Choose your battle – Velg dine kamper

Foto: Ukjent

Foto: Ukjent

En uke med sterke opplevelser – ja denne uken har virkelige vært det. Nå blir nok det meste også følelsesmessig forsterket for tiden. Sånn oppleves det i allefall. Bivirkningene av cellegiften øker på det fysiske planet og psyken er ikke så sterk som den pleier. Det sistnevnte er jo det jeg frykter aller mest med denne kreftbehandlingen, men så langt har den ikke satt meg ut av spill. Mye kommer nok av at jeg beveger meg i et landskap som setter livet mitt i et perspektiv som viser meg hvor heldig jeg trossalt er, men det krever også at jeg har fokus på det som gir energi og at jeg velger mine kamper.

Alle har sine utfordringer, men det løser ikke mine. Slike tanker er  noen hvileskjærtanker-   som gir meg  litt en trøst om at jeg ikke er alene om å ha det slikt, men jobben med å løse ting må gjøres om jeg ønsker en endring på det som ikke funker– sånn er det bare. Det å delegere oppgaver har aldri vært problem for meg – om jeg har noen å delegere til. Sånn det jo ikke alltid– om jeg er frisk eller syk. Nå fortiden så har jeg mye både på jobb og privat og det er ikke lett å finne ut hvilke saker jeg må ta og hva jeg må la ligge. Det tankearbeide som kreves for å finne ut av det er fryktelig energitappende. Mye blir jeg også veldig trist av. Fryktelig trist. Og jeg vet at denne tristheten også kan gjøre meg sårbar for den tyngre depresjonen. En tilstand jeg frykter mest på jord.

Søndag. Siste dag av forrige uke fikk jeg den triste beskjeden om at en kvinne, som jeg i hele mitt liv har kalt tante, døde. Det er ikke mye jeg husker fra min barndom, i alle fall ikke så mye hyggelig og hvor redselen ikke lå på lur, men ukene hos henne om sommeren var noe jeg så frem til hele året. Aftenbønnen etterfulgt at klem og kyss på panna er minnet som sitter best. Vi hadde ikke snakket sammen på bortimot 20 år, men jeg hadde en løs avtale med hennes datter at jeg skulle komme innom denne torsdagen på vei hjem fra Halden fengsel. Sånn gikk det altså ikke. Hun har vært i mine tanker hele uken og jeg har valgt å tenke på alle de gode minnene som kan knyttes til henne. Det gjør godt. Manglende tilhørighet til nær familie og andre det ville vært vanlig at jeg skulle hatt, er en sorg jeg allerede tatt, bearbeidet og forsonet meg med. Derfor velger jeg å ha fokus på de gode minnene og ikke over hennes bortgang som gjør at jeg aldri mer for muligheten til å snakke med henne.

Dette har vært en uke som av ulike årsaker har krevd at jeg kun skulle ha lyttet til de menneskene jeg har rundt meg som forstår mitt ståsted, mine mål og tar litt hensyn til at jeg ikke har de kreftene mye av mitt arbeid egentlig krever. Sånn ble det ikke. En ting er å være bevisst på hva en bør gjøre, noe annet er hva man faktisk har klarer. Opp igjennom årene, av min egen gjenreisning og oppbyggingen av Retretten, har jeg hatt mange opp og nedturer. Det har til tider vært et umenneskelig slit. Noen ganger har jeg mistet blikket på Retrettens mål og vinglet, men jeg har sluppet å få tilbakefall til rusmisbruk. Psyken har vært hardt prøvd, men jeg har ikke hatt tilbakefall til den tunge depresjonen, vært i nærheten av psykoser eller behovet for selvskading. Tankene på å gi opp Retretten har vært så nær, så nær. For noen år siden hadde jeg en prat med mannen i mitt liv og vi ble enig i at jeg skulle si opp jobben min i Retretten. Han har aldri kommentert at jeg arbeidet mye og klaget over at en god del av tiden som egentlig var satt av for oss, har blitt spist opp av utfordringer som har måttet løses. Men på dette tidspunktet sa han rett ut at han synes det var leit å se meg så mye trist og redd og han visste ikke om han orket dette mer.

Nå ble det ikke sånn at jeg sa opp, med god hjelp fra en kvinne – som etterhvert har blitt god venninne jeg kan ha 100% tillit til når jeg har problemer, fikk jeg løst de utfordringene som var på den tiden. På torsdag, i Halden fengsel, fikk jeg virkelig en følging med hvor viktig avgjørelse om å fortsette å sloss for Retrettens eksistens var. Det samme har det vært ved at jeg gikk tilbake på at jeg ikke ville i media med min historie mer. Noen uker før journalisten i Aftenposten tok kontakt med meg snakket med en person jeg ser opp og han stilte meg noen spørsmål vedrørende min avgjørelse. Aftenpostens portrett av meg har gitt både Retretten og meg mange tilbakemeldinger på at mennsker som lever i den dypeste håpløshet, tror at det finnes en løsning for dem også der fremme. Tilbakemeldingene som har nådd meg er fra både fra innsatte i Halden fengsel og andre som lever et tilsynelatende velfungerende liv. Men det som virkelig gjorde at jeg atter engang har måtte tenke: Velg dine kamper…er utløst av samtaler jeg har hatt denne uken med flere av innsatte i Halden, Oslo og Ila fengsel og noen av deres pårørende. De har virkelig gjort noe med meg. Spesielt 3 jeg hadde i Halden.

En av de innsatte har jeg fulgt siden 2001 med jevne mellomrom – alt ettersom han ble satt inn, helt frem til 2008. Dette var en jeg trodde enten hadde klart seg bra eller var død siden jeg ikke har sett han på 6 år. Nå sto han der foran meg og begynte neste å gråte. Han var så glad for å se meg – ikke bare for at det var meg, men at jeg fremdeles jobbet i Retretten og at vi fremdeles var der for han og andre i hans situasjon. Den andre har jeg fulgt fra varetekt og i en del år fordi han fikk en veldig lang dom. Begge hadde lest Aftenposten, den ene fikk litt sjokk, den andre har jeg snakket jevnlig med i 5 år så han var klar over at jeg hadde hatt kreft og var i etterbehandling. Men begge utrykte at de satte stor pris på at jeg viste dem at det går an å leve totalavholdene fra både alkohol og andre rusmidler – selv piller, når det var tøft. En annen som også kom bort og snakket lenge med meg var en som hadde en dom på over 10 år. Han hadde også lest Aftenposten og hadde gjort seg noen tanker. Det som gjorde størst inntrykk på meg var at han hadde begynt å se på alt som kunne være positivt. Etter dette ble ting litt lettere for han og han håpet han kunne ringe til meg innimellom. Både han og kona fordi hun trengte noen å snakke med som forsto både han og henne, sa han omsorgsfullt. Jeg fortalte at de kunne ringe til Retretten og at det stort sett var meg de ville snakke med om de ringte mobilnummeret på kveldstid og helger.

Ellers så har uka bidratt til at jeg har fått oppklart noe som har vært vanskelig for meg å forstå. Jeg har fått hjelp til å se hva jeg må ha videre av ressurser for å kunne opprettholde det livet som gir både meg og andre en meningsfull hverdag. Noe har utløst sorg, men jeg vet at dette er en følelse som også bidrar til nye fødsler. Min erfaring så langt i mitt knappe 18-åringe edruskap og nykterhet er at ” intet nytt liv kommer til utenom igjennom smerte”. Uansett hva som skjer så vil det bli bra til slutt. Jeg skal gjøre mitt for at Retretten skal leve så får det være opptil andre om de vil hjelpe meg eller ei. Kommende uke vil bli preget av skriving av høringsinnspill til Oslo bystyre og ulike komiteer på Stortinget, møte med andre bidragsytere, møte med en komite på Stortinget, styremøte og konferanseinnspill til Helse og omsorgsdepartementet hvor de vil høre hva jeg mener om hva rusavhengige trenger. Andre kamper og utfordringer på det personlige plan lar jeg ligge fordi jeg har noen svært få og nære – så nære jeg er i stand til å slippe folk inn – som jeg vet er der for meg og som vil hjelpe meg til å stå støtt uansett hva som skjer…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: