“Hele meg trenger et sted å bo. Absolutt hele meg. Hele meg trenger mat. Det er ikke en del av meg som fungerer uten næring. Det meste av meg må tildekkes med klær. For at jeg skal fungere med andre må jeg styrkes psykisk. Med dårlig psyke, næringsfattig, uten bolig og klær, vil jeg aldri kunne bli en som deg! Deg som ser ned på meg og sier jeg kan skylde meg selv når jeg lever opp til stemplet som gjenganger i behandlings- og kriminalomsorgssystemet. “
Dette kunne mange av dem jeg jobber for si. Tenk hvor mye lettere det hadde vært om vi hadde vært delt. At hver del i kroppen kunne leve uavhengig av hva andre deler gjør. Det hadde iallefall gjort livet til en som er avhengig av offentlig hjelpeapparat lettere. Ialle fall om hjelpen kobles opp til rus.
Du får noe som heter behandling. Alt fra 3 mnd. til 1 år. At man trenger en trygg bolig og litt å leve av etter at du kommer ut er en annen sak. Det kan iallefall ikke dem som jobber institusjon bry seg med for det ligger utenfor deres arbeidsområde og mandat. Det samme gjelder for dem som sitter i fengsel. Noen sitter alt fra noen uker til mange år. At slike nevnte menneskelig behov er påtrengende må noen andre enn dem som har stått deg nærmest den siste tiden du har vært rusfri se til at du får tilfredslilt. Hjelp til stabelisering etter endt behandling eller fengselstraff har ingen hørt om annet enn at det kanskje har vært stått noe utdanningens pensumbøker, så nevnes ikke engang.
I går var jeg med på å forberde en løslatelse for en som har sittet mange år i fengsel. Alvoret har sunket inn for han som skal ut så nå er det mørkt i sinnet hans. Selvvalgt isolasjon er det tydeligste tegnet på at han er redd og har mer enn nok med seg selv for tiden. Jeg fikk sagt noe om det ” En alene rusavhengig er i et dårlig selskap”, men jeg tror ikke det nådde inn. Bolig og økonomi er på plass siden at vi har jobbet mot denne løslatelsen lenge. Den psykiske styrken kan ikke jobbes med før han står i den hverdagen han skal leve i som en fri mann. Voksen mann. En voksen mann som blir sett på av samfunnet som en person som skal kunne klare seg selv og ta ansvar for seg selv og sitt liv. Hvor lang tid han vil bruke for å innfri disse forventningene vil bare tiden vise. Ikke minst hvilke type hjelp han vil få og være istand til å nyttegjøre seg.
I denne helgen er jeg så heldig at jeg skal undervise 30 personer fra helse- og omsorgssektoren. I dag, i morgen og søndag skal jeg få mulighet til å foretelle dem mye om mine møter med hjelpesøkende innen rus og psykiatri. I tillegg skal jeg også få dele mine tanker med dem. Tanker som er knyttet til egenerfaring og til min faglig kunnskap. Sist,men ikke minst så skal jeg få høre og lære mye av de 30 som samlet sitter med vanvittig mye innsikt og kompetanse. Noe som for meg som er en “kunnskapsjunki” elsker.