Familiehemmeligheter

Det sies ” det du ikke vet kan skade deg” . For en tid tilbake ble jeg påminnet hvor skadelig familiehemmeligheter kan være. Spesielt om de ageres ut med sjalusi og bitterhet. Det å stå på utsiden å se inn på dramaer som utspilles mellom familiemedlemmer som har lyst til å ødelegge et annet familiemedlem gjør inntrykk. Spesielt når jeg kjenner til deler av alle parters forhistorie.

Noe er det i en hver familie heter det seg og det er det vel. Jeg tror likevel at noen familier er hardere rammet enn andre når det gjelder mørke familiehemmeligheter. Dette er et tema jeg underviser i og siden jeg da er likemann med de fleste jeg jobber for, så blir det naturlig at jeg deler hvordan mine hemmeligheter hemmet meg i å leve fritt. Nå underviser jeg også mange innen helse – og omsorgssektoren, der blir selvfølgelig temaet belyst på en annen måte. Der er det viktig å få frem hvordan atferden til omsorgspersoner som bærer på mange mørke hemmeligheter kan hemme og forsinke barns utvikling. Dette igjen kan ofte være årsaken til at barn får et destruktivt handlingsmønster og kan lede til både psykiske problemer og rusmiddelavhengighet senere i livet.

Det å bære på noe man er redd for at folk skal avsløre om en, bidrar til at man ser seg over skulderen hele tiden og mistenkeliggjør så og si alle andres handlinger. Alt som sies til en blir silt igjennom et filter av mistenkeliggjøring. Man analyserer alt for så å tillegge  andre mennesker negative hensikter. Det er slitsomt for den som holder på slik og enda verre kan det være for den som registrerer at den utsettes for slik vurdering. Men verst er det  for barn som observerer og føler stemningen som følger en slik dynamikk. Disse barna får man en dårlig start på tilknytning -og relasjonsbygging.

For mitt vedkommende  ble det tvingende nødvendig å være åpen om mine mørke hemmeligheter pga jobben min. Det var for mange som visste hva jeg hadde drevet med i barne og tidlig tenårene som kunne avsløre meg. Jeg visste jo at folk prater og på et punkt så måtte jeg ut med det. Noe har jeg gått offentlig ut med fordi jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Det var mange spørsmål som ble stilt: Hvordan skaffer en10-åring seg noe å drikke på? Hva gjorde en 13 – 14 åring som ikke fikk hjelp av barnevernet? Hva levde de av de som bodde ute og rusa seg som tenåringer ? osv.osv. Men de mørkeste sider ved min historie jeg kjenner til, deler jeg kun med de mennsker som trenger å høre det.

Valget jeg tok i 2008 om å være åpen ble et klokt valg slik jeg ser det i dag. Jeg reiser rundt om i både inn -og utland og folk kjenner meg igjen. På godt og vondt. Alt fra de som forgrep seg mot et lite barn til dem jeg var ute i miljøet med, ansatte i uteseksjonen og politi. Noen av disse har tatt meg til side og stilt spørsmål. Også det på godt og vondt. Men i dag trenger jeg ikke frykte spørsmålene. Jeg trenger ikke være redd for hva noen tenker om meg fordi jeg vet at jeg har mennesker som er glad i meg for den jeg er i dag. Jobbmessig  er mine erfaringer noe av den viktigste kompetansen jeg har og kan bidra med.

Men! Og det er et stort men. På bakgrunn av det jeg fikk innsikt i for en tid tilbake så ble jeg påminnet at glemte og fortrengte hendelser kan dukke opp og ramme fra et uventet hold. Det er en kjent sak at traumatiserte personer kan ha store mørke hull i sin hukommelse og mellom mennesker som har vært noe sammen i barne – og ungdomsår kan slikt utløse mange vonde ting. En kan huske noe og andre husker noe annet. Det kan lett bli en sammenblanding av episoder som har utspilt seg på forskjellige arenaer til ulik tid, men som huskes som noe annet.  Og når en person “husker” noe for å ramme en annen så kan det få stygge utfall. Spesielt når agendaen for hukommelsen aktiviseres av sinne og bitterhet hos en og den andre føler at den må forsvare seg.

Opp igjennom årene har jeg også fått oppleve at familier med mange mørke hemmeligheter- alt fra  utroskap eller måtte gifte seg for ikke å føde et såkalt uekte barn, seksuell aktivitet og legning som ikke tåler dagens lys, politiske og ideologiske overbevisninger og tilhørighet som ikke samsvarer med det man viser utad  at man står for. Det kan også dreie seg om alt fra   vold og overgrep, psykisk sykdom eller alkoholisme, narkomani, til underslag penger eller arv. Noen i slike familier har klart å leve videre med både uttalte og uuttalte saker. Det har vært nok  at de har forstått at noe annet enn dem kan være årsak til ulike familiemedlemmer uforståelig oppførsel. De har med dette forsonet seg med fortiden og klart å gå videre, men jeg har også sett de som har vært fullstendig låst og hvor de har blitt mer og mer psykisk -og kroppslig syke.

Det jeg kan være glad for i dag er at jeg er åpen for å få vite alt som kan være fortrengt i min bevissthet. Jo mer jeg får kjennskap til, jo mer kan jeg forstå meg selv  og endre på det som skaper problemer for meg. Jeg er også svært takknemlig for at jeg lever med en mann som kjenner til min forhistorie så jeg trenger ikke være redd for at han går fra meg om noe mer skulle dukke opp. Jeg er også utrolig glad for at jeg ikke har barn som skal mobbes eller få det vondt pga en mors fortid. Og sist, men ikke minst er jeg lykkelig for at alle mine venner, familiemedlemmer og slekt har tatt seg tid til å forstå hva som har ligget bak mine tidligere destruktive handlinger. De forstår hvordan jeg kunne se det som nødvendighet  å handle som jeg gjorde i forhold til det livet jeg hadde frem til jeg var 34 år. Alle rundt meg vet hva jeg står for i dag, mine egentlige indre verdier – og der står jeg støtt. Jeg trenger ikke frykte avsløringer – jeg kan leve et liv i psykisk frihet.

Jeg vet at ting løste seg på en god måte for dem jeg snakket med for en stund siden. De kom frem til at begge sider hadde sitt og at det beste de kunne gjøre var å arbeide med sin egen indre smerte og det som utløste den. De trengte ikke skape mer støy og bråk verken for andre eller seg selv. Opp igjennom tiden har jeg fått mange bevis på at de mørke hemmelighetene ikke trenger å være noe som skader om man få mulighetene til å plassere ting rett og forsone seg med det livet man har. Og sist, men ikke minst arbeide seg mot de drømmer og livsmål man har for seg og sine…