Fortiden holder jeg på med en studie i Kristen sjelesorg ved Diakonova. Alle som kjenner meg vet jo at dette med religion ikke er det største for meg. Samtidig så er det igjennom kloke troende jeg har funnet en veiledning inn til det livet jeg har i dag. Pater Willfrid Stinissen og pater Rory Mulligan fra den katolske kirke er dem to som på ulik måte har vist meg vei. Bare det at pater Rory så meg som et menneske og ikke en diagnose under samtalene våre bidro til at jeg våget å si hva jeg egentlig slet med. I tillegg så ble ikke det jeg sa skervet ned i en journal som kunne taes frem og brukes for eller i mot meg senere. Dette ble siden malen for Retrettens møte med menneskener og nå studievalget. I min jobb møter jeg mange med stor livssorg – mennesker som har utfordringer i livet som må løses. Det er nødvendigvis ikke sykt.
Daglig ser jeg mennesker som opplever at verden er utrygg og at livet er et vondt sted å være Jeg er ikke så belest i bibelen, men jeg har funnet frem til noe som gir meg et bilder på hvordan et liv er. Ikke fordi jeg er en tidligere rusmisbruker, men fordi jeg er et menneske.
Utdrag fra eksamen min
I bibelen viser Jesus oss ved sine handlinger hva det fødte må igjennom her på jord. Alt fra fødsel til død. Bildene som skapes via fortellingene i bibelen gjør at jeg kan overføre ting til mine egne livserfaringer.
Når jeg hører historien om Marias unnfangelse av Jesus og vidre liv gir meg et bilde på at noe nytt oppstår og at selve fødselen går av seg selv (Matt. 1: 18). Det nye kan være alt fra at noen tanker blir unnfanget og ideer ser dagens lys. For å få det fødte til å vokse må man arbeide med det. Det som man en gang hadde sett for seg kan raskt få en endring så man må gjøre litt om på planene. Det kan være ulike trusler plutselig oppstår så man må finne andre løsninger enn hva man hadde sett for seg. I trusselperiode må man kanskje flytte for en periode, stopp opp litt før man kan gå videre for å innfri ideens intensjon ( Matt 2: 1-23).
Det overfornevnte er en måte jeg kan se bibelen på, en annen er der Jesus sitt liv viser at noe kan skje oss som kan bidra til at vi havner litt på avveier i våre liv . Til et sted det ikke var ment at vi skulle være ( Matt. 2 :13-15). I tillegg viser han, at selv han – den utvalgte – må gå den riktig tjenestevei for å komme seg videre mot det først tenkte mål for hans liv. Jo lengre tid vi er på avveier , jo vanskeligere bli det å gi avkald på det på de ting vi har tilegnet oss, blitt kjent og kanskje avhengige av.
For meg symboliserer dåpen at Jesus går inn i en ny fase i sitt liv, der hvor han må ta ansvar for å utføre det arbeidet han var satt til å gjøre. (Matt 3: 13 -15). Jeg vil sammenlikne det som når vi går fra barne -og ungdomstid og inn i de voksnes rekker hvor vi selv må ta ansvar for våre liv. I ørken møter Jesus på mange prøvelser, han blir forsøkt lokket tilbake til alt det han kjenner som godt, men han vet at han trenger tiden i ørken for å klargjøre seg for de oppgavene som venter på han og at han skal makte å gjøre de ting han er satt til (Matt. 4: 1-11).
Vår ørkenvandring ser jeg på som tiden det tar å orientere og stabilisere seg i det nye landskapet man skal inn i som voksen – eller nye oppgaver eller livssituasjoner. Det er en tid jeg opplever at vi står i et ingenmannsland hvor vi ikke helt vet hvor veien skal gå videre. Det kan være mye fra fortiden som kan lokke oss tilbake til det kjente, men jo lengre vi klare å avvise det vi vet vi ikke skal ha, jo raskere får vi fred i sinnet til å gjøre det vi vet vi skal. Men for å makte å gå igjennom denne ørkenvandringen må vi ha tro på at det er noe bedre der fremme. Vi må ha tillit og tro på at vi skal møte noe som er mye bedre enn det vi kjenner fra før. Jesus visste at det ville bli slik for han, og får vi den rette læringen og veiledningen før og underveis så kan vi også klare tiden og smerten forvandling og endring fører med seg.
Dagen i dag torsdag 5.mars 2015
I dag skal jeg i møte med en som soner sine siste dager av en svært lang dom. I dag skal jeg være med på å hjelpe han så han skal slippe å la seg friste når storsamfunnet skal kreve sitt av han. Et krav de fleste av oss har, men som vi er trente til å takle. For en som har levd med fengselsverdens lover og regler så kan det være svært tøft å handtere. Spesielt når man kanskje aldri har levd som Hvermannsen tidligere i livet heller. Han har to fengsel han skal ut av og ett av dem kan jeg bidra noe med. Det fysisk fengsel har jeg ikke vært så mye å komme med, men det psykiske fengselet misbruk og avhengighet gir og veien ut av det vet jeg masse om. Disse erfaringene skal jeg dele med han, jeg stå der for han sammen med mine kollegaer – så lenge han ønsker det.