Mest av alt gleder jeg meg til å komme hjem til mitt normale liv igjen…

foto: Bjørg Hexeberg

Som jeg sa på morgen i dag: Det er dager og netter det er greit å minne seg selv på at det å være litt trist og lei seg er hverken farlig eller dødelig. Alle følelser jo der for å berike mitt liv. Hadde jeg ikke hatt litt tunge dager så hadde jeg jo ikke forstått når jeg har de gode…

Det er litt tungt nå og jeg føler meg veldig trist inne i mellom. Sykdom og frykten for hvordan ting skulle gå har gjort mer med meg enn hva jeg har trodd. Usikkerheten er tappende. Nå skal jeg inn i en periode med mye nytt på boligfronten. Jeg trodde ikke at dette skulle gjøre så mye med meg. Er det noe jeg har gjort mye i mitt liv så er det å flytte. Men nå kjennes det sårt og vondt. En del av meg vil ikke flytte, men hode og fornuften  forteller meg at hverdagen blir bedre.

Jeg har mye å se frem til. Mye å glede meg over, og i dag så jeg frem til en ny studiesamling. Jeg så frem til å møte alle mine med-studenter igjen. Og først i dag ble jeg klar over hva tema for denne samlingen: Krise, tap og sorg. Temaer som jeg ser kan hjelpe meg i den livssituasjonen jeg er i nå. Og jeg har stor tro på at denne samlingens temaer skal gi meg like mye som da jeg fikk diagnosen kreft. Diagnosen fikk jeg på fredag og samlingen var på mandag. Temaene  var da: Gudstro, lidelse og død.

Dagens forelesning startet med en salme. Jeg er ikke spesielt hardt rammet religiøs, men det var godt da foreleser Tor Joan Grevbo leste dette høyt:

Jesus, dra meg til ditt hjerte

Jesus dra meg til ditt hjerte her hvor stormen griper tak.

Du har ført meg på en reise; jeg vil gå, om jeg er svak.

Gi meg håpets vinger, gi meg troens kraft og mot.

Og når reisen går i mørket, vær du lyset for min fot

Jesus, vern meg når jeg fristes, vær mitt ly når livet slår.

Og når natten blir til morgen, vil du lege mine sår.

Gi meg håpets vinger, gi meg troens kraft og mot.

Og når reisen går i mørket, vær du lyset for min fot

Du har skatter gjemt i mørke, jeg er fattig, du er rik.

Og når neiser er til ende, skal jeg se deg, bli deg lik.

Gi meg håpets vinger, gi meg troens kraft og mot.

Og når reisen går i mørket, vær du lyset for min fot

                                                          Tekst: Margareth Becker

Tankene mine vandret litt mens han leste og jeg føler i alle fall at jeg har fått håpets vinger og jeg har fått en tro som har gitt meg kraft og mot til mangt og meget, men jeg lengter virkelig til å komme tilbake til den vanlige hverdagen jeg trives aller best i. For er det noe jeg føler så er det at mitt hverdagsinnhold er blitt et lys for min fot

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: