Minnes de døde og forebygge nye dødsfall

Min appell 31.aug. 2014

Logo for markeringen

Jeg takke Landsforbundet mot stoffmisbruk og alle som står bak gjennomføringen av dette arrangementet. Det var stort meg å få dette oppdraget – dere skal vite at jeg står her å snakker til dere i dag r mot alle odds. Derfor er jeg også veldig glad for fokuset vi skal ha for denne markeringen:

              Minnes de døde og forebygge nye dødsfall

Det er stort at vi har en dag hvor vi kan minnes våre nære og kjære som vi mistet til narkotikaen.

Den internasjonale markeringen for overdoseofrene ble etablert i 2001 på bakgrunn av sorg. Sally Finn, en frelsesarmesoldat i Australia, som arbeidet på noe tilsvarende som vårt sprøyterom så all lidelse som fulgte i kjølvannet av misbruk – både for rusmisbrukeren og for alle dem som mistet sine. Hun opplevde at sorgen ble tyngre å bære fordi den var knyttet til en stigmatisert gruppe. De narkomane.

Målet til Sally var å øke bevisstheten om narkomani og redusere stigma. Jeg har fulgt med i rusfeltet i Norge siden 1996 og mye har skjedd disse årene, men jeg opplever at vi fremdeles har en lang vei å gå – både når det gjelder bevisstgjøring og stigmatisering.

Stigma er så mangt, slik jeg ser det. Til daglig arbeider jeg med den gruppa som jeg opplever som de mest stigmatiserte – de rusmiddelavhengige som omtales som gjenganger i hjelpeapparatet og kriminalomsorgen. Via dette stemplet behandles de ofte som håpløse. En kar sa til meg tidligere i uken: Det verste er at ingen har noen forventninger til meg. For han og hans like er svært lite bevisst tenkning og handling på årsaken til at de ikke har lykkes med å komme ut av misbruket sitt, i stedet har det vært mye symptombehandling hvor det legges vekt på å fjerne inntak av illegale rusmidler

Hva Sally Finn tenke da hun ville arbeide med bevisstgjøring for å redusere stigma vet jeg ikke. Det jeg tenker på er at alle vi som vil hjelpe. Enten om vi er tidligere misbrukere, pårørende og nærstående, ulike tjenesteytere eller politikere, er å ha et bevisst forhold til hva vi gir av hjelp og hva den skal lede til for den hjelpetrengende. Mer og mer erfarer jeg hvor viktig det er å forstå at det er våre handlinger som gir signaler til den hjelpesøkende. Gir våre handlinger og ord håp og tro på at livssituasjonen kan endres til det bedre for den som sliter – eller gir våre handlinger signaler om at vi ikke har noen tro på at rusmisbrukeren evner å endre sin skjebne.

Ofte møter jeg pårørende som viser hvilken smerte rusmismiddelavhengighet påfører sine nære og kjære, av og til får vi alle det presentert igjennom media. For noen uker siden fikk vi høre Jens Stoltenbergs sin tale til sin lille søster Nini: Det var så forferdelig vondt å se hvordan rus skapte mørke og sorg. Og mange av oss vet at det ikke bare er mørke og sorg for dem står nær misbruken, men også for misbrukren selv. Det å være fanget i rusen – det å bli holdt i rusens jerngrep og se ut på livet: på sin familie, venner eller barn samtidig å ikke kunne delta fult og helt, er for svært mange smertefullt.

Som jeg sa innledningsvis så står jeg her i dag mot alle odds. Etter å ha ruset meg mer eller mindre i 24 år – hvor livet til tider hang i en tynn tråd, enten pga overdoser, alkoholforgiftning eller selvordforsøk vet jeg at det går an å få et liv med lys og glede. Det som hjalp meg var at det fantes en som trodde på meg, som oppmuntret meg til ikke å gi opp da jeg slet og minnet meg på at ingen rusmidler ville hjelpe meg til å nå mine drømmer. For hvert steg jeg tok som ga meg følelsen av mestring kjente jeg at håpet om å få et vanlig liv vokse – for det var det  som var min drøm.

Da jeg startet min gjenreisning hadde jeg ingen utdanning, jobb, oppbyggelig nettverk, støttende familie, bolig eller kredittverdighet til å få en mobil en gang. Steg for steg, med god hjelp, så har jeg i dag fått alt hva jeg trenger og mer til. I tillegg har offentlige og private bidragsytere gitt meg tillit og mulighet til å skape en lønnet arbeidsplass for 10 personer hvor av 8 har gått samme vei som meg – fra tungt rusmisbruk til totalavhold. I dag  betaler skatt, tar ansvar for livet vårt og alt som ligger i det. Vi er ikke lenger til belastning og sorg, men til nytte og glede for langt flere enn oss selv.

I mars fikk jeg diagnosen kreft og behandles nå av AHUS sine spesialister fra A-Å. I tillegg har jeg en forening i ryggen, med og uten tidligere kreftpasienter, som arbeider for rettigheter som skal lette min hverdag i og etter behandlingsperioden. Og felles for alle mine hjelpere er at alt de sier og gjør gir meg håp om at det skal gå bra for meg. I 6 måneder skal jeg behandles med cellegift og når man har levd 24 år i mørket, uten å vite om du noen gang skulle få det annerledes, ja da disse månedene ingenting. Om ikke så lenge skal jeg få lov å komme 100 % tilbake til det arbeidet jeg elsker over alt på jord. Jeg skal få lov å være med på å spre håp der håpløsheten dominerer. Jeg skal igjen få se døde og sorgfulle øyne skinne av livsglede. Og jeg skal få følge med i det arbeidet som gjøres slik at vi på sikt  skal få den samme ekspertisen innen rusbehandlingen som vi har på andre sykdommer og lidelser som trenger spesialistbehandling.

Min kjære lille-søster som ikke fikk oppleve sin 40-årsdag

Min kjære lille-søster som ikke fikk oppleve sin 40-årsdag

Som barnebarn og stedatter av alkoholikere , som storesøster som mistet sin lillesøster i overdose, som x-kjæreste til rusmisbruker som ligger innlagt i psykiatrien og kanskje aldri kommer ut igjen, som tidligere tung rusmiddelmisbruker, som i dag lever totalavholdene vil jeg avslutte denne appellen med å sende en tanke ut til:  alle som er ute i misbruket , til dem som har et tilbakefall og kjemper seg tilbake time for time, til alle som prøver et rusmiddel for aller første gang i dag og til alle de barn som nå fødes inn i misbruket …

Og med en oppfordring til alle vi som står nær en misbruker: Vi skal ikke hjelpe den avhengige rusmiddelsmisbruker med å slutte å ruse seg – men mer med å bistå slik at de kan slippe å ruse seg igjen…

Arrangerte

Huekjør – Frykten for Frykten

Foto: goolge

Foto: goolge

 

Det er mye tankevirksomhet for tiden. Mye som skal på plass både i meg og det som er rundt meg. Problemet er at jeg har fryktelig dårlig konsentrasjon og hukommelse. I dag har jeg mange oppgaver som skal løses – jobb og privat. Livets krav og ansvar tar ikke hensyn til at jeg er syk. Dessverre. Jeg kan ikke si: kom tilbake i februar for da skal jeg ha hvilt ut. Det er ingen utsettelse på mye av det jeg har ansvar for. Og jeg vet faren ved å utsette det jeg kan gjøre noe med og det å ikke delegere det jeg kan.

Delegere er egentlig ikke problem for meg, men frustrasjonen blir stor når jeg ser at det ikke er noen bevegelse i den retning jeg mener det skal være. I forhold til de mål sakene har. Så er det alt jeg selv må gjøre som jeg ikke helt får taket på. Det flyter ut i alle retninger fordi jeg har problemer med å samle meg. SLITSOMT! Godt å tenke på at det meste på jobben går sin gang uavhengig av min helsetilstand og tilstedeværelse.

I natt har hode gått i 120 – fra det ene til det andre. Som kjent så er slikt hodekjør vanskelig å stoppe. Ting må gjøres og når de ikke blir gjort så ligger det som en mare å hviler på mine skuldre. For meg handler det om å finne løsninger, men fordi energi og konsentrasjonen ikke er 100 % så blir det vanskelig for meg. Og mine tidligere erfaringer med å la uløste oppgaver ligge gjør at jeg blir fortvila. Den depresjonen og angsten dette kan gi meg er noe jeg er livredd. Det mørke vil jeg ikke ha tilbake til.

Jeg skulle ønske noen bare kunne komme inn å gjøre alt det jeg MÅ, slik at jeg bare kunne gjøre det jeg vil. Nå er jeg jo heldig at jeg stort sett gjør som jeg vil. Jeg elsker jobben min, jeg trives veldig i privatlivet mitt også. Føler jeg stort sett at jeg er enormt heldig med hvordan livet mitt endt opp etter 34 år i umenneskelig slit og smerte. Med god hjelp så har jeg klart å få til et liv jeg elsker.

Mye av tankevirksomheten min kretser seg rundt det å planlegge fremtiden – både min private og Retrettens. Jeg forsøker å finne en måte som skal lette hverdagen min, samtidig som jeg jobber for å styrke Retrettens arbeid og dens fremtid. For å kunne ha overskuddet det kreves må jeg ha en lettere bosituasjon. Mest av alt må reiseveien min reduseres uten at jeg blir konkurs. Jeg har gode tanker rundt dette, men de stopper alltid i: tenkt om jeg ikke blir frisk, tenkt om jeg får tilbake kreften .

Sånn per i dag så er jeg kreftfri det jeg er redusert av nå er etterbehandlingen som skal være forebyggende for tilbakefall til den. Det surrer mye rundt i hode mitt hva som kan være årsak til at jeg fikk kreft. Jeg fikk en krefttype som er hormonellømfintlig. Fordi jeg har kunnskap innen østlig og vestlig medisin så har jeg en teori rundt dette. Hvordan frykt øker kortisolnivået og hvordan det igjen reduserer immunforsvaret og hvordan redusert immunforsvar gjør en sårbar for ulike somatiske/kroppslige sykdommer. Og er det noe jeg har hatt mye av de senere år så er det frykt. Frykt for alt med Retretten.

Det er mye som jeg må forholde meg til. Jeg tenker mye på det ansvaret det er å lede noe som har blitt så stort som Retretten. Noe som så mange mennesker er avhengig av. Brukere i og utenfor institusjon og fengsel, samt alle mine med-arbeidere. Og ikke minst alle små og litt eldre barn som indirekte eller direkte blir berørt om jeg ikke makter å skaffe de pengene vi trenger for å fortsette driften av Retrettens arbeid.

Privat har jeg vært redd for mannen i mitt liv som også hadde kreft og ble erklært frisk i fjor. I tillegg har han så mye skader i kroppen etter 40 år som travtrener og kusk at han ikke makter kulda her i Norge. Først og fremst pga av nerveskader og alt det medfører. Men det som har tatt mest krefter er frykten for Retretten og alle som blir berørte der om jeg ikke har klart å finne gode løsninger.

Det har vært mange utfordringer i tillegg til å skaffe penger. Det har vært alt fra å ha vært brukt som en nyttig idiot for dem med uærlige hensikter til personalkonflikter som holdt på å velte hele Retretten. For å ikke miste fokus da dette sto på som verst bodde jeg foran pc og Facebook hvor jeg så på alle barna som har kommet til etter at foreldrene har blitt rusfrie. Jeg tittet på barnebarna som kunne smile og le til den besteforelderen som tidligere hadde skapt frykt , ikke bare for familiens små barn, men hele familien. Jeg lyttet til mine medarbeidere som snakket om sine barn og hvordan de har hatt det med dem etter at ble rusfri og til brukere som arbeidet med å få til besøksordninger eller er i en tilbakeførelsesprosess med sine barn. Jeg fortalte meg selv at det var disse jeg arbeidet for , derfor kunne ikke si opp stillingen min fordi det var noen spekulative mennesker inne i vårt system. Da jeg var på HMS-kurs ble slike mennesker kalt ”råtne epler i kurven”. Det hjalp selvfølgelig å høre at dette rammet flere bedrifter som var styrt av utdannende bedriftsledere og ikke bare hos meg som var tørrlagt rusmiddelmisbruker. Men det forhindret ikke at jeg ikke levde i konstant frykt.

I natt har jeg tenkt en del på hvordan holder jeg på nå – hva er det som opptar mitt hode mest. Det er Retretten og alt som må være på plass der. Det meste går som sagt som det skal, men det er stadig nye ting som dukker opp. Stadig nye utfordringer som må løses. Ingenting gjøres av seg selv og en god del må jeg gjøre fordi erfaring og kompetanse kan ikke overføres til nye på noen få uker.

Det jeg er redd nå er at min frykt skal gjøre at jeg får mer kreft. Jeg har ikke fått endret så mye på de stresspunkter som skaper frykt hos meg. Det er hva jeg har vært opptatt av i natt. Jeg begynte også å tanke på at jeg raskt kunne få kreft i det andre brystet også. Den ene av de to kirurgene jeg hadde sa de ikke ville bygge opp et nytt bryst om fjernet jeg det brystet hvor det kun var godartede syster. De kunne ikke bruke offentlige midler til slikt, sa hun. Den andre var positiv til å fjerne begge, men det var den økonomiske kirurgen som vant. Jeg ville jo egentlig fjerne dem begge siden det var syster der, men det fristet ikke siden jeg ikke ville få mer enn ett bryst tilbake.

Disse tankene skapte jo enda et stresspunkt for nå føler jeg at jeg må forte meg til å finne løsninger på noe jeg ikke klarer å finne. Som sagt er ikke konsentrasjonen den beste pga. cellegiftbehandlingen og frykten i seg selv gjør den ikke bedre. Jeg får mange råd på veien om hvordan jeg skal leve dagen min: Ta vare på deg selv…ikke tenkt på andre en deg selv….les…se filmer…gå turer…ta bilder…ikke tenk jobb…osv.osv. Tanken bak dette er fra mennesker som bryr seg om meg, men jeg kan ikke bruke slike råd til noe. Ikke akkurat nå.

Jeg opp sto tidlig, kl. 0530 og tok en koppkaffe og så litt på tv. De tyngste tankene slapp etter hvert. Så ble klokka 0800 og jeg kunne ta tak i det som sto på lista mi. Sende email, ringe og avtale møte med banken for å flytte penger så Retretten kan få god rente, åpne id-brikka min fordi jeg hadde rotet med passord, avtalt med megler som skal gi oss en vurdering på huset vårt, sett litt mer på løsninger på en bolig vi kan tenke oss, snakket med sikkerhetssjefen i Oslo fengsel vedr. en sikkerhetsklarering som ikke var blitt videresendt til politiet før han gikk på ferie, snakket med en innsatt som gledestråelde fortalte at han var flyttet til en ny avdeling, fått info om Line, den nye frisøren i Retretten, sendt avgårde priser på vitaminer og mineraler. Skal nå i møte med banken, siden sende ut varer for NADA samt sende avgårde info til et forsikringsselskap så jeg kan få en kollektiv forsikring for NADA-utøvere og da blir det sikkert kvelden før jeg er ferdig med det. Da kan jeg begynne å se på leiligheter igjen. Forhåpentligvis så har jeg kommet litt lenger i tankeprosessen som skaper frykten for den frykten som påvirker og skaper hormonelle forstyrrelser…

Familiehemmeligheter

Soloppgang

Det sies » det du ikke vet kan skade deg» . For en tid tilbake ble jeg påminnet hvor skadelig familiehemmeligheter kan være. Spesielt om de ageres ut med sjalusi og bitterhet. Det å stå på utsiden å se inn på dramaer som utspilles mellom familiemedlemmer som har lyst til å ødelegge et annet familiemedlem gjør inntrykk. Spesielt når jeg kjenner til deler av alle parters forhistorie.

Noe er det i en hver familie heter det seg og det er det vel. Jeg tror likevel at noen familier er hardere rammet enn andre når det gjelder mørke familiehemmeligheter. Dette er et tema jeg underviser i og siden jeg da er likemann med de fleste jeg jobber for, så blir det naturlig at jeg deler hvordan mine hemmeligheter hemmet meg i å leve fritt. Nå underviser jeg også mange innen helse – og omsorgssektoren, der blir selvfølgelig temaet belyst på en annen måte. Der er det viktig å få frem hvordan atferden til omsorgspersoner som bærer på mange mørke hemmeligheter kan hemme og forsinke barns utvikling. Dette igjen kan ofte være årsaken til at barn får et destruktivt handlingsmønster og kan lede til både psykiske problemer og rusmiddelavhengighet senere i livet.

Det å bære på noe man er redd for at folk skal avsløre om en, bidrar til at man ser seg over skulderen hele tiden og mistenkeliggjør så og si alle andres handlinger. Alt som sies til en blir silt igjennom et filter av mistenkeliggjøring. Man analyserer alt for så å tillegge  andre mennesker negative hensikter. Det er slitsomt for den som holder på slik og enda verre kan det være for den som registrerer at den utsettes for slik vurdering. Men verst er det  for barn som observerer og føler stemningen som følger en slik dynamikk. Disse barna får man en dårlig start på tilknytning -og relasjonsbygging.

For mitt vedkommende  ble det tvingende nødvendig å være åpen om mine mørke hemmeligheter pga jobben min. Det var for mange som visste hva jeg hadde drevet med i barne og tidlig tenårene som kunne avsløre meg. Jeg visste jo at folk prater og på et punkt så måtte jeg ut med det. Noe har jeg gått offentlig ut med fordi jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Det var mange spørsmål som ble stilt: Hvordan skaffer en10-åring seg noe å drikke på? Hva gjorde en 13 – 14 åring som ikke fikk hjelp av barnevernet? Hva levde de av de som bodde ute og rusa seg som tenåringer ? osv.osv. Men de mørkeste sider ved min historie jeg kjenner til, deler jeg kun med de mennsker som trenger å høre det.

Valget jeg tok i 2008 om å være åpen ble et klokt valg slik jeg ser det i dag. Jeg reiser rundt om i både inn -og utland og folk kjenner meg igjen. På godt og vondt. Alt fra de som forgrep seg mot et lite barn til dem jeg var ute i miljøet med, ansatte i uteseksjonen og politi. Noen av disse har tatt meg til side og stilt spørsmål. Også det på godt og vondt. Men i dag trenger jeg ikke frykte spørsmålene. Jeg trenger ikke være redd for hva noen tenker om meg fordi jeg vet at jeg har mennesker som er glad i meg for den jeg er i dag. Jobbmessig  er mine erfaringer noe av den viktigste kompetansen jeg har og kan bidra med.

Men! Og det er et stort men. På bakgrunn av det jeg fikk innsikt i for en tid tilbake så ble jeg påminnet at glemte og fortrengte hendelser kan dukke opp og ramme fra et uventet hold. Det er en kjent sak at traumatiserte personer kan ha store mørke hull i sin hukommelse og mellom mennesker som har vært noe sammen i barne – og ungdomsår kan slikt utløse mange vonde ting. En kan huske noe og andre husker noe annet. Det kan lett bli en sammenblanding av episoder som har utspilt seg på forskjellige arenaer til ulik tid, men som huskes som noe annet.  Og når en person «husker» noe for å ramme en annen så kan det få stygge utfall. Spesielt når agendaen for hukommelsen aktiviseres av sinne og bitterhet hos en og den andre føler at den må forsvare seg.

Opp igjennom årene har jeg også fått oppleve at familier med mange mørke hemmeligheter- alt fra  utroskap eller måtte gifte seg for ikke å føde et såkalt uekte barn, seksuell aktivitet og legning som ikke tåler dagens lys, politiske og ideologiske overbevisninger og tilhørighet som ikke samsvarer med det man viser utad  at man står for. Det kan også dreie seg om alt fra   vold og overgrep, psykisk sykdom eller alkoholisme, narkomani, til underslag penger eller arv. Noen i slike familier har klart å leve videre med både uttalte og uuttalte saker. Det har vært nok  at de har forstått at noe annet enn dem kan være årsak til ulike familiemedlemmer uforståelig oppførsel. De har med dette forsonet seg med fortiden og klart å gå videre, men jeg har også sett de som har vært fullstendig låst og hvor de har blitt mer og mer psykisk -og kroppslig syke.

Det jeg kan være glad for i dag er at jeg er åpen for å få vite alt som kan være fortrengt i min bevissthet. Jo mer jeg får kjennskap til, jo mer kan jeg forstå meg selv  og endre på det som skaper problemer for meg. Jeg er også svært takknemlig for at jeg lever med en mann som kjenner til min forhistorie så jeg trenger ikke være redd for at han går fra meg om noe mer skulle dukke opp. Jeg er også utrolig glad for at jeg ikke har barn som skal mobbes eller få det vondt pga en mors fortid. Og sist, men ikke minst er jeg lykkelig for at alle mine venner, familiemedlemmer og slekt har tatt seg tid til å forstå hva som har ligget bak mine tidligere destruktive handlinger. De forstår hvordan jeg kunne se det som nødvendighet  å handle som jeg gjorde i forhold til det livet jeg hadde frem til jeg var 34 år. Alle rundt meg vet hva jeg står for i dag, mine egentlige indre verdier – og der står jeg støtt. Jeg trenger ikke frykte avsløringer – jeg kan leve et liv i psykisk frihet.

Jeg vet at ting løste seg på en god måte for dem jeg snakket med for en stund siden. De kom frem til at begge sider hadde sitt og at det beste de kunne gjøre var å arbeide med sin egen indre smerte og det som utløste den. De trengte ikke skape mer støy og bråk verken for andre eller seg selv. Opp igjennom tiden har jeg fått mange bevis på at de mørke hemmelighetene ikke trenger å være noe som skader om man få mulighetene til å plassere ting rett og forsone seg med det livet man har. Og sist, men ikke minst arbeide seg mot de drømmer og livsmål man har for seg og sine…

Ny dag, nye tanker…

 

Foto: Rita Nilsen Tåka letter

Foto: Rita Nilsen
Tåka letter

Jeg er oppadgående og utrolig glad. Den fjerde cellegiftbehandlingen min som går under navnet FEC ble tøff for meg. Ikke at det er fysisk vondt, men det er så forferdelig å bare sitte rett opp og ned og ikke makte noen verdens ting. Har følt meg så vanvittig unyttig. Det er så mye jeg ville ha gjort og blir så fortvila over at jeg ikke makter å gjøre noen av dem. Ikke har jeg lest noe matnyttig, ikke har jeg sett en film og knapt sett et helt tv-program hvor det snakkes på over en uke. Det eneste jeg har bidratt med her hjemme er å ha lagd middag sånn halvveis.

Det mest plagsomme ved å bare sitte her er å ha tid til å få med meg nyheter og samtidig ha tid til å tenke igjennom det som blir presentert. Mye av det jeg hører og ser kunne jeg ønske jeg hadde energi til å snakke om. Det er så mange spørsmål jeg har for å kunne forstå. Det jeg kanskje har mest lyst til å forstå er hvordan er det mulig å forsvare nedskyting og drap av mennesker som forsøker å ha et hverdagsliv for seg selv og sine familier? Uansett nasjonalitet. Hvordan er det mulig at noen dreper 2-3 personer og at gjensvaret blir at flere hundre dreps. Vanligvis så stiller man personen/ene for en drapshandling til ansvar, man går ikke til angrep på hele landet personen/ene kommer fra. Siden lurer jeg på hva som er grunnen til at et helt verdenssamfunn ikke ser ut til å lære noe av tidligere løsningsmetoder og den kunnskap og erfaringer som allerede finnes. I over 50 år har krefter utenfor konfliktområdet gått inn med hva de trodde skulle hjelpe, men så langt ikke lykkes. Er det noe jeg har lært på min vei til endring så er det: Gamle løsninger gir samme resultat…Og at når min atferd skaper problemer for meg selv og mine medmennesker, så må jeg ønske endring og handle i trå med dette.

Noe annet som også har opptatt meg mye fortiden er hvordan jeg skal leve livet mitt etter at jeg er ferdig med kreftbehandlingen min. Vil jeg bli meg selv igjen? Vil jeg orke alt ansvar som ligger på mine skuldre igjen? Hva skal jeg prioritere? For meg personlig er dette er store spørsmål som er langt mer viktig å bruke tid på fremfor å forsøke å forstå noe av de ufattelige terrorhandlinger jeg er vitne til.” Gud, gi MEG sinnsro til å godta de ting JEG ikke kan forandre, mot til å forandre de ting JEG kan og forstand til å se forskjellen…”

Selv om jeg føler at jeg har vært helt unyttig så har jeg klart å gjøre litt mens jeg har sittet her i 3 måneder. Jeg har hatt tjenestetelefonen til Retretten i hele sommer og det har bidratt til mange lærerike samtaler. De fleste telefoner har kommet fra innsatte som har hatt litt vanskeligheter med isolering, utfordringer ved å bli løslatt i fellesferien eller bare det å være en de kan ringe til for å dele nyheter de måtte ha. Dårlig og gode. Har også blitt intervjuet av en innsatt som arbeider Røver-radion – fengslets egen radiokanal. I tillegg har jeg hatt samtaler med noen som lurer på om de har utviklet en rusmiddelavhengighet. Flere av telefonene har også kommet fra fortvila og krenkede pårørende. Det har også vært noen samtaler og meldinger med alkohol og rusmiddelmisbrukere som har trengt hjelp både med avrusning, avgiftning og psykiatri. Jeg har også hatt fagdag for innlagte og ansatte ved behandlingsinstitusjonen til Frelsesarmeen på Fetsund pluss kortkurs sammen med Heidi i Oslo fengsel. Det føles godt når jeg kan se og høre tomme blikk og kraftløse stemmer fylles med livsenergi og HÅP. Sist, men ikke minst har jeg fått arrangert litt sosialt samvær for de av mine medarbeidere som har hatt tid utenfor arbeidstid hvor jeg forhåpentligvis har bidratt med noe positivt for dem. Det har i alle fall vært veldig hyggelig for meg…

Men alle tankene mine skaper en støy inne i meg. En støy jeg ønsker å få stilnet slik at jeg kan finne et fokus som kan hjelpe meg litt i tankekaoset mitt. Ikke minst finne ut litt mer hvor jeg skal legge hovedtyngden på arbeidsdagen min. Hva jeg skal prioritere. Jeg ønsker å formidle noe ut til de som sliter i sine fangede sinn. Hjelpe dem til å sette ord på noe av det som holder dem stengt inne i en hverdag preget av et mørke og ensomhet. Jeg vil også dele mine erfaringer med dem som skal hjelpe dem som sliter. Bidra til at deres dager også kan oppleves som meningsfulle og nyttige. For jeg vet hvor tungt det kan være å arbeide med mennesker som tilsynelatende ikke har noe bedring uansett hva man gjør. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme dit jeg ønsker meg. Eller om det er noen etterspørsel og behov for det jeg har på hjerte. En ting er jo hva jeg kan mene utfra det lille hjørne jeg opererer i til daglig, noe annet er kanskje hva som skjer på hele feltet? Kanskje jeg skal slutte om jobbe dirkete med hjelpetrengende og bare jobbe administrativt, eller…

Har også tenkt en del på bolig. Jeg drømmer om å komme tilbake til Oslo og inn i en lettstelt leilighet. Nå som jeg bor her hvor jeg bor har jeg så å si ikke et sosialt liv utenfor jobb fordi det medfører at reisetiden gjør at det blir for sent for meg. Har tittet litt rundt, men det er dyrt og lite av det jeg ønsker meg. Aller helst vil jeg ha en seniorbolig hvor det er stille og rolig. Eller et bittelite hus som ligger skjermet for støy. I tillegg til savn av å få et overskudd til noe mer sosialt liv så drømmer jeg også om å få det litt mer lettvint. Slik jeg sitter blir ting så fryktelig tungt og uløselig, men plutselig  går det  opp for meg at jeg sitter  her  leter konstant  etter ting som kan hindre at jeg får ytligere energilekkasje. Det er som at jeg glemmer helt at jeg skal bli frisk igjen og få tilbake energien jeg hadde før jeg ble syk…

Ikke at jeg gjør – men hvorfor jeg gjør

 

Ill:Rita Nilsen

Ill:Rita Nilsen

 

I den senere tid så har jeg fått mange positive opplevelser med spesialisthelsetjenesten. Bakom dette ordet Spesialisthelsetjeneste er det mennesker som kommer på jobb og skal snakke, informere, undersøke, operere, pleie og gi omsorg. Og jeg har fått oppleve alt på en svært god måte. Fordi dette også er levende mennesker, med sine liv og hverdagsutfordringer – på jobb og hjemme – så har det selvfølgelig vært noe jeg kunne feste meg ved og kritisere. Men de små forsinkelsene og uvesentlige forglemmelsene gjør ingen forskjell i min helsetilstand eller livskvalitet.  Jeg føler en vanvittig takknemlighet over hvor godt jeg blir  tatt hånd om.

På kreftavdelingen på Ahus, opplever jeg så mye HÅP. Sykepleiere, de jeg er mest i kontakt med og legene, oppfører seg som om at de vet at sjansen for å overleve er større enn å dø. De gir god info om hvordan jeg best kan komme meg på beina: nok hvile, ingen stress, litt mosjon hver dag, spis regelmessig- ca hver 4 time og drikk mye vann – og forsøk å gjør dagen hos oss med cellegiftkur så positiv som mulig. Altså at jeg ikke skal grue meg for mye.

Samtidig som jeg  nå er kreftpasient, jobber jeg for en annen pasientgruppe som også kan være innenfor Spesialisthelsetjenesten.  De behandlingstrengende alkohol- og rusmiddelmisbrukere. I og utenfor institusjon og fengsel. Meldingene som tikker inn til meg – gjennom telefon, sms og email gir ikke melding om at de blir gitt HÅP. Og jeg stiller meg spørsmålet- hva er det som gjør at det er slik?

Frem til 2004 ble alkohol-og rusmiddelmisbrukere gitt hjelp under sosialloven. Altså ble avhengigheten ene og alene sett på som et sosialt problem. Nå har den i 10 år vært under den medisinske lovgivningen. Altså har alkohol- og rusmiddelavhengige gått fra å være sosiale kasus til å bli pasienter. Denne uken fikk jeg en telefon som fikk satt kreftpasient- og ruspasientbehandling litt i perspektiv for meg. Målet med kreftbehandling er at jeg skal bli kvitt det som setter meg ut av spill og hjelpes tilbake til en funksjonell hverdag hvor jeg kan ta ansvar for eget liv igjen. Hva er målet i rusbehandling – hva legger vi opp til med tilbudet vi gir de som er slått ut av alkohol- og rusmiddelmisbruk?

En mann – litt eldre enn hva vi kan kalle ung mann, ringte inn og fortalte at han var helt fortvila. Med tung stemme fortalte han at han hadde vært ut og inn av institusjoner og fengsel fra han var født – nå var han sliten og ville leve som alle andre. Han ønsket ikke å valfarte mellom alle lavterskeltilbud i byen for å overleve lenger. Han ønsket å sitte ved sitt eget kjøkkenbord og spise mat han selv hadde kjøpt i butikken. Ikke minst ville han gå å kjøpe seg klær som han selv ønsket seg og synes var fine. Videre ramset han opp alt han kunne tenke seg og hva han ønsket å slippe. Alt fra å ha en hund til familie, utdanning og jobb.

Siden det er en stund siden jeg  var tett på dem som lever på gata så ble hans hjertesukk  en tur inn i en virkelighet jeg i grunnen ikke tenker så mye på lenger. Men jeg har ingen problemer med å forstå hva han sier. Jeg kjenner meg igjen på en god del av det han snakket om. Ikke minst da han snakket om blikkene han fikk. Enten var de lidende eller fordømmende – handlinger som enten avviste han eller var klamme hjelpsomme. Med stor innlevelse forklarte han meg hva han anså som klam hjelpsomhet og hvordan han opplevede at den holdt han fanget i hjelpeløsheten. Dette han våget ikke være ærlig fordi han av erfaring visste at de som ga dette da ville avvise han og kaste han  ut i intet. Han var sliten og lei og spurte om jeg trodde det var noe HÅP for han.

Ut fra denne nevnte historien kan jeg selvfølgelig ikke uttale meg om rusbehandlingen har blitt bedre med endring fra sosialtjensteloven til spesialithelseloven. Mye av den erfaringen jeg sitter med forteller meg at mye har blitt tyngre, men  ellers nokså uendret. Samtidig så må jeg si at det er hjelp å få også i rusomsorgen. Vi har mange gode ildsjeler i det offentlige hjelpeapparatet, helse og omsorgssektoren, som er både strukturerte og målrettet i sitt arbeid med å få sine pasienter/klienter dit dem ønsker seg.  Men jeg må også være ærlig på at jeg kan jeg støte på en del som gjøres som jeg opplever som ikke særlig gjennomtenkt eller som har helt klare mål for den hjelpetregendes ønsker eller behov. Jeg tror vi som står som hjelpere ofte tar ting litt forgitt – ut i fra våre egne ståsteder og antagelser. Kanskje vi bør tenke litt mer igjennom hvorfor vi gjør det vi gjør og ikke bare se på at vi gjør noe?