Det har gått noen dager etter den store dagen! En stor og eventyrlig dag! At jeg skulle få Norske helters ildsjelspris er jo sinnssykt. Av alle de fantastiske mennesker som jobber for noe dem tror på, så var det jeg som ble plukket ut som vinner av en så gjev pris! Hvem kunne trodd det? Ikke jeg i alle fall.
For mange uker siden fikk jeg tilsendt en link på Facebook hvor jeg kunne stemme på min helt. Jeg kjenner mange som jeg opplever som helter, men ingen slår mannen i mitt liv, Jan. Han har stått ved min side i 10 år og der har han stått støtt. Heiet, oppmuntret og trøstet alt etter behov. Det er ikke til å underslå at det har vært en del tunge stunder – så tunge at jeg har vært nær på å gi opp. Men Jan har snakket meg tilbake. Så ble jeg syk og han stått like støtt ved min side da. Så det ble til at jeg nominerte han. Min helt.
Så en dag kom en telefon fra en hyggelig dame som så blidt sa: Jeg ser du har nominert din mann. Da satte jeg i gang med å fortelle – på inn og utpust – hvor mye han hadde betydd for meg. Damen lyttet tålmodig på alt jeg hadde på hjertet og plutselig sa hun: Noen har også nominert deg så nå er dere begge nominerte. Jeg fikk jo sjokk. Vi avtalte en dag hvor hun skulle komme å lage et intervju med meg slik at de kunne presentere meg for en jurye. De skulle gjøre det samme med Jan.
Dagene mine var så fylt opp med budsjetthøringer på stortinget og Oslo bystyret, jeg hadde møter med politikere og foredrag som skulle holdes, i tillegg holdt vi på med salg av bolig og oppussing av vårt nye hjem. Forberedelser til konferansen – NADA 2015 – samt organiserer en studietur for ansatte. Sist , men ikke minst så skulle jeg også følge opp noen forvaringsdømte og andre innsatte som forsøker å fungere uten mer rus og kriminalitet. Jeg hadde knapt tid, men vi fikset det mellom budsjetthøring på Stortinget og styremøte til Actis. Jan skulle få besøk av dem etter meg – i huset han drev å pusset opp.
Det ble litt stress på morgenen den avtalte dagen for kamera-temaet som skulle rigge opp, så ville de snakke med noen av mine ansatte og siden skulle de møte meg i Karl Johan etter at jeg var ferdig på Stortinget. Siden jeg var blitt filmet i forbindelse med at jeg var nominert til FERD’s sosiale entreprenør så reagerte jeg ikke på dette. Jeg holdt på med mitt sammen med Arild og ruslet opp til Stortinget. Vi gjorde oss ferdig der og jeg gikk til Karl Joahn som avtalt. Jeg hadde også en avtale i Retretten og ble litt stresset fordi det film-greiene tok litt lenger tid enn hva jeg forventet.
Jeg fikk ringt opp og ble beroliget med at Daniel, han jeg skulle si hei til ville vente på meg. Det var så lenge siden jeg hadde sett han og ville gjerne se han og få en klem. For å være helt ærlig stusset jeg litt på at han plutselig kunne vente litt for jeg visste jo at han skulle på jobb og er veldig pliktoppfyllende og om han ventet ville komme for sent. Da jeg endelig kom opp ble jeg bedt om å vente litt i trappa. Når de ropte meg inn så jeg bare en masse folk som hoja og det dalte farget papirbiter ned fra taket. Dan kom frem og ga meg en konvolutt og sa at jeg hadde vunnet Norske helters ildsjelspris. Det fikk jeg ikke inn. I mitt hode var jeg kanskje nominert. Selv når jeg leste brevet hvor det sto svart på hvitt at jeg hadde vunnet fikk jeg det ikke på plass. Det jeg var mest opptatt av var at både Daniel og Dan var på besøk, sammen med noen andre jeg ikke hadde sett på en stund.
Hodet mitt har nok fått en liten smell av cellegiftbehandlingen, så da jeg ble spurt under et intervju om hva jeg tenkte ved å ha vunnet en slik pris, tenkte jeg at det var stort å ha blitt nominert. Jeg var utrolig rørt over at noen har sendt inn en stemme på meg. Jeg føler meg så vanvittig heldig som kan få jobbe med akkurat det jeg vil og at jeg til og med skal få en så stor oppmerksomhet for dette er ufattelig. Det var først 3 timer etter, da jeg leste brevet opp for styreleder i Actis, Arne Johannessen, at det gikk opp for meg at jeg hadde vunnet og ikke bare var nominert. Først ble jeg redd fordi jeg ikke hadde fått med meg dette før nå. Jeg ble redd for at hode mitt kanskje hadde blitt ødelagt av cellegiften og at jeg kanskje ikke ville forstå ting så godt lenger. Etter hvert som jeg tenkte på dette ble jeg også litt flau fordi jeg ikke hadde forstått alt som så mange hadde jobbet med for at jeg skulle få en god overraskelse. Jeg ringte til kvinnen i tv-selskapet og fortalte at jeg var utrolig lei meg for at jeg ikke hadde forstått alt som hadde pågått.
Usikkerheten på om cellegifta har tatt hode mitt ligger å lurer i bakhode, men jeg er blitt beroliget noe om at både konsentrasjon og hukommelsen vil komme tilbake etter hvert. Jeg har aldri tålt at sanseapparatet mitt blir påvirket med mange sterke sanseopplevelser samtidig, så akkurat dette tenger jo ikke ha noe å gjøre med cellegiften. Og denne dagen var det mye på en gang og alt var enten veldig nervepirrende eller gledelig.
Jeg har hatt en travel tid fra jeg fikk vite at jeg hadde vunnet og frem til overrekkelsen torsdag 4.desember. Det har både vært utflytting og innflytting i hus, det har vært studiesamling på Diakonova og studietur til Belfast med kollegaene mine. I tillegg til foredrag og fengselsarbeid. Så da torsdagen kom ble jeg på nytt satt ut. Jeg husker ikke så mye av hele prisutdelingen, derfor skal det bli fint å se det på Tv-norge til søndag.
Det jeg husker best var at jeg følte meg litt reddet da jeg fikk en klem av programleder Carsten Skjelbred da jeg endelig kom frem til han på scenen. Hva han sa og hva jeg sa er borte vekk, det samme er hva prisgiverne Hege Schøyen og Petter Schjerven hadde å si til meg. Det jeg derimot ikke har glemt det var samtalen jeg hadde med Hege og Petter da vi kom backstage. De var oppriktig interessert i hva jeg jobbet med og de ble overrasket da jeg fortalte om de ulike grupper av alkohol og rusmiddelmisbrukere vi arbeidet med i Retretten. Ikke minst at jeg kunne fortelle at de fleste injiserende misbrukere ikke sto på ”plata”, men at de var i ordinært arbeid og hadde egen bolig og familie.
Hode mitt kobla ut også i samtale med Hege Schøyen og Petter Schjerven. Jeg skulle fortelle dem litt om de unge vi nå har begynt å få kontakt med. Spesielt unge gutter som føler at de er ført bak lyset av alle dem som sier at man ikke kan bli avhengig av cannabis-produkter. Det er 2 unge som har satt seg hos meg. De – uavhengige av hverandre, ringte inn og var svært ulykkelig fordi dem nå opplevde seg hekta og ikke klarte å slutte igjen. De begge hadde vurdert hva de skulle ruse seg på for å unngå press på alkohol og tyngre stoffer, og falt ned på hasj fordi det var verken vanedannende eller farlig for hode. Den ene var blitt så skjør i psyken at han vurderte å gjøre slutt på livet. Begge fryktet for fremtiden sin – utdanning og yrkesvalg. Ingen våget å oppsøke hjelp fordi dem ville ikke ha dette i papirene sine. Det som slo meg var hvor reflekterte de var og at eldre og godt voksne hadde vært med på å føre dem bak lyset. Dette fikk jeg altså ikke fortalt fordi hode kortslutta litt, men jeg håper jeg får en mulighet senere – begge to sa de ville komme på besøk.
Fredag dro jeg til Ullersmo fengsel og ønsket gutta der god jul og godt nytt år før jeg tar jule og sommerferie ( sommerferien min er alltid januar). Der møtte jeg på 2 gutter jeg ikke har sett på noen år. For en gjensynsglede. Det var godt det! En av dem har sonet tungt, men han valgt å gjøre som vi snakket om i Oslo fengsel. Han hadde hatt fokus på utdanning og jobbe med seg selv. Åra var gått og jeg opplevde at jeg satt å snakket med en voksen mann som både var reflektert og målrettet. Da jeg så han sist var han en tikkende bombe og synes at mitt foredrag om vold som traumereaksjon var noe av det beste han hadde opplevd. Jeg ble veldig rørt da han sa at jeg var en av de veldige få han stolte på. Beviset fikk at på fredag. Han husket hva jeg hadde fortalt han om ulike ting for 5 år siden og han spurte om det samme nå, og jeg svarte nøyaktig det samme som den gang. Jeg husket selvfølgelig ikke at vi to hadde snakket om det han tok opp med meg, men jeg kan forstå at han husket det.
En annen hadde gjort noe skikkelig dumt og blitt satt inn igjen. Han har jeg kjent siden før 2005 så vi har en grei tone. Det ble litt intern mobbing, men som han sa: Godt det går begge veier. Han og jeg har hatt mange gode diskusjoner med høy temperatur, så selv om det kan høres litt brutalt ut når det står på vet vi begge at det er lov å være uenige i sak, samtidig som vi har respekt for hverandre. Den siste jeg snakket med så jeg tidlig i august og da samlet jeg inn penger til så han kunne få bøker til studiet sitt. Han begynte å gråte da han så meg og fortalte at han nå hadde tatt 2 eksamener og forberedte seg til den tredje.
Denne uken har jeg ikke bare fått oppmuntringer og hyggestunder på Ullersmo. På tirsdag hadde vi i Retretten julebord for innsatte i Oslo fengsel. Der fikk jeg en julegave som den innsatte hadde lagt vanvittig mye arbeid i både med å få den lagd og siden få den overlevert til meg.
Så ble jeg altså kåret til en av 2014s Norske helter,men den tittelen har jeg ikke fått ved å være alene. Det er møter som i fengslene og i Retretten som har bidratt til en oppmerksomhet som har ledet til tittelen Norsk helters Ildsjel. Jeg kjenner på en vanvittig lykke når jeg opplever at samtalene brukere og jeg har som til og med bidrar til noe godt for dem på sikt. Og jobben som gjøres, gjøres av dem selv og jeg får den gleden av å se hvor det har brakt dem. Nå håper jeg virkelig at prisen Norske helter kan bidra til at vi kan få enda mer fokus på det arbeidet som gjøres av alle mine medarbeidere i Retretten. At media kan hjelpe oss å bære HÅPET ut til alle som sliter. Vi klarer ikke å nå dem alle alene – vi må ha hjelp og da god hjelp og media er en slik støttespiller. Vi i Retretten kan ikke hjelpe alle som trenger hjelp, men vi kan hjelpe dem som trenger det vi har å tilby