En gang en ubrukelig, traumatisert, barneprostituert, alkoholiker og narkoman

Kommende uke skjer det igjen. Igjen har jeg sagt ja til å stille opp i en reportasje – noe jeg egentlig hadde bestemt meg for å ikke gjøre igjen. I alle fall ikke en reportasje om min fortid. Min historie er fortalt så mange ganger og jeg vet ikke helt hva godt det har ledet eller leder til.  Historien min er ikke spesiell vanskelige heller med tanke på mange av de jeg arbeider for i dag. Når jeg hører hva  dem fortelle tenker jeg: Fy fanken hvor mye jeg er spart for…

I dag sitter jeg med en god oversikt over mitt liv. Jeg vet at alle i min familie har gjort så godt dem kunne for meg. Alle, uten unntak, men ressursene til å ta vare på meg var ikke der. Det har vært en sorg for noen av dem – og for meg. Jeg har mange dype sjelesår som antageligvis aldri vil gro og som  gir meg en smerte jeg helt ikke alltid klarer å forstå. Derfor er  jeg er svært glad for at innsikten jeg har fått gjør at jeg  ikke trenger å flykte fra følelser og indre stemninger som smerter lenger. Det holder med at jeg vet at jeg er en sårbar sjel og at jeg vil stå overfor ulike utfordringer som vil rive opp de sår som kanskje aldri vil gro.

Veien hit hvor jeg er i dag har vært tung til tider, det skal jeg ikke legge skjul på – det er mye jeg skulle ønske kunne vært  annerledes. Det er mange drømmer jeg aldri kan få innfridd av ulike grunner. Men når alt  kommer til alt så er det jo stort at ingen av mine erfaringer føles bortkastet. Alle kan jeg ta frem og bruke til noe konstruktivt. De kan brukes på jobb og privat. Noen har brukt mine erfaringer til å reise seg fra det dypeste mørke og er i dag i fast jobb og har ansvar for familien. Ikke minst sine barn. Større kan det jo ikke bli! Nå som jeg  har kreft  klarer jeg se lyspunkt og holde fast i dem pga tidligere erfaringer. Jeg levde 34 år i mørket uten å vite om jeg noen gang skulle komme ut av det- nå skal jeg forhåpentligvis kun ha det tøft i 6.mnd. med cellegift.

Men tilbake til reportasjen som kommer til uka. Jeg gruer meg skikkelig. Det er ingenting jeg ser frem til. Nå  håper jeg bare at den kan brukes klokt. At flere skal få HÅP om at det er mulig å komme ut av et misbruk – uansett hvor mørkt det er. Jeg håper at de som sitter bak nedrullede gardiner og  skammer seg over sitt liv kan våge å oppsøke noen de kan snakke med  så de kan få hjelp.  Og sist , men ikke minst så håper jeg at mange skal forstå hvor viktig det er å hjelpe mennesket frem til selvstendighet. Jeg var tross alt stemplet en ubrukelig rusmisbruker som fikk uføretrygd uten å ha søkt. Behandlere og hjelpeapparatet  trodde ikke jeg kunne komme ut av helvete og ga meg  en hjelp som de trodde skulle gjøre veien inn i døden litt mindre smertefull.  I dag har denne udugelige traumatiserte, barneprostituerte alkoholiker og narkoman bidratt til at bl.a 9 tidligere utbrente rusmisbrukere har fast jobb hvor de betaler skatt og tar ansvar for eget liv. Samt at flere frivillige med brukerbakgrunn kan bidra til noe positivt så mye kreftene tillater det.  Det er mange Rita’r der ute – vi kan ikke vite hvem dem er – alle må gies en mulighet. Vi som står rundt den utslåtte må gi den en reell sjanse.

For mitt eget  liv ønsker jeg at jeg kan få oppmerksomhet for den kunnskapen jeg sitter med. Den som kan gjøre en forskjell for den som sliter. Jeg føler nemlig at jeg har noe å komme med. Så  jeg håper virkelig at  jeg en dag skal få dele mine erfaringer og tanker med dem som sitter i posisjoner til å nå ut til mange flere enn en reportasje i et ukeblad…