Brevet jeg kanskje sender en forvaringsdømt

Ill: Rita Nilsen

Ill: Rita Nilsen

Kjære…

Det var hyggelig å ha deg på besøk i Retretten, håper du også hadde en fin tid sammen med oss. Jeg har fått følge deg ett par år nå og ser hvordan du forsøker å jobbe deg mot et vanlig liv når du en gang kommer ut. Ser også at du virkelig får erfare at tillit er noe som tar lang tid å bygge opp og utrolig raskt å rive ned. En annen ting du også har fått erfare er at du har et Avhengighetssyndrom og at du selv ikke kan styre inntaket når du først har utløst det fysiske kravet som ligger i dynamikken til avhengigheten. Det var utrolig fint å høre på deg da du  forklarte dette til Roger.

Du fikk  veldig godt frem hvordan du tidligere hadde hørt: “Du kan vel ta deg et glass eller to som andre folk”. “Det er vel bare å slutte det”. ”Legg festen til helg og fritid”. “Kan du ikke bare kutte ut når du kjenner virkningen”. “Når du ser hvor lite du får til når du røyker hasj, hvorfor kan du ikke bare kutte det ut?”. “Hvorfor må du ta narkotika hele tiden, kan du ikke ta deg en fest som andre folk?”. Og hvor du selv hadde – i trass og tro – hadde fortalt dem alle at du stoppet når det passet deg og ikke når andre ønsker det.

Noe annet du også fikk godt frem var hvordan en sliten og fortvila rusmiddelmisbruker forsøker å vri seg unna når alt går galt. Hvordan vi i aktiv  rusing begynner å manipulere, såre og benekte alle og alt. Det går med mye energi, tid og tankekjør for klare å forsvare overfor seg og ikke minst prøve å forstå seg selv. Hvor smertefullt det er når den indre verkebyllen bare vokser og vokser, og vi blir sykere og sykere. Der hvor depresjonen og angsten herjer omhverandre uten at vi helt forstår at det er det som er gjør at vi inntar av alkohol, narkotika og/eller piller. Et inntak som oppleves som helt nødvendig og at vi ikke gjør for å ruse oss, men kun for å føle oss hele.

Det å føle seg hele er ikke det samme som at de fleste av rusmiddelmisbrukere får utført så mye fornuftig. Og man blir langt fra et menneske man kan stole på. Det er en kjent sak at jo mer rusmidler vi inntar jo mer makt får dem over oss, og mindre kritiske blir vi til det livet vi lever. Det henger jo sammen.

Det var interessant å lytte på deg da du forklarte om samtalen vi to hadde på cella di da det gikk opp for deg at du nok var rusavhengig. Du hadde vilkår for prøveløslatelsen, men du mente du kunne røyke litt hasj fordi du hadde kontrollen og at du selv valgte å gjøre det. Du mente der og da at du ikke var rusavhengig og derfor kunne ta deg en joint i ny og ne. At kokainen og alkoholen fulgte etter så du heller ikke på som at det hadde noe med en avhengighet å gjøre. Du hadde jo vært helt nykter i så mange år mens du satt så dette hadde kontroll på. Jeg husker veldig godt blikket jeg fikk da jeg spurte deg om du dum. Om du kanskje manglet litt intelligens. Du visste vilkårene dine og at brudd på dem var det samme som re-innsettelse og alikevel velger du å innta ulike rusmidler. Dette var jo spørsmål jeg våget å stille fordi jeg opplever deg langt fra dum og uintelligent. Hadde blikk kunne drepe så hadde jeg vært stein dø. Men jeg så også at mye av det jeg sa sank inn og vi fortsatte samtalen i gruppa noen dager senere sammen med de andre innsatte.

Har man hatt et usunt forhold til rusmidler fra ung alder så er det sannsynlig at man har mennesker rundt seg som lever på samme måten. Det er få kritiske røster å høre. Avhengigheten får utvikle seg og det blir vanskelig å komme ut av den destruktive nedadgående livsspiralen som rusmidler skaper. Dette var det mange som kjente seg  igjen på  og du så at denne kunnskapen og erfaringen også fantes i ditt liv. Du fikk jo også gode spørsmål fra dine med-innsatte som vi alle lærte mye av.

Av og til skulle jeg ønske at hele den prektige og lovlydige verden kunne vært flue på veggen i gruppene vi har i Oslo fengsel. Den beviser i alle fall verdien av likemannsarbeid. Du hadde hørt av flere fagfolk at du var rusavhengig, men det var ingen som hadde vist deg med tydelighet hva som lå i diagnosen Avhengighetssyndromet. Du som alle hadde et bilde på hva en narkoman, alkoholiker og pillemisbruker er og hvordan de oppfører seg, og der var ikke du.

I Norge har vi ikke behandlet rusmiddelavhengige utfra diagnosen Avhengighetssyndromet så lenge. Rusmisbruker fikk først pasientrettigheter i 2004 og faglighet rundt diagnosen er ennå ikke integrert overalt som har med rusmiddelmisbrukere å gjøre. Den rusmiddelavhengige møter mange mennesker i det offentlige eller private hjelpeapparatet, men disse har ofte verken god nok faglig eller praktisk erfaringsbasert kunnskap om rusmiddelavhengighet. Dette kan være mennesker som kommer fra et miljø og en kultur som er milevis fra dem de skal hjelpe. Noen ganger snakker de i tillegg den hjelpetrengende langt over hodet. Men verst synes jeg det er når de ikke forstår dem følelsesmessige konsekvensene det er å leve et liv som rusmiddelmisbruker, spesielt  når man har hatt tøffe oppvekstvillkår. Ofte kan den hjelpetrengende i slike situasjoner føle seg villedet i stedet for å veiledet. Det er vel det jeg opplever at du uttrykker nå. Du har fått en ny innsikt, men ingen i det autoritære systemet du er under kan møte deg på det du forsøker å si.

På papiret så skal mange som har slitt med alkohol, narkotika eller pillemisbruk ha en tverrfaglig spesialisthelsehjelp. Noe som er helt korrekt, men de ulike tjenesteyterene klarer av mange grunner ikke helt å få tiltakene til å henge sammen. Derfor kan hjelpen ofte oppleves som mer  belastende enn som reell hjelp fordi alt blir så stykke- vis og delt.

Uansett så håper jeg du ikke gir opp og viser verden fingeren fordi det er tungt for deg å bygge opp tilliten igjen. Du må ha fokus på at det er ditt liv det handler om for deg og da må du ikke glemme at alt du gjør av negative ting er det du selv som må betale for. Alle har nok med sitt når alt kommer til alt – som du har nok med ditt. Vi i Retretten skal være der for deg – så godt vi kan, så lenge du vil det. Ønsker deg lykke til videre og håper du får det livet du drømmer om en dag. Vi henter og brunger deg tilbake når du måtte ha behov for det…

Mennesker trenger mennesker

Foto: Google

Foto: Google

Sitter nå å jobber med foredraget jeg skal ha på Helse og omsorgsdepartementets konferanse i morgen. I dag som  andre dagene har jeg har mange ulike oppgaver som skulle utføres. Oppgaver jeg liker. Men så skjer det noe som setter meg litt ut. Noe som igjen minner meg på hva jeg må bruke hode og kreftene min på.

En av de innsatte jeg følger ringer. Noe som ikke er noe uvanlig. Men det var en svært redd og ulykke person som ringte meg. Rita! De har tatt sønnen fra niesa mi. Lille gutten er tatt fra henne og satt til fremmede. Feilen hun gjorde var at du ba barnevernet om hjelp fordi sønnen har ADHD. Noe vi alle i familien har. I alle fall mange av oss- men det er bare meg som er rusmisbruker og kriminell! Jeg er så redd for hvordan han har det. Det er som det var i går de gjorde det samme med meg. Og jeg var så redd, Rita. Ja du skjønner hva jeg mener – du husker vel at jeg fortalte deg hvordan dem tok meg?

Ja jeg husker at han fortalte meg hvordan han hadde blitt tatt fra moren og satt til faren. Han ble tatt fra en psykisk syk mor og satt til en voldelig alkoholiker. Søsteren ble igjen hos mor, men han måtte til far. Han trodde det var han som hadde gjort noe galt siden han ble flyttet og søsteren fikk bli igjen. Sannheten var at søsteren var nesten 18 og han 11 år yngre. Det skulle gå mange år til han sammen med meg fant frem til at det nok var aldersforskjellen som var årsaken og ikke at han var slem. Hun var noen måneder unna 18 og dermed også utenfor barnevernets ansvar da han måtte flytte til faren. Knappe året etter ble det ny flytting til en barnevernsinstitusjon og der begynte hans rus og kriminelle løpebane. Det skulle bli mange flyttinger etter dette – både til institusjoner og fengsel.

Jeg hørte han gispet etter luft innimellom ordene som bare rant ut av munnen hans. Han gikk i ring med det han fortalte. Om igjen og om igjen kom han tilbake til hva som skjedde med han og hva han tenkte når han ble tvangsflyttet. Barnebarnet til søsteren var 2 år yngre enn han hadde vært og helt sikkert mye reddere, trodde han. Den innsatte hadde aldri møtte barnet til niesen, men han hadde sett bilder av gutten og han hadde familielikheten til morens side. Han gjentok gang på gang at verken søsteren eller hennes datter hennes var rusmisbrukere, begge jobbet og hadde egen bolig, men niesen hadde vært uheldig med mann. ”Riking” som likte å skifte ut damer ofte – og da unge damer…

Jeg kjenner meg igjen på måten han reagerer på. Frykten for at noe smertefullt skal skje med dem man er glad i og hvordan han låste seg i sine egne tanker og utrykte seg. Det å føle seg alene i denne type redsel er grusom. Det er ikke så mange dagene siden jeg gjorde det samme så jeg har det friskt i minne. Slike følelser er jo ikke noe man rister av seg heller selv om man får en løsning på det som skaper slike reaksjoner. Lettere blir det jo ikke for en som sitter bak lås og slå. Kanskje det også er noe tyngre jo eldre du er og har hatt det vanskelig fra man var bitteliten. Jeg lot han snakke så lenge tiden tillot det. Det var ikke noe annet jeg kunne gjøre for han nå. Dessverre så sitter han fortiden i et fengsel jeg ikke kan besøke, men jeg får gjøre så godt jeg kan.

Nå som jeg sitter her og skal skrive ferdig foredraget mitt til i morgen så kjenner jeg på en voldsom sorg. Jeg skal snakke om ”Rus – hva er viktig for brukerne ”. Jeg vil snakke om hva som er viktig for mennesker. Det viktigste når man er nede fortelling er å ha mennesker som bryr seg. Mennesker som ser en og som stiller spørsmål. Og som bidrar med det mennesket har behov for – eller hjelper personen dit hvor rett hjelp kan finnes. Sånn reiser alle seg. For den innsatte som har gått så i følelsesmessig vranglås vil dette selvfølgelig bli vanskelig. Dette er også en side ved å sitte inne. De har begrenset muligheter for hjelp når noe oppstår ute som påvirker dem. De kan ikke si: Nei nå vil jeg ikke mer så nå drar jeg hjem og gjemmer meg til det går over. Når jerndør låses for kvelden kl.1930 så åpnes den ikke før neste morgen og tankene kan få lov å spinne og spinne til det begynner å koke i hode. Og akkurat denne innsatte mannen kan med sitt levde liv tydelig fortelle oss hva ”som er viktig for brukerne” Hans liv forteller hvor viktig det er å jobbe forebyggende. Det er kanskje på tide å se på om vi ikke må utvikle et program som har en skadereduserende effekt. Skadereduserende med tanke på den atferd man utvikler om man vokser opp i et dysfunksjonelt miljø. En atferd som alene kan ødelegge mye for en når man står i mellom-menneskelige utfordringer. Frem til jeg finner noe mer ut av dette så vil jeg jobbe med brukere av Retrettens tjenester. Jeg sier som Anne Kristine Bergem: Mennesket trenger mennesket…

( historien er anonymisert)

NADA er ikke bare rus og psykisk syke – det er for mennesker

Hei Rita

Som jeg fortalte deg så hadde min far kreft, og jeg hadde lyst å prøve NADA på hna for å se om han kunne klare seg med mindre smertestillende medisisner og få litt bedre livskvalitet. Fra jeg var på kurs hos deg og frem til jul satte jeg nåler på han fra 1-3 ganger i uken. Av og til hadde han en uke med pause, for han ville se om han opplevde forandring i de ukene han fikk NADA. Han opplevde i starten at han fikk bedre søvn, men hadde problemer med å si om det hadde noen smertestillende effekt.

Nå var han av den gamle skole som mente at han måtte tåle litt, så å få han til å si fra om han hadde smerter var ikke lett… Men det vi rundt registrerte var at han orket litt mer de ukene han fikk NADA, han var lettere til sinns og pratet mer.

Han døde stille og fredelig hjemme i sin egen seng. For meg var det godt å gjøre noe konkret for å hjelpe han den siste tiden. Så tusen takk til deg som gav meg kunnskapen om NADA, slik at jeg kunne hjelpe en jeg var glad i når han trengte det som mest.

NADA = National Acupuncture Detoxification Association

Choose your battle – Velg dine kamper

Foto: Ukjent

Foto: Ukjent

En uke med sterke opplevelser – ja denne uken har virkelige vært det. Nå blir nok det meste også følelsesmessig forsterket for tiden. Sånn oppleves det i allefall. Bivirkningene av cellegiften øker på det fysiske planet og psyken er ikke så sterk som den pleier. Det sistnevnte er jo det jeg frykter aller mest med denne kreftbehandlingen, men så langt har den ikke satt meg ut av spill. Mye kommer nok av at jeg beveger meg i et landskap som setter livet mitt i et perspektiv som viser meg hvor heldig jeg trossalt er, men det krever også at jeg har fokus på det som gir energi og at jeg velger mine kamper.

Alle har sine utfordringer, men det løser ikke mine. Slike tanker er  noen hvileskjærtanker-   som gir meg  litt en trøst om at jeg ikke er alene om å ha det slikt, men jobben med å løse ting må gjøres om jeg ønsker en endring på det som ikke funker– sånn er det bare. Det å delegere oppgaver har aldri vært problem for meg – om jeg har noen å delegere til. Sånn det jo ikke alltid– om jeg er frisk eller syk. Nå fortiden så har jeg mye både på jobb og privat og det er ikke lett å finne ut hvilke saker jeg må ta og hva jeg må la ligge. Det tankearbeide som kreves for å finne ut av det er fryktelig energitappende. Mye blir jeg også veldig trist av. Fryktelig trist. Og jeg vet at denne tristheten også kan gjøre meg sårbar for den tyngre depresjonen. En tilstand jeg frykter mest på jord.

Søndag. Siste dag av forrige uke fikk jeg den triste beskjeden om at en kvinne, som jeg i hele mitt liv har kalt tante, døde. Det er ikke mye jeg husker fra min barndom, i alle fall ikke så mye hyggelig og hvor redselen ikke lå på lur, men ukene hos henne om sommeren var noe jeg så frem til hele året. Aftenbønnen etterfulgt at klem og kyss på panna er minnet som sitter best. Vi hadde ikke snakket sammen på bortimot 20 år, men jeg hadde en løs avtale med hennes datter at jeg skulle komme innom denne torsdagen på vei hjem fra Halden fengsel. Sånn gikk det altså ikke. Hun har vært i mine tanker hele uken og jeg har valgt å tenke på alle de gode minnene som kan knyttes til henne. Det gjør godt. Manglende tilhørighet til nær familie og andre det ville vært vanlig at jeg skulle hatt, er en sorg jeg allerede tatt, bearbeidet og forsonet meg med. Derfor velger jeg å ha fokus på de gode minnene og ikke over hennes bortgang som gjør at jeg aldri mer for muligheten til å snakke med henne.

Dette har vært en uke som av ulike årsaker har krevd at jeg kun skulle ha lyttet til de menneskene jeg har rundt meg som forstår mitt ståsted, mine mål og tar litt hensyn til at jeg ikke har de kreftene mye av mitt arbeid egentlig krever. Sånn ble det ikke. En ting er å være bevisst på hva en bør gjøre, noe annet er hva man faktisk har klarer. Opp igjennom årene, av min egen gjenreisning og oppbyggingen av Retretten, har jeg hatt mange opp og nedturer. Det har til tider vært et umenneskelig slit. Noen ganger har jeg mistet blikket på Retrettens mål og vinglet, men jeg har sluppet å få tilbakefall til rusmisbruk. Psyken har vært hardt prøvd, men jeg har ikke hatt tilbakefall til den tunge depresjonen, vært i nærheten av psykoser eller behovet for selvskading. Tankene på å gi opp Retretten har vært så nær, så nær. For noen år siden hadde jeg en prat med mannen i mitt liv og vi ble enig i at jeg skulle si opp jobben min i Retretten. Han har aldri kommentert at jeg arbeidet mye og klaget over at en god del av tiden som egentlig var satt av for oss, har blitt spist opp av utfordringer som har måttet løses. Men på dette tidspunktet sa han rett ut at han synes det var leit å se meg så mye trist og redd og han visste ikke om han orket dette mer.

Nå ble det ikke sånn at jeg sa opp, med god hjelp fra en kvinne – som etterhvert har blitt god venninne jeg kan ha 100% tillit til når jeg har problemer, fikk jeg løst de utfordringene som var på den tiden. På torsdag, i Halden fengsel, fikk jeg virkelig en følging med hvor viktig avgjørelse om å fortsette å sloss for Retrettens eksistens var. Det samme har det vært ved at jeg gikk tilbake på at jeg ikke ville i media med min historie mer. Noen uker før journalisten i Aftenposten tok kontakt med meg snakket med en person jeg ser opp og han stilte meg noen spørsmål vedrørende min avgjørelse. Aftenpostens portrett av meg har gitt både Retretten og meg mange tilbakemeldinger på at mennsker som lever i den dypeste håpløshet, tror at det finnes en løsning for dem også der fremme. Tilbakemeldingene som har nådd meg er fra både fra innsatte i Halden fengsel og andre som lever et tilsynelatende velfungerende liv. Men det som virkelig gjorde at jeg atter engang har måtte tenke: Velg dine kamper…er utløst av samtaler jeg har hatt denne uken med flere av innsatte i Halden, Oslo og Ila fengsel og noen av deres pårørende. De har virkelig gjort noe med meg. Spesielt 3 jeg hadde i Halden.

En av de innsatte har jeg fulgt siden 2001 med jevne mellomrom – alt ettersom han ble satt inn, helt frem til 2008. Dette var en jeg trodde enten hadde klart seg bra eller var død siden jeg ikke har sett han på 6 år. Nå sto han der foran meg og begynte neste å gråte. Han var så glad for å se meg – ikke bare for at det var meg, men at jeg fremdeles jobbet i Retretten og at vi fremdeles var der for han og andre i hans situasjon. Den andre har jeg fulgt fra varetekt og i en del år fordi han fikk en veldig lang dom. Begge hadde lest Aftenposten, den ene fikk litt sjokk, den andre har jeg snakket jevnlig med i 5 år så han var klar over at jeg hadde hatt kreft og var i etterbehandling. Men begge utrykte at de satte stor pris på at jeg viste dem at det går an å leve totalavholdene fra både alkohol og andre rusmidler – selv piller, når det var tøft. En annen som også kom bort og snakket lenge med meg var en som hadde en dom på over 10 år. Han hadde også lest Aftenposten og hadde gjort seg noen tanker. Det som gjorde størst inntrykk på meg var at han hadde begynt å se på alt som kunne være positivt. Etter dette ble ting litt lettere for han og han håpet han kunne ringe til meg innimellom. Både han og kona fordi hun trengte noen å snakke med som forsto både han og henne, sa han omsorgsfullt. Jeg fortalte at de kunne ringe til Retretten og at det stort sett var meg de ville snakke med om de ringte mobilnummeret på kveldstid og helger.

Ellers så har uka bidratt til at jeg har fått oppklart noe som har vært vanskelig for meg å forstå. Jeg har fått hjelp til å se hva jeg må ha videre av ressurser for å kunne opprettholde det livet som gir både meg og andre en meningsfull hverdag. Noe har utløst sorg, men jeg vet at dette er en følelse som også bidrar til nye fødsler. Min erfaring så langt i mitt knappe 18-åringe edruskap og nykterhet er at ” intet nytt liv kommer til utenom igjennom smerte”. Uansett hva som skjer så vil det bli bra til slutt. Jeg skal gjøre mitt for at Retretten skal leve så får det være opptil andre om de vil hjelpe meg eller ei. Kommende uke vil bli preget av skriving av høringsinnspill til Oslo bystyre og ulike komiteer på Stortinget, møte med andre bidragsytere, møte med en komite på Stortinget, styremøte og konferanseinnspill til Helse og omsorgsdepartementet hvor de vil høre hva jeg mener om hva rusavhengige trenger. Andre kamper og utfordringer på det personlige plan lar jeg ligge fordi jeg har noen svært få og nære – så nære jeg er i stand til å slippe folk inn – som jeg vet er der for meg og som vil hjelpe meg til å stå støtt uansett hva som skjer…

Hverdagsstress og psykisk helse. Se hverandre – senk skuldrene.

Foto: Mona Svartås

Foto: Mona Svartås

Jeg synes det er så flott at vi får fokus på dette med hverdagsstress og psykisk helse. Se hverandre – senk skuldrene.

Slik jeg forstår denne overskriften så er det en oppmuntring til oss alle om at vi skal se etter likhetene og ikke forskjellene ved det å være menneske. At vi skal slutte å se hva folk gjør og eier, og heller være mer oppmerksom på hvordan vi er som med-menneske. Noe jeg tror vil bidra til noen færre vil slite med psykiske vansker på sikt. Uansett så håper jeg at vi kan ta dette med perspektivet med oss med tanke på hvilke signaler vi gir unge mennesker. Det er i alle fall noe jeg brenner for.

For ikke mange dagene siden fikk jeg en telefon om at et ungt menneske hadde valgt å avslutte livet. Han var verdens snilleste og godeste gutt, var både høflig og hjelpsom, men han opplevde seg selv som en taper og ingenting verd. Han hadde aldri vært god på skolen slik han opplevede at sine med-elevene var, han maktet ikke å stå lenge av gangen i en arbeidssituasjon som storesøsteren gjorde, han fant aldri kvinnen i sitt liv eller fikk egne barn slik lillebroren hadde klart. Dessverre var det ingen som så hvordan han slet og fikk fortalt han at han var langt fra dum, men at årsaken til at han ikke lykkes var mer sammensatt enn som så.

Dikter og forfatter Tor Jonsson skriver i Eit Illmenne: ” Alle sjelestrenger er ikkje likt stilte. Sume er trollstilte, vare og fine, andre er grove bass-strengjer som svarer på alt bråk…» Og slik jeg kjente den unge mannen som forlot oss , så hadde nok han de fininnstilte strengene.

Hverdagsstress kan utløses av mye, det jeg ser og hører oftest er presset om å være vellykket på alle omeråder. Vårt samfunn preges mer og mer av statusjag og det flere og flere, både unge og gamle som sliter. Alle de som ikke lever opp til dagens krav – som vi blir presentert for igjennom sosiale medier eller medier generelt- føler at seg utenfor .

Min erfaring er at det å ha det travelt – ha mange praktiske gjøremål som skal utføre i løpet av dagen samtidig som man får nok mental og fysiske hvile – ikke påvirker den psykiske helsen negativt. Det er det emosjonelle stress og skamfølelsen som tar èn. Det å hele tiden gå rundt å være redd for at alt i livet skal gå til helvete og oppleve at man ikke er god nok, føle seg annerledes enn andre og at man står alene mot resten, er noe som gjør noe med sjela vår.

Som tog-pendler kan jeg ikke unngå å få med meg hva de unge er opptatt av. Ofte blir jeg trist når jeg hører hva de snakker om: De skal ha de ”rette” interessene, velge den beste utdanningen, de må være i det riktige nettverket og ha de mest innflytelsesrike vennene, ha en ekstra jobb som gir oppmerksomhet og mye penger så de kan reise på opplevelsesrike steder i ferier og langhelger. I tillegg skal de ha den rette garderoben med designerklær og tilbehør. Sist, men ikke minst skal de trene så ofte som mulig og spise sunt. I disse umenneskelig kravene er det mange som kneler.

Mange klarer ikke å leve opp til kravene om å være suksessfull og lykkelig uansett hvor hardt de prøver og ender i mange tilfeller opp som utbrente før voksenlivet har startet. Andre igjen kommer ikke i nærheten av å nå opp til noe av det jeg har nevnt og faller utenfor før de går over i ungdomskolen. Noen av dem som bukker under ender opp som unge psykiatriske pasienter, mens andre igjen blir rusmiddelmisbrukere. Senest denne uken var en den en ung jente som ringte til meg og fortalte at hun ikke orket å bli en del av storsamfunnet.

Av egenerfaring, i tiden som rusmisbruker og psykisk syk så vet jeg at det er viktig at vi alle hjelpes til å finne vår plass i våre egne liv – i familien, nærmiljø og storsamfunnet. Vi er her på jorden for å utfylle hverandre – ikke for å leve identiske liv. Som klassisk akupunktør er jeg utdannet til å se bakom symptomene og det er en setning som har satt seg i meg: Behandleren skal behandle pasienten, samt at man med egen livsførsel skal behandle seg selv, hvis man har levd på en måte slik at man har motarbeidet balanseforholdet i sin indre natur.

Forfatteren Stig Dagerman, hadde et annet utgangspunkt enn den unge mannen jeg nevnte innledningsvis, men han slet med psyken og gjorde som mannen og det som ryktet sier om Tor Jonsson gjorde– han tok sitt eget liv. Og med dette bakteppet kan vi kanskje forstå med av hans kjente dikt Jorden kan du inte göra om. Der hvor han oppmuntrer oss til å se våre med-mennesker:

Jorden kan du inte göra om.
Stilla din häftiga själ!
Endast en sak kan du göra:
en annan människa väl.

(…)

Det er viktig at vi alle husker at Menneske er Menneske uansett status og posisjon og det å lide gjør vondt. Og alle uansett alder og kjønn har behov for å føle seg inkludert og verdsatt for den man er. Og dette igjen krever at vi ser og hjelper hverandre når hverdagskravene tynger