I den senere tid så har jeg fått mange positive opplevelser med spesialisthelsetjenesten. Bakom dette ordet Spesialisthelsetjeneste er det mennesker som kommer på jobb og skal snakke, informere, undersøke, operere, pleie og gi omsorg. Og jeg har fått oppleve alt på en svært god måte. Fordi dette også er levende mennesker, med sine liv og hverdagsutfordringer – på jobb og hjemme – så har det selvfølgelig vært noe jeg kunne feste meg ved og kritisere. Men de små forsinkelsene og uvesentlige forglemmelsene gjør ingen forskjell i min helsetilstand eller livskvalitet. Jeg føler en vanvittig takknemlighet over hvor godt jeg blir tatt hånd om.
På kreftavdelingen på Ahus, opplever jeg så mye HÅP. Sykepleiere, de jeg er mest i kontakt med og legene, oppfører seg som om at de vet at sjansen for å overleve er større enn å dø. De gir god info om hvordan jeg best kan komme meg på beina: nok hvile, ingen stress, litt mosjon hver dag, spis regelmessig- ca hver 4 time og drikk mye vann – og forsøk å gjør dagen hos oss med cellegiftkur så positiv som mulig. Altså at jeg ikke skal grue meg for mye.
Samtidig som jeg nå er kreftpasient, jobber jeg for en annen pasientgruppe som også kan være innenfor Spesialisthelsetjenesten. De behandlingstrengende alkohol- og rusmiddelmisbrukere. I og utenfor institusjon og fengsel. Meldingene som tikker inn til meg – gjennom telefon, sms og email gir ikke melding om at de blir gitt HÅP. Og jeg stiller meg spørsmålet- hva er det som gjør at det er slik?
Frem til 2004 ble alkohol-og rusmiddelmisbrukere gitt hjelp under sosialloven. Altså ble avhengigheten ene og alene sett på som et sosialt problem. Nå har den i 10 år vært under den medisinske lovgivningen. Altså har alkohol- og rusmiddelavhengige gått fra å være sosiale kasus til å bli pasienter. Denne uken fikk jeg en telefon som fikk satt kreftpasient- og ruspasientbehandling litt i perspektiv for meg. Målet med kreftbehandling er at jeg skal bli kvitt det som setter meg ut av spill og hjelpes tilbake til en funksjonell hverdag hvor jeg kan ta ansvar for eget liv igjen. Hva er målet i rusbehandling – hva legger vi opp til med tilbudet vi gir de som er slått ut av alkohol- og rusmiddelmisbruk?
En mann – litt eldre enn hva vi kan kalle ung mann, ringte inn og fortalte at han var helt fortvila. Med tung stemme fortalte han at han hadde vært ut og inn av institusjoner og fengsel fra han var født – nå var han sliten og ville leve som alle andre. Han ønsket ikke å valfarte mellom alle lavterskeltilbud i byen for å overleve lenger. Han ønsket å sitte ved sitt eget kjøkkenbord og spise mat han selv hadde kjøpt i butikken. Ikke minst ville han gå å kjøpe seg klær som han selv ønsket seg og synes var fine. Videre ramset han opp alt han kunne tenke seg og hva han ønsket å slippe. Alt fra å ha en hund til familie, utdanning og jobb.
Siden det er en stund siden jeg var tett på dem som lever på gata så ble hans hjertesukk en tur inn i en virkelighet jeg i grunnen ikke tenker så mye på lenger. Men jeg har ingen problemer med å forstå hva han sier. Jeg kjenner meg igjen på en god del av det han snakket om. Ikke minst da han snakket om blikkene han fikk. Enten var de lidende eller fordømmende – handlinger som enten avviste han eller var klamme hjelpsomme. Med stor innlevelse forklarte han meg hva han anså som klam hjelpsomhet og hvordan han opplevede at den holdt han fanget i hjelpeløsheten. Dette han våget ikke være ærlig fordi han av erfaring visste at de som ga dette da ville avvise han og kaste han ut i intet. Han var sliten og lei og spurte om jeg trodde det var noe HÅP for han.
Ut fra denne nevnte historien kan jeg selvfølgelig ikke uttale meg om rusbehandlingen har blitt bedre med endring fra sosialtjensteloven til spesialithelseloven. Mye av den erfaringen jeg sitter med forteller meg at mye har blitt tyngre, men ellers nokså uendret. Samtidig så må jeg si at det er hjelp å få også i rusomsorgen. Vi har mange gode ildsjeler i det offentlige hjelpeapparatet, helse og omsorgssektoren, som er både strukturerte og målrettet i sitt arbeid med å få sine pasienter/klienter dit dem ønsker seg. Men jeg må også være ærlig på at jeg kan jeg støte på en del som gjøres som jeg opplever som ikke særlig gjennomtenkt eller som har helt klare mål for den hjelpetregendes ønsker eller behov. Jeg tror vi som står som hjelpere ofte tar ting litt forgitt – ut i fra våre egne ståsteder og antagelser. Kanskje vi bør tenke litt mer igjennom hvorfor vi gjør det vi gjør og ikke bare se på at vi gjør noe?