Ingen kjenner morgendagen…

foto: google

foto: google

Våren 1996 fikk jeg stemplet: Behandlingsresistent. Altså var jeg ikke behandlingsbar. I dag, 24. nov. 2014 har jeg vært totalavholdene fra alle midler som kan gjøre noe med følelseslivet mitt – altså i 18 år. Jeg har ikke drukket alkohol, ikke tatt piller som er følelsesregulerende, ikke røyka en pipe hasj eller dytta i meg amfetamin. Altså har jeg vært helt tilstedet i meg selv på mye vondt og en god del godt.

I dag kan jeg også tenke på at jeg, den ikke behandlingsbare rusmisbrukeren, har skapt 13 arbeidsplasser på et sted som hadde 11000 registerte besøk av mennesker som sliter på grunn av eget eller andres rusmisbruk og hadde 3500 samtaler med innsatte i 2013. Så feil kan altså «forståsegpåere» ta.

Sender en ekstra tanke til Petter Lange som var den ene som – den som faktisk brydde seg på en oppbyggelig måte. Uten han hadde jeg ALDRI sittet her slik jeg gjør i dag. Det har vært mange som har kommet og gått, men Petter har vært der i alle disse 18 årene.

I 2002 så Retretten dagens lys med den tanken at Petter kunne bare være Petter for meg, men om vi ble flere som samlet oss under et tak så kunne vi samlet bli en Petter for mange. Sånn har det blitt. Det har heller ikke vært smertefritt, men jeg vet at mange har fått et nytt fotfeste i sine liv på grunn av det arbeidet som gjøres av 13 dedikerte personer i Stiftelsen Retretten.

Med disse tankene reiser jeg ut til Fetsund og håper at jeg kan bidra til å skape HÅP for dem som er innlagt der. Ønsker alle en flott novemberdag!

Mest av alt gleder jeg meg til å komme hjem til mitt normale liv igjen…

foto: Bjørg Hexeberg

Som jeg sa på morgen i dag: Det er dager og netter det er greit å minne seg selv på at det å være litt trist og lei seg er hverken farlig eller dødelig. Alle følelser jo der for å berike mitt liv. Hadde jeg ikke hatt litt tunge dager så hadde jeg jo ikke forstått når jeg har de gode…

Det er litt tungt nå og jeg føler meg veldig trist inne i mellom. Sykdom og frykten for hvordan ting skulle gå har gjort mer med meg enn hva jeg har trodd. Usikkerheten er tappende. Nå skal jeg inn i en periode med mye nytt på boligfronten. Jeg trodde ikke at dette skulle gjøre så mye med meg. Er det noe jeg har gjort mye i mitt liv så er det å flytte. Men nå kjennes det sårt og vondt. En del av meg vil ikke flytte, men hode og fornuften  forteller meg at hverdagen blir bedre.

Jeg har mye å se frem til. Mye å glede meg over, og i dag så jeg frem til en ny studiesamling. Jeg så frem til å møte alle mine med-studenter igjen. Og først i dag ble jeg klar over hva tema for denne samlingen: Krise, tap og sorg. Temaer som jeg ser kan hjelpe meg i den livssituasjonen jeg er i nå. Og jeg har stor tro på at denne samlingens temaer skal gi meg like mye som da jeg fikk diagnosen kreft. Diagnosen fikk jeg på fredag og samlingen var på mandag. Temaene  var da: Gudstro, lidelse og død.

Dagens forelesning startet med en salme. Jeg er ikke spesielt hardt rammet religiøs, men det var godt da foreleser Tor Joan Grevbo leste dette høyt:

Jesus, dra meg til ditt hjerte

Jesus dra meg til ditt hjerte her hvor stormen griper tak.

Du har ført meg på en reise; jeg vil gå, om jeg er svak.

Gi meg håpets vinger, gi meg troens kraft og mot.

Og når reisen går i mørket, vær du lyset for min fot

Jesus, vern meg når jeg fristes, vær mitt ly når livet slår.

Og når natten blir til morgen, vil du lege mine sår.

Gi meg håpets vinger, gi meg troens kraft og mot.

Og når reisen går i mørket, vær du lyset for min fot

Du har skatter gjemt i mørke, jeg er fattig, du er rik.

Og når neiser er til ende, skal jeg se deg, bli deg lik.

Gi meg håpets vinger, gi meg troens kraft og mot.

Og når reisen går i mørket, vær du lyset for min fot

                                                          Tekst: Margareth Becker

Tankene mine vandret litt mens han leste og jeg føler i alle fall at jeg har fått håpets vinger og jeg har fått en tro som har gitt meg kraft og mot til mangt og meget, men jeg lengter virkelig til å komme tilbake til den vanlige hverdagen jeg trives aller best i. For er det noe jeg føler så er det at mitt hverdagsinnhold er blitt et lys for min fot