I kveld snakket jeg lenge med en innsatt på telefon. Han har vært en kasteball fra han så dagens lys. Vi er født i samme årstall og har omgått hverandre fra vi var 6-7 år. Ikke at vi husket hverandre, men vi begge har et minne om de samme hendelser utført av personer vi begge husket. I kveld fortalte han meg at han hadde reagert på noe jeg sa: Jeg var så heldig at barnevernet ikke grep tak i meg, men lot meg leve i fred…
Han hadde ligget på celle og tenkt på dette og kommet frem til at jeg hadde rett. Barnevernet kom inn i hans familie og rota rundt, som han sa. Det hadde de gjort med flere barn i blokka han vokste opp. Ingen av dem hadde det gått bra med. Men en tristhet i stemmen fortalte han at de fleste av hans jevngamle og yngre var til og med døde.
Det meste hadde gått bra for han inntil han begynte på skolen. Hjemme hadde det vært et kaos med fyll, vold og psykiatri. Tidlig lærte han hvordan han skulle beskytte de yngre søsknene sine og han følte han lykkes. Han passet på at de fikk mat og at de ble beskyttet for slag og spark når foreldra klikka. Noen ganger hadde han forsøkt å beskytte moren også, men han klarte ikke begge deler. Da det hadde vært som verst så hadde han tatt barna ned i kjelleren og gjemt dem og seg selv der. Noen gang sov de der igjennom hele natten.
Så kom han i skolepliktig alder og han måtte på skolen. Der var han veldig urolig fordi han tenke på dem hjemme. Dette bidro til at han ble sett på som et problembarn og ble flyttet rundt omkring til flere forskjellige skoler. Uansett hvilken skole han gikk på stakk derfra. Spesielt når faren ikke satt i fengsel og visste at han var i hjemmet. Så en dag kom barnevernet å hentet han og plasserte han på en institusjon langt unna familien. Da klikket han helt. Tankene på søsknene og moren ble for mye for han. I stedet for at noen satt seg ned å snakker med han ble han kjørt rett til Statens senter. Hvor lenge han var der og hva de holdt på med er visket ut av hukommelsen. Men han var morfinist da han kom ut.
Nå som han traff meg og fikk vite hva som hadde skjedd og hva jeg drev med, så var han enig i at min lykke var at barnevernet hadde vært fraværende. Han delte litt forskjellig hva han hadde opplevd i alle barnevernstiltak han hadde vært under. Det var utrolig å høre hva voksne hadde utsatt han for som barn og ung. Så fortalte han meg hva venner gjorde mot han nå som han er voksen og utslitt. Han hadde ingen han kunne stole på – det hadde han aldri hatt Han visste ikke om han ønsket det heller. Holdt han mennesker på avstand så gikk det meste bra. Nå skal han sitte inne noen år og så frem til å få fred. I fengsel fungerte det meste for han – det livet mestret han.
Fordi straffen er lang så vil han bli flyttet til et annet fengsel enn det vi arbeider i, men han håpet vi kunne holde kontakten. Han håpet også på at han kunne få lov å ha permisjonene sine i Retretten når den tid kom. Noe annet rusfritt sted med kjente har han ikke.
Dette er bare så vanvittig trist. Og det tristeste er at ingen hjalp han så han kunne takle å leve i storsamfunnet på storsamfunnets premisser. Nå sitter han som godt voksen og det eneste stedet han opplever å få fred og hvor han klarer å fungere ,er i et lukket fengsel. Han elsker rutiner, men får det ikke til alene ute. Han er svært reflektert – skremmende reflektert, og jeg vet at det å sitte med innsikt gjør situasjonen verre. Han vet hva han trenger, han vet hvorfor han aldri har klart å holde seg nykter. Det han sier er noe ikke jeg skal si noe om, men langt på vei jeg støtter jeg meningene hans. Og det som smerter han aller mest er at han ikke kjenner sine egne barn…