt på å ta deg imot.  Du forsto ikke mye norsk og støtteundervisningen du fikk satte seg  ikke i ditt kaotiske indre.

Tidlig søkte du deg til venner som kunne gi deg noen pusterom fra den indre smerten og kaoset du  følte – som du ikke kunne utrykke. Verken hjemmesituasjonen tillot deg det eller på skolen på grunn av manglende ord.  Stemplet problembarn nådde deg raskt og du ble en kasteball mellom skoler og ulike institusjoner. Du passet ikke inn noen sted – sa  beslutningstagere på steder du var søkt inn. Du var nesten i målgruppen, men nådde aldri helt opp. Av ulike grunner. Du var ikke rusmisbruker nok, du var ikke kriminell nok og du var ikke uvillig  nok til lærdom. Og det som var ille før eskalerte for deg den dagen mor og far skiltes.

Du ble endelig tatt inn et sted som du slo deg ,fysisk, til ro et par år. Dette stedet ga deg mye, men kanskje mest venner som tok deg dypere inn i en flyktig verden. Et liv som ga mer rus og enda mer kriminalitet. Årene frem til nå ser jeg har vært preget av mange forsøk fra din side om å få til  annet livsinnhold enn hva institusjon, fengsel og rus kan gi.

Av uttalelsene jeg ser lærere og andre har skrevet som ligger til grunn for dine nå 70.000  gjør meg trist. Like trist som du ga uttrykk for da du leste det for meg. Sårheten i stemmen din over alle krenkelsene du har stått i  – alle forsøk på å bli akseptert og bli anerkjent er så inderlig kjent. Følelsene sitter langt inn i  beinmargen. Det var så mange som har sett at du hadde problemer, men slik jeg forstår handlingene deres, så har de aldri stoppet opp og spurt seg: Hvorfor er det slik og hva kan vi gjøre for deg – og handlet deretter.

Av papirene du lot meg lese kunne jeg se at jeg hadde vært innom noen av stedene du hadde vært. Mens andre har jeg  drømte om å få komme. Stedet hvor du oppholdt deg lengst, sto øverst på min liste.  Jeg passet heller ikke inn og hadde ingen voksne som kunne snakke min sak. Jeg ble kastet ut til en verden jeg måtte finne mine egne overlevelses-strategier. Dette ble  verdsatt til  75.000 og jeg satt igjen med 25.000 da advokaten hadde tatt sitt. Skaden av min ensomme vandring i barne- og ungdomsår  vil jeg nok måtte slite med til tider – så lenge jeg lever, men en ting kan jeg  si deg: Legg fortiden fra deg- tenk ikke på alt som skulle ha vært som ikke ble…Se fremover mot det målet du har for ditt liv nå. Bruk dine erfaringer til det som kan hjelpe deg fremover. Uansett hva som skjer så skal du vite at jeg vil være der å lytte til deg. Skrittene kan bli noe lettere om du snakker med noen som har gått på en nokså tilsvarende vei du  nå har begitt deg ut på…

Til alle som kjemper for en hver pris for det ufødte liv eller at flyktninger skal komme til oss vil jeg stille spørsmålene: Hva inviterer vi mennesker til? Hva tilbyr vi dem som er prisgitt hjelp fra ulike hjelpe- og omsorgstiltak?

(denne er anonymisert og godkjent av personen dette gjelder)

One response

  1. Wow så godt skrevet traff rett i kroppen kjenne meg igjen😔 men sikt fremover er så sant. ❤️ Trist og sant❤️ Du er reflektert og fantastisk❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: