Ja, hva svarer vi dette unge mennesket?

Skjult nummer…Jeg trodde jeg visste hvem det var. En av gutta jeg har fulgt noen år og som snart skal løslates – returneres til Oslo og er redd. De har ikke klart å få tak i noen ruskonsulent i bydelen hans på et halvt år. Han fikk en, men han ble sykemeldt og siden har det vært stille. Svaret kontaktbetjenten hans fikk var: Vi har ikke budsjett til å sette inn vikarer ved dette kontoret. Sorry! Siden har det vært stille. Nå skal han altså ut om noen uker, men ingen bolig, ingen trygdeordning og ingen avtale om møte på NAV. Men stemmen i andre enden var ukjent for meg.

Hei, er det rustelefon? Nei det er Retretten- hva kan jeg hjelpe deg med? Jobber dere med rus? På en måte, svarer jeg. Hva lurer du på? Jeg er ikke så gammel, men vanker med folk som er en del eldre enn meg og som ruser seg mye. Jeg gjør det samme, men skulle ønske jeg kunne kutte det ut. Det er så vanskelig for jeg har ingen andre venner. Nå sitter jeg mye å røyker hasj og får liksom ikke til noe skikkelig. Utdanningen blir det bare tull med, jobbing er det så som så med – fikser og trikser med penger så det går seg til på et vis. Men nå er jeg så lei. Har plussa på med litt amfetamin for å få litt gøy…men jeg er så lei av å bruke opp all tid på rus. Men jeg klarer ikke. Jeg får angst og blir deppa når jeg ikke ”røyker”. Og når jeg røyker blir jeg liksom bare sittende fast i ingenting. Hvor kan jeg få hjelp? Alle vennene liker å ruse seg så jeg kan ikke spørre dem. Jeg kan ikke spørre foreldrene mine for jeg kutta liksom dem ut når dem snoka i alt jeg gjorde. Partneren min kommer aldri til å kutte ut verken piller eller hasj, så hvem kan jeg spørre? Hvor kan jeg gå? Jeg vil ikke ha det i papirene mine at jeg er narkoman – hvor kan jeg få hjelp?

Litt forenklet sagt så var det sånn personen som ringte inn la frem sin livssituasjon. Det ble snakket om mangt og meget rundt det å ha blitt avhengig av å være påvirket at et rusmiddel for å få dagene til å gå på en minst mulig kjedelig måte. Jeg fikk mange flashback på måten personen snakket. Det var et ungt menneske som hadde følt seg utenfor blant medelever og hadde derfor valgt å innta en rolle som ikke helt stemte med det indre. Images som ble skapt tiltrakk personer som var på kanten av loven og dette ble starten på et liv som nå opplevdes som tomt.

Det er mange stemmer som når frem til hjelpesøkende mennesker. Stemmer som støtter det som opprettholder de utviklingshemmende midler og miljø. De få som forsøker å si noe som kan bidra til det motsatte overdøves av aggressive meningsmotstandere og den lidenes egen indre smerte. Abstineshælvete som verker i hver en nerve og ensomhetens mørke som gjør sitt til at man velger den løsning man har brukt tusenvis av ganger. En løsning man vet ender i den blindgaten  som bare øker smertene.

Denne telefonsamtalen ble ikke fullført. Det var noen som kom og jeg fikk beskjed om at jeg ville bli ringt opp igjen. Imellomtiden skal jeg tenke litt – håper noen flere tenker sammen med meg. Hva skal vi gjøre for et ungt menneske som er på begynnelsen av sitt voksne liv og som ber om hjelp til å fikse det? Hvilken løsning skal vi tipse om?