Det vi putter inn i barn og unge er hva vi får ut i andre enden.
En bearbeidet oppgave hvor mine valgte forfattere har bekrftet mine innerste tanker , utfra hvordan jeg forstår det dem skriver
Leenderts , Torborg A. (2007) er opptatt at vi i møte med den hjelpetrengende først og fremst er ærlige med hva vi ser kan bidra til løsning. Selv om dette kan oppleves smertefullt for den som allerede har det vanskelig. Men i tillegg må vi også være bevisste på målet slik at vi kan justere oss om vi er på avveie. Som hjelpemiddel kan vi sette hjelpen inn i 2 kategorier som hun kaller god og ond. Handlinger knyttet til det gode bygger opp og styrker selvstendighet , mens det onde forvirrer og bryter ned et menneske, og opprettholder og øker hjelpebehovet.
For å kunne avgjøre hvilken kategori hjelpen gies er det viktig å se situasjoner og forstå agendaen for det som blir gjort. Det er ikke sånn at det onde nødvendigvis utøves fordi noen er – eller vil være slemme. Hjelperen kan av ulike grunner være bundet av en frykt som kan hindre dem i at et godt arbeid blir gjort. Mens det gode kan oppleves som ondt fordi ærligheten som styrer det gode avdekker det som kan være årsak til problemet og det kan smerte.
En annen ting Leenders legger vekt på er viktigheten av ansvarsplassering . Hun er tydelig at ansvaret for å gjennomføre de tiltak som må til for endring ligger hos den hjelpesøkende selv.
Killèn, Kari (2004) skriver om omsorgssvikt og hvordan det hindrer en sunn og god utvikling for barnet slik at det kan møte ungdoms- og voksenlivets krav og utfordringer på en hensiktsmessig måte for dem selv, de dem skal ha ansvar for og samfunnets forøvrig. Hva som ligger i begrepet omsorgssvikt tydeliggjøres ved å vise til 4 former av den. Omsorgssvikten kan ligge i vanskjøtsel, der hvor barnet ikke få nok næringsrik mat, stimulering, hvile og/ eller trygghet . De andre formene for omsorgssvikt er fysisk, psykisk og/eller seksuelle overgrep. Uansett hva som ligger i bunnen for omsorgssvikten vil utfallet vil bli det samme for det barnet som rammes av en eller flere av disse formene. Det kan skade eller ødelegge et barns utvikling både på det psykiske, fysiske, mentale og sosiale plan. Symptomene på omsorgssvikt vises som avvikende og destruktiv atferd, rusmiddelmisbruk eller andre ulike ødeleggende avhengigheter, psykiske og/eller somatiske plager. Derfor må hjelperen være våken og lydhør i møte med mennesker de skal hjelpe.
Killèn skriver i tillegg litt om hvordan et dårlig oppvekstmiljø går i arv. De færreste foreldre som utøver omsorgssvikt gjør dette bevisst og med onde hensikter. I mange tilfeller kommer disse selv fra hjem som har vært preget av omsorgssvikt og kan ha traumer som ikke er bearbeidet på en god måte og derfor har de ikke mer å tilby enn hva de gir videre til sitt eget barn. Hun mener at for disse – både foreldre og barna – blir den største omsorgssvikten utført av det offentlige hjelpeapparatet. De offentlige ansatte som arbeider i hjelpeapparatet skal ha en faglig kompetanse til å møte mennesker med hjelpebehov, men av ulike grunner kan hjelpen oppleves som fraværende for den hjelpetrengende. En årsak kan være der hjelperen blir systemtro og arbeider med det systemet er tjent med og må derfor sette den hjelpetrengende sine behov til side. En annen grunn kan være at hjelperen selv kan ha ubearbeidede opplevelser og traumer og derfor ikke har nok kompetanse eller makter å gå inn i den hjelpetrengende sin sak på en god og konstruktiv måte.
Kalstensen, Kari (2013) går litt tettere inn på konsekvensene av omsorgssvikt ved å trekke frem ringvirkningene av brist eller tap av tillitsutviklingen. Barn som opplever omsorgssvikt mister ofte delvis eller helt evnen til å ha tillit til at noen vil dem godt her i livet. På bakgrunn av dette får de også liten muligheten til å bygge opp nære, gode, sunne og trygge relasjoner, noe som kan vanskeliggjøre det å nå inn med hjelp til dem som trenger det. Effektfull terapi krever både nærhet og tillit, og terapi er noe de fleste overgrepsutsatte trenger når de sliter med fysiske og/eller psykiske lidelser .
Kalstensen tar også opp om hvordan ubearbeide traumer og traumereaksjoner kan virke ødeleggende på ulike måter. Blant annet hvordan barnets behov for nærhet kan utløse traumereaksjon hos en mor om hun har vært utsatt for overgrep som ikke er blitt bearbeidet på en god måte. En slik traumereaksjon forstyrrer da tilknytningsutviklingen og dermed grunnlaget for at barnet får utviklet tillit til at verden er et godt sted å være.
Farstad, Marie (2011) skriver om utviklingen av vår selvforståelse og selvbildet, som defineres som skam. Og at det er skammen som er den styrende kraft for hvordan menneskets liv i barne, ungdom og voksen vil bli. Hun skriver om sunn og destruktiv skam. Sånn forenklet sagt, så handler sunn skam om evne til empati og forståelse av at man er en viktig person i samspill med andre. I gjennom den forståelsen behandler vi oss selv eller andre på en god og oppbyggelig måte. Den destruktive skammen bidrar til dårlig selvbilde og at man føler seg annerledes enn andre. Som en ensom ”outsidere” – meg mot resten av verden. Personen som styres av den destruktive skammen kan enten bli veldig selvutslettende fordi den tror den ikke er verd noe eller bli veldig grandios og oppføre seg krenkende fordi den ikke har utviklet empati. Begge former utvikler en atferd det er vanskelig for andre å forholde seg til over tid og dermed ødelegges relasjonsbygging.
Aarflot Hilde Marie (2001) tar opp tema sorg og sorgbearbeidelse og at det flere måter å gjøre dette på. Målet med bearbeidingen er at man skal komme til et punkt hvor man erkjenner at det man har mistet er borte og at man igjennom en slik erkjennelse åpner opp for nye muligheter i livet. Hun legger vekt på at det er personen selv som vet hva den trenger og må gjøre jobben. Med andre ord må de selv ta ansvar. Samtidig er Aarflot også bevisst på at mange ikke har kunnskap nok til å ta et slikt ansvar og terapeuts/ sjelesørgers rolle blir derfor å bidra med øke den hjelpetrengende kunnskap der de trenger det.
Til daglig arbeider jeg som Likemann for mennesker som sliter med mye med ubearbeidet sorg og traumer på grunn av omsorgssvikt fra både foreldre og det offentlige hjelpeapparat, helt fra fødselen , i tillegg til egne valg senere i livet. I måten mine 5 valgte forfattere har presentert sine tema, som forklart over, har de gitt meg både en dypere innsikt i menneskesinnet, og et økt ordforråd i forhold til kunne videreformidle denne kunnskapen til dem som trenger den.
Min erfaring er at mangel på rett ord kan bety mangel på bevissthet, mangel på bevissthet kan bety mangel løsninger som igjen kan bety utrolig mye lidelse for den hjelpetrengende. Jeg føler at både Leenders (2007) og Aarflot (2001) bekrefter mine erfaringer.
Killèn ( 2004), Halstensen (2013) og Farstad (2011) viser alle til hvordan aktiviserte ubearbeidede traumer hos en omsorgsperson kan lede til en atferd som bidrar til at deres egne barn ikke får de grunnleggende behov tilfredsstilt. Noe som igjen leder til at deres barn vil lide av omsorgssvikt . Konsekvensene av omsorgssvikt kan ramme på alle området i livet så lenge de lever og opprettholder destruktive oppvekstvillkår i generasjoner. Skal man bryte med slike arvede destruktivt levesett må man gå aktivt inn og avdekke det som ikke fungerer og endre på dette. Og det er her jeg tror Leenders mener at godheten handlinger blir smertefulle
Min livs – og troserfaring basere seg på at man igjennom læring og mestring kan reise seg uansett hvor galt det har vært. Men man kan ikke klare noe her i livet alene, vi er helt avhengig av å ha hjelpe fra andre. Utfordringene i det sjelesørgeriske arbeide som min valgte litteratur aktualiserer er at de omsorgsviktede menneskene vil trenge langvarig terapi. En sjelesørger skal i utgangspunktet bidra til å få litt oversikt i et kaos, men den lange veien i endringsarbeidet gjøres et annet sted.
Det viktigste jeg har lært av denne oppgaven er at jeg må til en hver tid ha være bevisst om mine egne agendaer i møte med en hjelpetrengende.
Litteratur:
Leenderts Torborg A. (2007) ” Når glassflaten brister” Verbum forlag s. 212-244, 246- 258
Farstad Marie (2011) ” Skammens spor, med avtrykk i identitet og relasjoner” Oslo, Conflux forlag. Kap. 2,4,6
Halstensen Kari (2013) ”Hvordan blir tillit til?” Engdal, Persson, Torp (2013) ” Trygge rom, trosopplæring i møte med sårbare og overgrepsutsatte barn og unge” Verbum forlag.
Killèn Kari (2004) ”Sveket, omsorgssvikt er alles ansvar” Kommuneforlaget. Kap. 2 og 3
Aarflot Hilde Marie Tidsskriftet for sjelesorg nr 3/2001
Reblogged this on Rita Nilsen.