Det er mye tankevirksomhet for tiden. Mye som skal på plass både i meg og det som er rundt meg. Problemet er at jeg har fryktelig dårlig konsentrasjon og hukommelse. I dag har jeg mange oppgaver som skal løses – jobb og privat. Livets krav og ansvar tar ikke hensyn til at jeg er syk. Dessverre. Jeg kan ikke si: kom tilbake i februar for da skal jeg ha hvilt ut. Det er ingen utsettelse på mye av det jeg har ansvar for. Og jeg vet faren ved å utsette det jeg kan gjøre noe med og det å ikke delegere det jeg kan.
Delegere er egentlig ikke problem for meg, men frustrasjonen blir stor når jeg ser at det ikke er noen bevegelse i den retning jeg mener det skal være. I forhold til de mål sakene har. Så er det alt jeg selv må gjøre som jeg ikke helt får taket på. Det flyter ut i alle retninger fordi jeg har problemer med å samle meg. SLITSOMT! Godt å tenke på at det meste på jobben går sin gang uavhengig av min helsetilstand og tilstedeværelse.
I natt har hode gått i 120 – fra det ene til det andre. Som kjent så er slikt hodekjør vanskelig å stoppe. Ting må gjøres og når de ikke blir gjort så ligger det som en mare å hviler på mine skuldre. For meg handler det om å finne løsninger, men fordi energi og konsentrasjonen ikke er 100 % så blir det vanskelig for meg. Og mine tidligere erfaringer med å la uløste oppgaver ligge gjør at jeg blir fortvila. Den depresjonen og angsten dette kan gi meg er noe jeg er livredd. Det mørke vil jeg ikke ha tilbake til.
Jeg skulle ønske noen bare kunne komme inn å gjøre alt det jeg MÅ, slik at jeg bare kunne gjøre det jeg vil. Nå er jeg jo heldig at jeg stort sett gjør som jeg vil. Jeg elsker jobben min, jeg trives veldig i privatlivet mitt også. Føler jeg stort sett at jeg er enormt heldig med hvordan livet mitt endt opp etter 34 år i umenneskelig slit og smerte. Med god hjelp så har jeg klart å få til et liv jeg elsker.
Mye av tankevirksomheten min kretser seg rundt det å planlegge fremtiden – både min private og Retrettens. Jeg forsøker å finne en måte som skal lette hverdagen min, samtidig som jeg jobber for å styrke Retrettens arbeid og dens fremtid. For å kunne ha overskuddet det kreves må jeg ha en lettere bosituasjon. Mest av alt må reiseveien min reduseres uten at jeg blir konkurs. Jeg har gode tanker rundt dette, men de stopper alltid i: tenkt om jeg ikke blir frisk, tenkt om jeg får tilbake kreften .
Sånn per i dag så er jeg kreftfri det jeg er redusert av nå er etterbehandlingen som skal være forebyggende for tilbakefall til den. Det surrer mye rundt i hode mitt hva som kan være årsak til at jeg fikk kreft. Jeg fikk en krefttype som er hormonellømfintlig. Fordi jeg har kunnskap innen østlig og vestlig medisin så har jeg en teori rundt dette. Hvordan frykt øker kortisolnivået og hvordan det igjen reduserer immunforsvaret og hvordan redusert immunforsvar gjør en sårbar for ulike somatiske/kroppslige sykdommer. Og er det noe jeg har hatt mye av de senere år så er det frykt. Frykt for alt med Retretten.
Det er mye som jeg må forholde meg til. Jeg tenker mye på det ansvaret det er å lede noe som har blitt så stort som Retretten. Noe som så mange mennesker er avhengig av. Brukere i og utenfor institusjon og fengsel, samt alle mine med-arbeidere. Og ikke minst alle små og litt eldre barn som indirekte eller direkte blir berørt om jeg ikke makter å skaffe de pengene vi trenger for å fortsette driften av Retrettens arbeid.
Privat har jeg vært redd for mannen i mitt liv som også hadde kreft og ble erklært frisk i fjor. I tillegg har han så mye skader i kroppen etter 40 år som travtrener og kusk at han ikke makter kulda her i Norge. Først og fremst pga av nerveskader og alt det medfører. Men det som har tatt mest krefter er frykten for Retretten og alle som blir berørte der om jeg ikke har klart å finne gode løsninger.
Det har vært mange utfordringer i tillegg til å skaffe penger. Det har vært alt fra å ha vært brukt som en nyttig idiot for dem med uærlige hensikter til personalkonflikter som holdt på å velte hele Retretten. For å ikke miste fokus da dette sto på som verst bodde jeg foran pc og Facebook hvor jeg så på alle barna som har kommet til etter at foreldrene har blitt rusfrie. Jeg tittet på barnebarna som kunne smile og le til den besteforelderen som tidligere hadde skapt frykt , ikke bare for familiens små barn, men hele familien. Jeg lyttet til mine medarbeidere som snakket om sine barn og hvordan de har hatt det med dem etter at ble rusfri og til brukere som arbeidet med å få til besøksordninger eller er i en tilbakeførelsesprosess med sine barn. Jeg fortalte meg selv at det var disse jeg arbeidet for , derfor kunne ikke si opp stillingen min fordi det var noen spekulative mennesker inne i vårt system. Da jeg var på HMS-kurs ble slike mennesker kalt ”råtne epler i kurven”. Det hjalp selvfølgelig å høre at dette rammet flere bedrifter som var styrt av utdannende bedriftsledere og ikke bare hos meg som var tørrlagt rusmiddelmisbruker. Men det forhindret ikke at jeg ikke levde i konstant frykt.
I natt har jeg tenkt en del på hvordan holder jeg på nå – hva er det som opptar mitt hode mest. Det er Retretten og alt som må være på plass der. Det meste går som sagt som det skal, men det er stadig nye ting som dukker opp. Stadig nye utfordringer som må løses. Ingenting gjøres av seg selv og en god del må jeg gjøre fordi erfaring og kompetanse kan ikke overføres til nye på noen få uker.
Det jeg er redd nå er at min frykt skal gjøre at jeg får mer kreft. Jeg har ikke fått endret så mye på de stresspunkter som skaper frykt hos meg. Det er hva jeg har vært opptatt av i natt. Jeg begynte også å tanke på at jeg raskt kunne få kreft i det andre brystet også. Den ene av de to kirurgene jeg hadde sa de ikke ville bygge opp et nytt bryst om fjernet jeg det brystet hvor det kun var godartede syster. De kunne ikke bruke offentlige midler til slikt, sa hun. Den andre var positiv til å fjerne begge, men det var den økonomiske kirurgen som vant. Jeg ville jo egentlig fjerne dem begge siden det var syster der, men det fristet ikke siden jeg ikke ville få mer enn ett bryst tilbake.
Disse tankene skapte jo enda et stresspunkt for nå føler jeg at jeg må forte meg til å finne løsninger på noe jeg ikke klarer å finne. Som sagt er ikke konsentrasjonen den beste pga. cellegiftbehandlingen og frykten i seg selv gjør den ikke bedre. Jeg får mange råd på veien om hvordan jeg skal leve dagen min: Ta vare på deg selv…ikke tenkt på andre en deg selv….les…se filmer…gå turer…ta bilder…ikke tenk jobb…osv.osv. Tanken bak dette er fra mennesker som bryr seg om meg, men jeg kan ikke bruke slike råd til noe. Ikke akkurat nå.
Jeg opp sto tidlig, kl. 0530 og tok en koppkaffe og så litt på tv. De tyngste tankene slapp etter hvert. Så ble klokka 0800 og jeg kunne ta tak i det som sto på lista mi. Sende email, ringe og avtale møte med banken for å flytte penger så Retretten kan få god rente, åpne id-brikka min fordi jeg hadde rotet med passord, avtalt med megler som skal gi oss en vurdering på huset vårt, sett litt mer på løsninger på en bolig vi kan tenke oss, snakket med sikkerhetssjefen i Oslo fengsel vedr. en sikkerhetsklarering som ikke var blitt videresendt til politiet før han gikk på ferie, snakket med en innsatt som gledestråelde fortalte at han var flyttet til en ny avdeling, fått info om Line, den nye frisøren i Retretten, sendt avgårde priser på vitaminer og mineraler. Skal nå i møte med banken, siden sende ut varer for NADA samt sende avgårde info til et forsikringsselskap så jeg kan få en kollektiv forsikring for NADA-utøvere og da blir det sikkert kvelden før jeg er ferdig med det. Da kan jeg begynne å se på leiligheter igjen. Forhåpentligvis så har jeg kommet litt lenger i tankeprosessen som skaper frykten for den frykten som påvirker og skaper hormonelle forstyrrelser…