Mennesker trenger mennesker

Foto: Google
Foto: Google

Sitter nå å jobber med foredraget jeg skal ha på Helse og omsorgsdepartementets konferanse i morgen. I dag som  andre dagene har jeg har mange ulike oppgaver som skulle utføres. Oppgaver jeg liker. Men så skjer det noe som setter meg litt ut. Noe som igjen minner meg på hva jeg må bruke hode og kreftene min på.

En av de innsatte jeg følger ringer. Noe som ikke er noe uvanlig. Men det var en svært redd og ulykke person som ringte meg. Rita! De har tatt sønnen fra niesa mi. Lille gutten er tatt fra henne og satt til fremmede. Feilen hun gjorde var at du ba barnevernet om hjelp fordi sønnen har ADHD. Noe vi alle i familien har. I alle fall mange av oss- men det er bare meg som er rusmisbruker og kriminell! Jeg er så redd for hvordan han har det. Det er som det var i går de gjorde det samme med meg. Og jeg var så redd, Rita. Ja du skjønner hva jeg mener – du husker vel at jeg fortalte deg hvordan dem tok meg?

Ja jeg husker at han fortalte meg hvordan han hadde blitt tatt fra moren og satt til faren. Han ble tatt fra en psykisk syk mor og satt til en voldelig alkoholiker. Søsteren ble igjen hos mor, men han måtte til far. Han trodde det var han som hadde gjort noe galt siden han ble flyttet og søsteren fikk bli igjen. Sannheten var at søsteren var nesten 18 og han 11 år yngre. Det skulle gå mange år til han sammen med meg fant frem til at det nok var aldersforskjellen som var årsaken og ikke at han var slem. Hun var noen måneder unna 18 og dermed også utenfor barnevernets ansvar da han måtte flytte til faren. Knappe året etter ble det ny flytting til en barnevernsinstitusjon og der begynte hans rus og kriminelle løpebane. Det skulle bli mange flyttinger etter dette – både til institusjoner og fengsel.

Jeg hørte han gispet etter luft innimellom ordene som bare rant ut av munnen hans. Han gikk i ring med det han fortalte. Om igjen og om igjen kom han tilbake til hva som skjedde med han og hva han tenkte når han ble tvangsflyttet. Barnebarnet til søsteren var 2 år yngre enn han hadde vært og helt sikkert mye reddere, trodde han. Den innsatte hadde aldri møtte barnet til niesen, men han hadde sett bilder av gutten og han hadde familielikheten til morens side. Han gjentok gang på gang at verken søsteren eller hennes datter hennes var rusmisbrukere, begge jobbet og hadde egen bolig, men niesen hadde vært uheldig med mann. ”Riking” som likte å skifte ut damer ofte – og da unge damer…

Jeg kjenner meg igjen på måten han reagerer på. Frykten for at noe smertefullt skal skje med dem man er glad i og hvordan han låste seg i sine egne tanker og utrykte seg. Det å føle seg alene i denne type redsel er grusom. Det er ikke så mange dagene siden jeg gjorde det samme så jeg har det friskt i minne. Slike følelser er jo ikke noe man rister av seg heller selv om man får en løsning på det som skaper slike reaksjoner. Lettere blir det jo ikke for en som sitter bak lås og slå. Kanskje det også er noe tyngre jo eldre du er og har hatt det vanskelig fra man var bitteliten. Jeg lot han snakke så lenge tiden tillot det. Det var ikke noe annet jeg kunne gjøre for han nå. Dessverre så sitter han fortiden i et fengsel jeg ikke kan besøke, men jeg får gjøre så godt jeg kan.

Nå som jeg sitter her og skal skrive ferdig foredraget mitt til i morgen så kjenner jeg på en voldsom sorg. Jeg skal snakke om ”Rus – hva er viktig for brukerne ”. Jeg vil snakke om hva som er viktig for mennesker. Det viktigste når man er nede fortelling er å ha mennesker som bryr seg. Mennesker som ser en og som stiller spørsmål. Og som bidrar med det mennesket har behov for – eller hjelper personen dit hvor rett hjelp kan finnes. Sånn reiser alle seg. For den innsatte som har gått så i følelsesmessig vranglås vil dette selvfølgelig bli vanskelig. Dette er også en side ved å sitte inne. De har begrenset muligheter for hjelp når noe oppstår ute som påvirker dem. De kan ikke si: Nei nå vil jeg ikke mer så nå drar jeg hjem og gjemmer meg til det går over. Når jerndør låses for kvelden kl.1930 så åpnes den ikke før neste morgen og tankene kan få lov å spinne og spinne til det begynner å koke i hode. Og akkurat denne innsatte mannen kan med sitt levde liv tydelig fortelle oss hva ”som er viktig for brukerne” Hans liv forteller hvor viktig det er å jobbe forebyggende. Det er kanskje på tide å se på om vi ikke må utvikle et program som har en skadereduserende effekt. Skadereduserende med tanke på den atferd man utvikler om man vokser opp i et dysfunksjonelt miljø. En atferd som alene kan ødelegge mye for en når man står i mellom-menneskelige utfordringer. Frem til jeg finner noe mer ut av dette så vil jeg jobbe med brukere av Retrettens tjenester. Jeg sier som Anne Kristine Bergem: Mennesket trenger mennesket…

( historien er anonymisert)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: