Tåka letter
Jeg er oppadgående og utrolig glad. Den fjerde cellegiftbehandlingen min som går under navnet FEC ble tøff for meg. Ikke at det er fysisk vondt, men det er så forferdelig å bare sitte rett opp og ned og ikke makte noen verdens ting. Har følt meg så vanvittig unyttig. Det er så mye jeg ville ha gjort og blir så fortvila over at jeg ikke makter å gjøre noen av dem. Ikke har jeg lest noe matnyttig, ikke har jeg sett en film og knapt sett et helt tv-program hvor det snakkes på over en uke. Det eneste jeg har bidratt med her hjemme er å ha lagd middag sånn halvveis.
Det mest plagsomme ved å bare sitte her er å ha tid til å få med meg nyheter og samtidig ha tid til å tenke igjennom det som blir presentert. Mye av det jeg hører og ser kunne jeg ønske jeg hadde energi til å snakke om. Det er så mange spørsmål jeg har for å kunne forstå. Det jeg kanskje har mest lyst til å forstå er hvordan er det mulig å forsvare nedskyting og drap av mennesker som forsøker å ha et hverdagsliv for seg selv og sine familier? Uansett nasjonalitet. Hvordan er det mulig at noen dreper 2-3 personer og at gjensvaret blir at flere hundre dreps. Vanligvis så stiller man personen/ene for en drapshandling til ansvar, man går ikke til angrep på hele landet personen/ene kommer fra. Siden lurer jeg på hva som er grunnen til at et helt verdenssamfunn ikke ser ut til å lære noe av tidligere løsningsmetoder og den kunnskap og erfaringer som allerede finnes. I over 50 år har krefter utenfor konfliktområdet gått inn med hva de trodde skulle hjelpe, men så langt ikke lykkes. Er det noe jeg har lært på min vei til endring så er det: Gamle løsninger gir samme resultat…Og at når min atferd skaper problemer for meg selv og mine medmennesker, så må jeg ønske endring og handle i trå med dette.
Noe annet som også har opptatt meg mye fortiden er hvordan jeg skal leve livet mitt etter at jeg er ferdig med kreftbehandlingen min. Vil jeg bli meg selv igjen? Vil jeg orke alt ansvar som ligger på mine skuldre igjen? Hva skal jeg prioritere? For meg personlig er dette er store spørsmål som er langt mer viktig å bruke tid på fremfor å forsøke å forstå noe av de ufattelige terrorhandlinger jeg er vitne til.” Gud, gi MEG sinnsro til å godta de ting JEG ikke kan forandre, mot til å forandre de ting JEG kan og forstand til å se forskjellen…”
Selv om jeg føler at jeg har vært helt unyttig så har jeg klart å gjøre litt mens jeg har sittet her i 3 måneder. Jeg har hatt tjenestetelefonen til Retretten i hele sommer og det har bidratt til mange lærerike samtaler. De fleste telefoner har kommet fra innsatte som har hatt litt vanskeligheter med isolering, utfordringer ved å bli løslatt i fellesferien eller bare det å være en de kan ringe til for å dele nyheter de måtte ha. Dårlig og gode. Har også blitt intervjuet av en innsatt som arbeider Røver-radion – fengslets egen radiokanal. I tillegg har jeg hatt samtaler med noen som lurer på om de har utviklet en rusmiddelavhengighet. Flere av telefonene har også kommet fra fortvila og krenkede pårørende. Det har også vært noen samtaler og meldinger med alkohol og rusmiddelmisbrukere som har trengt hjelp både med avrusning, avgiftning og psykiatri. Jeg har også hatt fagdag for innlagte og ansatte ved behandlingsinstitusjonen til Frelsesarmeen på Fetsund pluss kortkurs sammen med Heidi i Oslo fengsel. Det føles godt når jeg kan se og høre tomme blikk og kraftløse stemmer fylles med livsenergi og HÅP. Sist, men ikke minst har jeg fått arrangert litt sosialt samvær for de av mine medarbeidere som har hatt tid utenfor arbeidstid hvor jeg forhåpentligvis har bidratt med noe positivt for dem. Det har i alle fall vært veldig hyggelig for meg…
Men alle tankene mine skaper en støy inne i meg. En støy jeg ønsker å få stilnet slik at jeg kan finne et fokus som kan hjelpe meg litt i tankekaoset mitt. Ikke minst finne ut litt mer hvor jeg skal legge hovedtyngden på arbeidsdagen min. Hva jeg skal prioritere. Jeg ønsker å formidle noe ut til de som sliter i sine fangede sinn. Hjelpe dem til å sette ord på noe av det som holder dem stengt inne i en hverdag preget av et mørke og ensomhet. Jeg vil også dele mine erfaringer med dem som skal hjelpe dem som sliter. Bidra til at deres dager også kan oppleves som meningsfulle og nyttige. For jeg vet hvor tungt det kan være å arbeide med mennesker som tilsynelatende ikke har noe bedring uansett hva man gjør. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme dit jeg ønsker meg. Eller om det er noen etterspørsel og behov for det jeg har på hjerte. En ting er jo hva jeg kan mene utfra det lille hjørne jeg opererer i til daglig, noe annet er kanskje hva som skjer på hele feltet? Kanskje jeg skal slutte om jobbe dirkete med hjelpetrengende og bare jobbe administrativt, eller…
Har også tenkt en del på bolig. Jeg drømmer om å komme tilbake til Oslo og inn i en lettstelt leilighet. Nå som jeg bor her hvor jeg bor har jeg så å si ikke et sosialt liv utenfor jobb fordi det medfører at reisetiden gjør at det blir for sent for meg. Har tittet litt rundt, men det er dyrt og lite av det jeg ønsker meg. Aller helst vil jeg ha en seniorbolig hvor det er stille og rolig. Eller et bittelite hus som ligger skjermet for støy. I tillegg til savn av å få et overskudd til noe mer sosialt liv så drømmer jeg også om å få det litt mer lettvint. Slik jeg sitter blir ting så fryktelig tungt og uløselig, men plutselig går det opp for meg at jeg sitter her leter konstant etter ting som kan hindre at jeg får ytligere energilekkasje. Det er som at jeg glemmer helt at jeg skal bli frisk igjen og få tilbake energien jeg hadde før jeg ble syk…