Ingen kjenner morgendagen…

foto: google
foto: google

Våren 1996 fikk jeg stemplet: Behandlingsresistent. Altså var jeg ikke behandlingsbar. I dag, 24. nov. 2014 har jeg vært totalavholdene fra alle midler som kan gjøre noe med følelseslivet mitt – altså i 18 år. Jeg har ikke drukket alkohol, ikke tatt piller som er følelsesregulerende, ikke røyka en pipe hasj eller dytta i meg amfetamin. Altså har jeg vært helt tilstedet i meg selv på mye vondt og en god del godt.

I dag kan jeg også tenke på at jeg, den ikke behandlingsbare rusmisbrukeren, har skapt 13 arbeidsplasser på et sted som hadde 11000 registerte besøk av mennesker som sliter på grunn av eget eller andres rusmisbruk og hadde 3500 samtaler med innsatte i 2013. Så feil kan altså «forståsegpåere» ta.

Sender en ekstra tanke til Petter Lange som var den ene som – den som faktisk brydde seg på en oppbyggelig måte. Uten han hadde jeg ALDRI sittet her slik jeg gjør i dag. Det har vært mange som har kommet og gått, men Petter har vært der i alle disse 18 årene.

I 2002 så Retretten dagens lys med den tanken at Petter kunne bare være Petter for meg, men om vi ble flere som samlet oss under et tak så kunne vi samlet bli en Petter for mange. Sånn har det blitt. Det har heller ikke vært smertefritt, men jeg vet at mange har fått et nytt fotfeste i sine liv på grunn av det arbeidet som gjøres av 13 dedikerte personer i Stiftelsen Retretten.

Med disse tankene reiser jeg ut til Fetsund og håper at jeg kan bidra til å skape HÅP for dem som er innlagt der. Ønsker alle en flott novemberdag!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: