Kreftpasienter – kan ikke la være å sammenlikne

Mange mennesker, mange meninger Foto: Rita Nilsen

Mange mennesker, mange meninger
Foto: Rita Nilsen

Ny høring er bestilt fra Helse og omsorgsdepartementet. Vi skal komme med vår mening om  regler for  gjennomføring fra begynnelse til slutt for  for rusavhengige i behandling. Sånn enkelt sagt. I denne høringen er alle invitert til å mene noe. Absolutt alle om jeg har forstått det rett. Fra den rus-uerfarene nabo’n på bygda til den utslåtte rusmisbrukeren på gata og alt mellom der. Her kan det  mange forslag slik jeg ser det ut fra de erfaringene jeg har i jobben min og som tidligere rusmiddelmisbruker med behandlingserfaring. Jeg bare ser hvor ulik tilnærming vi tidligere rusmiddelmisbrukere har til dette tema.

Min nabo ser på en hjelpesøkende rusmisbruker som en stakkar hjelpeløs person. Hun mener det er veldig synd på en som misbruker og er avhengig. Stakkars sier hun – de kan ikke engang klare å gå på jobben og ta vare på seg selv. De må leve på sosialpenger og ingen i familien vil ta dem inn når de står utenfor rusa og fryser. De blir kastet ut av institusjoner også og må bo på gata. De trenger behandling så de kan slutte med den forferdelige narkotikaen og bare drikker litt når det er fest. Vi må hjelpe dem.
Lurer på hvordan hennes svar blir seende ut…

Så har du broren til en narkoman gutt. Han som opplever at han aldri har blitt sett av foreldrene sine fordi broren har krevd all oppmerksomhet. Selv om han er lille-broren så har han alltid fått høre: Du må være litt overbærende med Jon. Kan du ikke ta han med deg til kameratene dine for han har jo bare dårlige venner som lurer han til å ruse seg. Du skal ikke være så irritert på broren din nå i jula, vi skal ha det hyggelig… Selv om han sitter med lukkende øyne under middagen så er han ikke rusa, han er bare trøtt etter å ha hatt det vanskelig… Vi får tåle det han gjør så han kan føle at han ar hatt en koselig jul og kjenne at noen som bryr seg om han…

Jeg lurer på hva hvert enkelt menneske i denne familie vil svare…

Hva med de redde foreldre som ikke våger åpne døra når deres abstinente rusmisbrukende barn banker på. Hvor truslene de har vært utsatte for i årevis våkner opp bare de hører skritt i trappoppgangen. De har tålt alt fra trusler om lemlestelse til drapsforsøk. I tillegg til at de har blitt ranet og frastjålet alt som har vært av verdi.

Hvordan vil disse svare mon tro…

Noen jeg av og til snakker med er ektefeller til en alkohol- og rusmiddelmisbruker med små barn. Disse er ofte redde for å bli avslørt og at barnevernet skal bli koblet inn. Pengene deres strekker ikke til og kredittverdigheten for banklån og kredittkort er for lengst historie. Den rusfrie partneren gjør alt som står i deres makt for å holde familien samlet og fasade perfekt.

Jeg undrer hva denne ektefellen og barna vil svare…

Den rusavhengige som har sagt ja til et behandlingsopphold – alt i fra 3 mnd – til 1 år, skal miste sin livsledsager. En de opplever som en livsviktig hjelper. Beskjeden er at de ikke får ta med seg noen rusmidler inn i behandling. Verken av de midlene som gir den foretrekkende stemning eller midler som kan gi andre rusopplevelser.                                                                                                           Hva kommer svaret til å lyde der…

Vi har jo også en del som opplever at det er uverdig å ta urinprøver eller andre prøver som kan avsløre inntak av rusmidler. Det er jo ingen andre pasientgrupper som utsettes for slikt… Når man legges inn for hjerteinfarkt eller nyrestein så legges pasienten i rene senger og blir pleiet inntil de er ferdig behandlet… Disse blir ikke ransaket eller utsatt for andre krenkende handlinger.
Jeg lurer på hvordan svarene fra disses blir…

Det er også mange som arbeider med ruspasienter som opplever å være redde på jobb. De vet aldri om en som ruspåvirket  har et stikkvåpen eller noe annet som kan skade dem eller pasientens medpasienter. Mange av de ansatte har opplevd både fysisk og verbale trusler. De har sett og kjent på stemninger som følger når det er smuglet inn rusmidler. Nattevakter og personale som har nær kontakt med pasientene har sett angstfulle blikk blant innlagte som ikke har fått tatt del – eller har hatt ønske om å ruse seg på ulovlige innbrakte rusmidler.

Hvilket svar vil de sende inn…

Vi har også folk som har en klar mening på hva målet med en behandling skal være og som forholder seg til hvordan et hvert middel med ruspotensiale påvirker hjernen og deretter menneskenes atferd og handlinger. Så har dem som ønsker å vise at de er tolerante og har stor takhøyde, og som kun ønsker en  bekreftelse  av misbrukeren at de er kule. Vi har også dem som mener at folk bare får ta seg sammen og at vi ikke trenger å kaste bort penger til behandling på slike viljeløse latsabber av noen folk som den rusavhengige er. I tillegg har vi jo dem som også synes det er greit at folk ruser seg fra gård og grunn for man må jo få velge sine liv. Det finnes også mange så kalte gjengangere i behandlignsapparatet som har vært krenket både fysisk og psykisk under tildligere behandlingsopphold. Og alle disse vil også mene noe om spørsmålene departementet ønsker svar på.

Men når sant skal sies så har jeg ennå ikke lest så grundig igjennom hva departementet lurer på. Ikke er jeg helt sikker på at absolutt alle som ønsker det skal svare på denne høringen heller , men jeg vet at vi som har fått tittelen Høringsinstans vil komme med uttalelser utfra vår kunnskap og ståsted, bilder og erfaringer på hva en behandlingstrengende alkohol og rusmiddelavhenige er og hvordan disse skal møtes. Derfor vil det være spennende å få høre hva de ulike svarene blir.

Fordi jeg har opplevd så god behandling som kreftpasient så ser jeg ofte i retning av dette når jeg jobber for ruspasienter. Jeg vet ikke om Gjennomsføringsforskriften for kreftpasienter ble utarbeidet på samme måte som den blir for ruspasienter…

Link til høring: https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/horing–lov-og-forskrifter-om-gjennomforing-av-rusomsorgen/id2365124/?regj_oss=10

Ikke delt, men hel

Foto: Goole

Foto: Goole

«Hele meg trenger et sted å bo. Absolutt hele meg. Hele meg trenger mat. Det er ikke en del av meg som fungerer uten næring. Det meste av meg må tildekkes med klær. For at jeg skal fungere med andre må jeg styrkes psykisk. Med dårlig psyke, næringsfattig, uten bolig og klær, vil jeg aldri kunne bli en som deg! Deg som ser ned på meg og sier jeg kan skylde meg selv når jeg lever opp til stemplet  som gjenganger i behandlings- og kriminalomsorgssystemet. »

Dette kunne mange av dem jeg jobber for si. Tenk hvor mye lettere det hadde vært om vi hadde vært delt. At hver del i kroppen kunne leve uavhengig av hva andre deler gjør. Det hadde iallefall gjort livet til en som er avhengig av offentlig hjelpeapparat lettere. Ialle fall om hjelpen kobles opp til rus.

Du får noe som heter behandling. Alt fra 3 mnd. til 1 år. At man trenger en trygg bolig og litt å leve av etter at du kommer ut er en annen sak.  Det kan iallefall ikke dem som jobber  institusjon  bry seg med  for det ligger utenfor deres arbeidsområde og mandat. Det samme gjelder for dem som sitter i fengsel. Noen sitter alt fra noen uker til mange år. At slike nevnte menneskelig behov er påtrengende må noen andre enn dem som har stått deg nærmest den siste tiden du har vært rusfri se til at du får tilfredslilt. Hjelp til stabelisering etter endt behandling eller fengselstraff har ingen hørt om annet enn at det  kanskje har vært stått noe utdanningens  pensumbøker, så nevnes ikke engang.

I går var jeg med på å forberde en løslatelse for en som har sittet  mange år i fengsel. Alvoret har sunket inn for han som skal ut så nå er det mørkt i sinnet hans. Selvvalgt isolasjon er det tydeligste tegnet på at han er redd og har mer enn nok med seg selv for tiden. Jeg fikk sagt noe om det » En alene rusavhengig er i et dårlig selskap», men jeg tror ikke det nådde inn. Bolig og økonomi er på plass siden at vi har jobbet mot denne løslatelsen lenge. Den psykiske styrken kan ikke jobbes med før han står i den hverdagen han skal leve i som en fri mann. Voksen mann. En voksen mann som blir sett på av samfunnet som en person som skal kunne klare seg selv og ta ansvar for seg selv og sitt liv. Hvor lang tid han vil bruke for å innfri disse forventningene vil bare tiden vise. Ikke minst hvilke type hjelp han vil få og være istand til å nyttegjøre seg.

I denne helgen er jeg så heldig at jeg skal undervise 30 personer fra helse- og omsorgssektoren. I dag, i morgen og søndag skal jeg få mulighet til å foretelle dem mye om mine møter med hjelpesøkende innen rus og psykiatri. I tillegg skal jeg også få dele mine tanker med dem. Tanker som er knyttet til egenerfaring og til min faglig kunnskap. Sist,men ikke minst så skal jeg få høre og lære mye av de 30 som samlet sitter med vanvittig mye innsikt og kompetanse. Noe som for meg   som er en  «kunnskapsjunki» elsker.

Ikke hardt ramma religiøs, men jeg kan lære mye av Jesus handlinger

Foto: Christine Lund

Foto: Christine Lund

Fortiden holder jeg på med en studie i Kristen sjelesorg ved Diakonova. Alle som kjenner meg vet jo at dette med religion ikke er det største for meg. Samtidig så er det igjennom kloke troende jeg har funnet en veiledning inn til det livet jeg har i dag. Pater Willfrid Stinissen og pater Rory Mulligan fra den katolske kirke er dem to som på ulik måte har vist meg vei. Bare det at pater Rory så meg som et menneske og ikke en diagnose under samtalene våre  bidro til at jeg våget å si hva jeg egentlig slet med. I tillegg så ble ikke det jeg sa skervet ned i en journal som kunne taes frem og brukes for eller i mot meg senere. Dette ble siden malen for Retrettens møte med menneskener og nå studievalget. I min jobb  møter jeg mange med stor livssorg  – mennesker som har utfordringer i livet som må løses. Det er nødvendigvis ikke sykt.

Daglig ser jeg mennesker som opplever at verden er utrygg og at livet er et vondt sted å være Jeg er ikke så belest i bibelen, men jeg har funnet frem til noe som gir meg et bilder på hvordan et liv er. Ikke fordi jeg er en tidligere rusmisbruker, men fordi jeg er et menneske.

Utdrag fra eksamen min 

I bibelen viser Jesus oss ved sine handlinger hva det fødte må igjennom her på jord. Alt fra fødsel til død. Bildene som skapes via fortellingene i bibelen gjør at jeg kan overføre ting til mine egne livserfaringer.

Når jeg hører historien om Marias unnfangelse av Jesus og vidre liv gir  meg et bilde på at noe nytt oppstår  og at selve fødselen går av seg selv (Matt. 1: 18). Det nye kan være alt fra at noen tanker blir unnfanget og ideer ser dagens lys. For å få det fødte til å vokse må man arbeide med det. Det som man en gang hadde sett for seg kan raskt få en endring så man må gjøre litt om på planene. Det kan være ulike trusler plutselig oppstår så man må finne andre løsninger enn hva man hadde sett for seg. I trusselperiode må man kanskje flytte for en periode, stopp opp litt før man kan gå videre for å innfri ideens intensjon ( Matt 2: 1-23).

Det overfornevnte er en måte jeg kan se bibelen på, en annen er der Jesus sitt liv viser at noe kan skje oss som kan bidra til at vi havner litt på avveier i våre liv . Til et sted det ikke var ment at vi skulle være ( Matt. 2 :13-15). I tillegg viser han, at selv han – den utvalgte – må gå den riktig tjenestevei for å komme seg videre mot det først tenkte mål for hans liv. Jo lengre tid vi er på avveier , jo vanskeligere bli det å gi avkald på det på de ting vi har tilegnet oss, blitt kjent og kanskje avhengige av.

For meg symboliserer dåpen at Jesus går inn i en ny fase i sitt liv, der hvor han må ta ansvar for å utføre det arbeidet han var satt til å gjøre. (Matt 3: 13 -15). Jeg vil sammenlikne det som når vi går fra barne -og ungdomstid og inn i de voksnes rekker hvor vi selv må ta ansvar for våre liv. I ørken møter Jesus på mange prøvelser, han blir forsøkt lokket tilbake til alt det han kjenner som godt, men han vet at han trenger tiden i ørken for å klargjøre seg for de oppgavene som venter på han og at han skal makte å gjøre de ting han er satt til (Matt. 4: 1-11).

Vår ørkenvandring ser jeg på som tiden det tar å orientere og stabilisere seg i det nye landskapet man skal inn i som voksen – eller nye oppgaver eller livssituasjoner. Det er en tid  jeg opplever at vi står i et ingenmannsland hvor vi ikke helt vet hvor veien skal gå videre. Det kan være mye fra fortiden som kan lokke oss tilbake til det kjente, men jo lengre vi klare å avvise det vi vet vi ikke skal ha, jo raskere får vi fred i sinnet til å gjøre det vi vet vi skal. Men for å makte å gå igjennom denne ørkenvandringen må vi ha tro på at det er noe bedre der fremme. Vi må ha tillit og tro på at vi skal møte noe som er mye bedre enn det vi kjenner fra før. Jesus visste at det ville bli slik for han, og får vi den rette læringen og veiledningen før og underveis så kan vi også klare tiden og smerten forvandling og endring fører med seg.

Dagen i dag torsdag 5.mars 2015

I dag skal jeg i møte med en som soner sine siste dager av en svært lang dom. I dag skal jeg være med på å hjelpe han så han skal slippe å la seg friste når storsamfunnet skal kreve sitt av han. Et krav de fleste av oss har, men som vi er trente til å takle. For en som har levd med fengselsverdens lover og regler så kan det være svært tøft å handtere. Spesielt når man kanskje aldri har levd som Hvermannsen  tidligere i livet heller. Han har to fengsel han skal ut av og ett av dem kan jeg bidra noe med. Det fysisk fengsel har jeg ikke vært så mye å komme med, men det psykiske fengselet misbruk og avhengighet gir og veien ut av det vet jeg masse om. Disse erfaringene skal jeg dele med han, jeg stå der for han sammen med mine kollegaer  – så lenge han ønsker det.

Alene blir det tungt – sammen blir det fart i sakene

Foto fra Google

Foto fra Google

Må si jeg er utrolig glad for å ha så mye fine folk rundt meg for tiden. Energinivået mitt er jo ikke som i gamle dager, men det fortrenger jeg. Uff’a meg. Men det er så utrolig mye spennende som skjer og alt vil jeg få med meg. Kjenner også det er godt å være litt mer med i feltet jeg jobber. Det skjer mye på ett år. Året jeg var mest «out of order «er intet untak.

I går ble det påfyll på mange områder.  Jeg er så heldig at jeg sitter i styret til Actis – Rusfeltets Samarbeidsorgan​ og der er det utrolig mange flotte, dedikertee og kunnskaprike folk med masse verdifulle erfringer som jeg får nyte godt av. Det å lytte til andres tanker og meninger samtidig som å få dele noen av mine egene og få tilbakemdling på dette, gir eg veldig mye. Jeg har fryktelig mye på hjerte jeg gjerne skulle skrevet noe om, men tiden strekker ikke til ( ikke energinivået heller). I går ble det veldig tydelig for meg hvor viktig det er å være sikker på at vi ser det samme bildet når vi snakker om alkohol- og rusMISbruk. Det er så mange sider og så veldig mange som rammes av misbruket, men når vi snakker sammen så uttaler vi oss på bakgrunn av dt vi selv kjenner til eller hva vi selv må forsvare. Og det er her det kan gå galt avsted.

Fra høsten 2014  og frem til nå ( og videre fremover til 30.mai) har jeg jobbet med konferansen Retretten skal arrangere og i går måtte jeg be om hjelp av proffe. Og Joachim Levin i Superblaise som hjalp oss med logoen vår, stilte opp igjen som frivillig. Den, gutten, den gutten. Nå blir både programmet vårt og teaseren vår utformet av noen som kan det og ikke skomaker Rita.

Psykiater Per Føyn jobber også frivillig fortiden for Retretten. Siden jul har han jobbet med veiledning av oss medarbeidere og i går fikk vi ledere en oppsummeringen om hva vi må styrke hos oss. Flott md innspill fra et menneske som vil Retrettens ansatte, frivillige  og brukergruppe det beste.

I dag blir en ny dag med mye, men dagens  hovedinnholdet blir TANNLEGE – ikke noe jeg er spesielt glad i, men det er helt nødvendig nå. 24 år på kjøret, pyrea, 1/2 år på cellegift og nå medisisner som vil gi meg benskjørhet, gjør det tvingende nødvendig at jeg innstiller hode mitt på at tannlegen er min beste venn og jeg gleder meg til hvert møte. Alternative kan jo bidra til at jeg en dag vil smile med feilfrie gummer…

Jeg mener noe med det jeg gjør i jobben – derfor nekter jeg å gi opp!

2007

2007

2014

2014

I går fikk jeg verdns beste tilbakemeldig: Fy’fa…Rita, du mener virkelige det du sier du!!!! Hører du jobber for folka ennå. Kjenner’ru meg igjen? ( nei!) Sist gang du så meg var i 2007 i Oslo fengsel. Jeg synes du vikra litt fanatisk, men du fiksa det og jeg prøvde det samme. Nå er jeg gift, har stebarn – min egen er på vei, høyskoleutdanna med egen leilighet.

Ja er det noe jeg mener så er det hva jeg gjør i jobben min. I natt sov jeg litt dårlig så jeg  reflekterte over det mannen sa til meg. At jeg skulle mistenkes for å ikke mene noe med jobben min hadde jeg aldri drømt om at noen skulle tenke om meg.Men når jeg ser tilbake til 1999 og siden etableringen av Retretten i 2002, så er det ikke mange igjen av oss brukermedvirkere i aktivit arbeid for våre like, så jeg kan forstå han.

Min «fanatiske» holdning og atferd – altså totalavhold – har holdt meg i et aktivt og meningsfult liv i snart 19 år, arbeidet mitt 16 år og Retretten i 13 år. Og når jeg så den kjekke mannen i går så kjenner jeg på en vanvittig glede. Både for han, hans stebarn og nå  hans eget. Han skal få oppleve utviklingen hos barna og de skal få oppleve en rusfri far som ikke sitter i fengsel

Likepersonsarbeid i India

Vi har alle noe å bidra med

Vi har alle noe å bidra med

Det er alltid spennende å få Dr. Michael O. Smith’s reiseskildringer. For en tid siden fikk jeg en mail om hans  møte med Likepersonersarbeid på landsbynene i India. Utrolig lærikt å se hvordan NADA’s utøvere arbeider utfra de behov landet, stedet og menneskene de arbeider for har. Her har jeg forsøkt å oversette hva Dr. Smith skrev til meg. Jeg har benyttet meg av Google translate og min egen forståelse av hva han skriver. ( det er ikke alltid lett å forstå en psykiaters ordbruk) Nå kommer både Dr. Smith og NADA India’s leder Suneel til konferansen jeg er med på å arrangere i Oslo 29-30. mai 2015, så det er mulig å snakke med med dem der.

Hei

I går tilbrakte jeg dagen på å lære hva det betyr når man snakker om Likepersonsarbeid i et myndiggjøring program (empowerment program) for kvinner. Vanligvis er jeg stort sett en observatør på daglig livet generelt her i Delhi, men i går var jeg observatør på dette kvinneprosjektet i en landsby.

Likepersonarbeid er at en tidligere hjelpesøkende hjelper en annen med å forebygge og håndtere en rekke ikke-smittsomme sykdommer som for eksempel alkohol-og rusmiddelmisbruk, bruk av tobakk, fedme, diabetes og høyt blodtrykk. Dette refererer til en WHO rapporterer om spesielle helserisikoer for de fattige. Denne rapporten har fått en enorm oppmerksomhet og støtte av helsemyndighetene her i India. Diabetes og høyt blodtrykk som er på WHO-listen er et økende problem her i India, fordi det har blitt en dramatisk prisvekst på maten her. Dette har medført at de har begynt å bruke mer salt og sukker i den indiskproduserte behandlede maten, både for å øke salget og holdbarhet.

Ved å oppmuntre familier til å gå tilbake til den tradisjonell vegetarisk kostholdet (som jeg liker og trives med ) kan man redusere de nevnte helseproblemer. Kvaliteten og populariteten til indisk vegetarisk kosthold er veldig populært i alle klasser her og på verdensbasis, men samtidig ser vi at ikke-frosne og ikke-hermetiske grønnsaker har blitt en stor kommersiell virksomhet, som nå blitt sårbar for internasjonale grådige forretningsmenn. Dette er en av største kampene for mat i vår verden per i dag. Jeg er glad for at NADA ser disse utfordringene og responderer på dem.

Jeg var imponert over at NADA-praktikantene går inn i et så vanskelig tema som diabetes, så jeg var spent på deres kunnskap og metoder. De intervjuet fem lokale familier om deres matvaner. Mødrenes frykt for å avsløre at de kunne slurve ved å bruke ”risikable” matvaner var tydelig. Disse intervjuenes mål var å skape en bevissthet om kjøp, matlaging og spising. Denne metoden ble også benyttet til alkohol, tobakk og andre problemer. Pallavi som er primærlærer, er en ung psykolog fra en annen stat i India. Denne læreren underviser flere i hver landsby og det er disse personene intervjuer så familiene. Til slutt hjelper de en i familien til å bli en leder som skal ta ansvar for kosten.

Lærerne er noen dager i landsbyene for å legge til rette for undervisningen og skape et godt og tillitsfullt forhold til dem de skal undervise. De lærer opp folk i alle aldre for på denne måte å bidra til å skape endringer i flere generasjoner. Alle får kunnskap om i de grunnleggende problemene for det det skal undervises i og siden hva som må gjøres for å skape en endring. Dette er veldig spesielt med tanke på at dette gjøres i et lokalsamfunn hvor de unge er trent opp til å følge autoritetenes beskjeder. Disse Likepersonene læres også opp i å sette magneter i øret. Dette brukes spesielt overfor unge som er i risikogruppen for å utvikle rusavhengighet og overfor dem som har en destruktiv atferd.

Mike