Brevet jeg kanskje sender en forvaringsdømt

Ill: Rita Nilsen
Ill: Rita Nilsen

Kjære…

Det var hyggelig å ha deg på besøk i Retretten, håper du også hadde en fin tid sammen med oss. Jeg har fått følge deg ett par år nå og ser hvordan du forsøker å jobbe deg mot et vanlig liv når du en gang kommer ut. Ser også at du virkelig får erfare at tillit er noe som tar lang tid å bygge opp og utrolig raskt å rive ned. En annen ting du også har fått erfare er at du har et Avhengighetssyndrom og at du selv ikke kan styre inntaket når du først har utløst det fysiske kravet som ligger i dynamikken til avhengigheten. Det var utrolig fint å høre på deg da du  forklarte dette til Roger.

Du fikk  veldig godt frem hvordan du tidligere hadde hørt: “Du kan vel ta deg et glass eller to som andre folk”. “Det er vel bare å slutte det”. ”Legg festen til helg og fritid”. “Kan du ikke bare kutte ut når du kjenner virkningen”. “Når du ser hvor lite du får til når du røyker hasj, hvorfor kan du ikke bare kutte det ut?”. “Hvorfor må du ta narkotika hele tiden, kan du ikke ta deg en fest som andre folk?”. Og hvor du selv hadde – i trass og tro – hadde fortalt dem alle at du stoppet når det passet deg og ikke når andre ønsker det.

Noe annet du også fikk godt frem var hvordan en sliten og fortvila rusmiddelmisbruker forsøker å vri seg unna når alt går galt. Hvordan vi i aktiv  rusing begynner å manipulere, såre og benekte alle og alt. Det går med mye energi, tid og tankekjør for klare å forsvare overfor seg og ikke minst prøve å forstå seg selv. Hvor smertefullt det er når den indre verkebyllen bare vokser og vokser, og vi blir sykere og sykere. Der hvor depresjonen og angsten herjer omhverandre uten at vi helt forstår at det er det som er gjør at vi inntar av alkohol, narkotika og/eller piller. Et inntak som oppleves som helt nødvendig og at vi ikke gjør for å ruse oss, men kun for å føle oss hele.

Det å føle seg hele er ikke det samme som at de fleste av rusmiddelmisbrukere får utført så mye fornuftig. Og man blir langt fra et menneske man kan stole på. Det er en kjent sak at jo mer rusmidler vi inntar jo mer makt får dem over oss, og mindre kritiske blir vi til det livet vi lever. Det henger jo sammen.

Det var interessant å lytte på deg da du forklarte om samtalen vi to hadde på cella di da det gikk opp for deg at du nok var rusavhengig. Du hadde vilkår for prøveløslatelsen, men du mente du kunne røyke litt hasj fordi du hadde kontrollen og at du selv valgte å gjøre det. Du mente der og da at du ikke var rusavhengig og derfor kunne ta deg en joint i ny og ne. At kokainen og alkoholen fulgte etter så du heller ikke på som at det hadde noe med en avhengighet å gjøre. Du hadde jo vært helt nykter i så mange år mens du satt så dette hadde kontroll på. Jeg husker veldig godt blikket jeg fikk da jeg spurte deg om du dum. Om du kanskje manglet litt intelligens. Du visste vilkårene dine og at brudd på dem var det samme som re-innsettelse og alikevel velger du å innta ulike rusmidler. Dette var jo spørsmål jeg våget å stille fordi jeg opplever deg langt fra dum og uintelligent. Hadde blikk kunne drepe så hadde jeg vært stein dø. Men jeg så også at mye av det jeg sa sank inn og vi fortsatte samtalen i gruppa noen dager senere sammen med de andre innsatte.

Har man hatt et usunt forhold til rusmidler fra ung alder så er det sannsynlig at man har mennesker rundt seg som lever på samme måten. Det er få kritiske røster å høre. Avhengigheten får utvikle seg og det blir vanskelig å komme ut av den destruktive nedadgående livsspiralen som rusmidler skaper. Dette var det mange som kjente seg  igjen på  og du så at denne kunnskapen og erfaringen også fantes i ditt liv. Du fikk jo også gode spørsmål fra dine med-innsatte som vi alle lærte mye av.

Av og til skulle jeg ønske at hele den prektige og lovlydige verden kunne vært flue på veggen i gruppene vi har i Oslo fengsel. Den beviser i alle fall verdien av likemannsarbeid. Du hadde hørt av flere fagfolk at du var rusavhengig, men det var ingen som hadde vist deg med tydelighet hva som lå i diagnosen Avhengighetssyndromet. Du som alle hadde et bilde på hva en narkoman, alkoholiker og pillemisbruker er og hvordan de oppfører seg, og der var ikke du.

I Norge har vi ikke behandlet rusmiddelavhengige utfra diagnosen Avhengighetssyndromet så lenge. Rusmisbruker fikk først pasientrettigheter i 2004 og faglighet rundt diagnosen er ennå ikke integrert overalt som har med rusmiddelmisbrukere å gjøre. Den rusmiddelavhengige møter mange mennesker i det offentlige eller private hjelpeapparatet, men disse har ofte verken god nok faglig eller praktisk erfaringsbasert kunnskap om rusmiddelavhengighet. Dette kan være mennesker som kommer fra et miljø og en kultur som er milevis fra dem de skal hjelpe. Noen ganger snakker de i tillegg den hjelpetrengende langt over hodet. Men verst synes jeg det er når de ikke forstår dem følelsesmessige konsekvensene det er å leve et liv som rusmiddelmisbruker, spesielt  når man har hatt tøffe oppvekstvillkår. Ofte kan den hjelpetrengende i slike situasjoner føle seg villedet i stedet for å veiledet. Det er vel det jeg opplever at du uttrykker nå. Du har fått en ny innsikt, men ingen i det autoritære systemet du er under kan møte deg på det du forsøker å si.

På papiret så skal mange som har slitt med alkohol, narkotika eller pillemisbruk ha en tverrfaglig spesialisthelsehjelp. Noe som er helt korrekt, men de ulike tjenesteyterene klarer av mange grunner ikke helt å få tiltakene til å henge sammen. Derfor kan hjelpen ofte oppleves som mer  belastende enn som reell hjelp fordi alt blir så stykke- vis og delt.

Uansett så håper jeg du ikke gir opp og viser verden fingeren fordi det er tungt for deg å bygge opp tilliten igjen. Du må ha fokus på at det er ditt liv det handler om for deg og da må du ikke glemme at alt du gjør av negative ting er det du selv som må betale for. Alle har nok med sitt når alt kommer til alt – som du har nok med ditt. Vi i Retretten skal være der for deg – så godt vi kan, så lenge du vil det. Ønsker deg lykke til videre og håper du får det livet du drømmer om en dag. Vi henter og brunger deg tilbake når du måtte ha behov for det…

One Comment on “Brevet jeg kanskje sender en forvaringsdømt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: