Jeg synes det er så flott at vi får fokus på dette med hverdagsstress og psykisk helse. Se hverandre – senk skuldrene.
Slik jeg forstår denne overskriften så er det en oppmuntring til oss alle om at vi skal se etter likhetene og ikke forskjellene ved det å være menneske. At vi skal slutte å se hva folk gjør og eier, og heller være mer oppmerksom på hvordan vi er som med-menneske. Noe jeg tror vil bidra til noen færre vil slite med psykiske vansker på sikt. Uansett så håper jeg at vi kan ta dette med perspektivet med oss med tanke på hvilke signaler vi gir unge mennesker. Det er i alle fall noe jeg brenner for.
For ikke mange dagene siden fikk jeg en telefon om at et ungt menneske hadde valgt å avslutte livet. Han var verdens snilleste og godeste gutt, var både høflig og hjelpsom, men han opplevde seg selv som en taper og ingenting verd. Han hadde aldri vært god på skolen slik han opplevede at sine med-elevene var, han maktet ikke å stå lenge av gangen i en arbeidssituasjon som storesøsteren gjorde, han fant aldri kvinnen i sitt liv eller fikk egne barn slik lillebroren hadde klart. Dessverre var det ingen som så hvordan han slet og fikk fortalt han at han var langt fra dum, men at årsaken til at han ikke lykkes var mer sammensatt enn som så.
Dikter og forfatter Tor Jonsson skriver i Eit Illmenne: ” Alle sjelestrenger er ikkje likt stilte. Sume er trollstilte, vare og fine, andre er grove bass-strengjer som svarer på alt bråk…” Og slik jeg kjente den unge mannen som forlot oss , så hadde nok han de fininnstilte strengene.
Hverdagsstress kan utløses av mye, det jeg ser og hører oftest er presset om å være vellykket på alle omeråder. Vårt samfunn preges mer og mer av statusjag og det flere og flere, både unge og gamle som sliter. Alle de som ikke lever opp til dagens krav – som vi blir presentert for igjennom sosiale medier eller medier generelt- føler at seg utenfor .
Min erfaring er at det å ha det travelt – ha mange praktiske gjøremål som skal utføre i løpet av dagen samtidig som man får nok mental og fysiske hvile – ikke påvirker den psykiske helsen negativt. Det er det emosjonelle stress og skamfølelsen som tar èn. Det å hele tiden gå rundt å være redd for at alt i livet skal gå til helvete og oppleve at man ikke er god nok, føle seg annerledes enn andre og at man står alene mot resten, er noe som gjør noe med sjela vår.
Som tog-pendler kan jeg ikke unngå å få med meg hva de unge er opptatt av. Ofte blir jeg trist når jeg hører hva de snakker om: De skal ha de ”rette” interessene, velge den beste utdanningen, de må være i det riktige nettverket og ha de mest innflytelsesrike vennene, ha en ekstra jobb som gir oppmerksomhet og mye penger så de kan reise på opplevelsesrike steder i ferier og langhelger. I tillegg skal de ha den rette garderoben med designerklær og tilbehør. Sist, men ikke minst skal de trene så ofte som mulig og spise sunt. I disse umenneskelig kravene er det mange som kneler.
Mange klarer ikke å leve opp til kravene om å være suksessfull og lykkelig uansett hvor hardt de prøver og ender i mange tilfeller opp som utbrente før voksenlivet har startet. Andre igjen kommer ikke i nærheten av å nå opp til noe av det jeg har nevnt og faller utenfor før de går over i ungdomskolen. Noen av dem som bukker under ender opp som unge psykiatriske pasienter, mens andre igjen blir rusmiddelmisbrukere. Senest denne uken var en den en ung jente som ringte til meg og fortalte at hun ikke orket å bli en del av storsamfunnet.
Av egenerfaring, i tiden som rusmisbruker og psykisk syk så vet jeg at det er viktig at vi alle hjelpes til å finne vår plass i våre egne liv – i familien, nærmiljø og storsamfunnet. Vi er her på jorden for å utfylle hverandre – ikke for å leve identiske liv. Som klassisk akupunktør er jeg utdannet til å se bakom symptomene og det er en setning som har satt seg i meg: Behandleren skal behandle pasienten, samt at man med egen livsførsel skal behandle seg selv, hvis man har levd på en måte slik at man har motarbeidet balanseforholdet i sin indre natur.
Forfatteren Stig Dagerman, hadde et annet utgangspunkt enn den unge mannen jeg nevnte innledningsvis, men han slet med psyken og gjorde som mannen og det som ryktet sier om Tor Jonsson gjorde– han tok sitt eget liv. Og med dette bakteppet kan vi kanskje forstå med av hans kjente dikt Jorden kan du inte göra om. Der hvor han oppmuntrer oss til å se våre med-mennesker:
Jorden kan du inte göra om.
Stilla din häftiga själ!
Endast en sak kan du göra:
en annan människa väl.
(…)
Det er viktig at vi alle husker at Menneske er Menneske uansett status og posisjon og det å lide gjør vondt. Og alle uansett alder og kjønn har behov for å føle seg inkludert og verdsatt for den man er. Og dette igjen krever at vi ser og hjelper hverandre når hverdagskravene tynger