Kvinner for kvinner…Kommer du?

admin-ajax

For noen år siden ledet jeg en motivasjonsgruppe for de yngste i Oslo fengsel. De fleste som kom til gruppa hadde en fremmedspråklig bakgrunn. Jeg har i utgangspunktet problemer med å tippe alder og det ble jo ikke bedre når jeg skulle forsøke meg på de som var  mørke eller gyldenbrune i huden. Noen så veldig unge ut, mens andre kunne se ut som at de var for gamle ut til å være i en ungdomsavd fra 15 – 23 år. Alle som kom var under 20, noen 15 år og det gjorde inntrykk.

Samtlige var nokså tøffe i tryne i begynnelsen. De slentret seg bortover og tittet knapt opp når de passert oss på vei inn i kurslokalet. De kunne være både spydige og tøffe i væremåten. Det gikk ikke mange kursdagene så endret de både holdning og væremåte. Jeg hadde trodd vi skulle slite voldsomt med å få tillit, men det gikk overraskende fort. Alle hadde sin sterke fortelling om hvordan og hvorfor de hadde havnet i destruktive gjenger. Ingen fremstilte seg som et offer, men det kunne dem fint ha gjort – med god grunn.

De norske unge var gjerne barnevernsbarn, mens utlendingene var ofte barn av flyktninger og hadde opplevd mer enn de fleste. Noen av dem hadde opplevd både drap i forbindelse med krigshandlinger og æresdrap. De fleste hadde vokst opp med en mor som hadde blitt forlatt av ektemannen sin da de landet på Gardermoen, som en sa. Denne moren kunne ha flere barn av begge kjønn. Brødrene satt gjerne i fengsel eller var på institusjon, mens søstrene var hjemme med mor.

Etter hvert som jeg fikk høre historiene til de unge fremmedspråklige straffedømte fikk jeg også mer og mer innsikt i hvordan kvinnene – mødre, søstre, tanter og/eller bestemødre dem bodde med hadde det. Kvinnene satt hjemme, ensomme, forlatte og språkløse på flukt fra sitt land og sin kultur. Når sønnene deres satt i fengsel eller var tatt av barnevernet mistet de ofte sin eneste tolkemulighet og kontakt med det norske samfunn.

Jeg tenkte ofte på at disse fremmedspråklige kvinnene også skulle få hjelp, men hvordan? De kunne jo sjelden norsk og jeg vet av egenerfaring at det er likepersjonsarbeid som kan gjøre den største forskjellen når man skal snakke med mennesker som lever liv som blir hemmet av tabuer. For det å ha familiemedlemmer i fengsel er for veldig mange et stort tabu.

Det er noen år siden tanken om hjelp til kvinner med fremmedspråklig bakgrunn dukket opp hos meg. Jeg har spurt litt rundt om kring når jeg har truffet på personer som kanskje kunne veilede meg til kvinner som kunne tenke seg å jobbe frivillig med dette. I januar kom Samar inn i mitt liv igjennom Gjensidigestiftelsen og tok jeg tak i henne å delte mine tanker og hun forsto med engang hva jeg snakket om og støttet ideen min. 6 mars hadde hun og meg det første møte, hun snakket litt rundt og i dag hadde vi møte nummer 2. Kvinnene som kom til Retretten i dag har ulik bakgrunn, men er godt integrert i det norske samfunn og snakker både Arabisk, Somalisk, Dari, Persisk, Engelsk og godt norsk. Neste møte er 27 april kl.1600 og da legger vi en strategi for hvordan vi skal nå frem til kvinnene som har et familiemedlem i fengsel. Heidi og jeg skal gjøre vårt med å snakke i Oslo fengsel iallefall. Ting Tar Tid, men nå er vi i gang. Føler du som kvinne at du kan bidra med noe i dette arbeidet så ta kontakt: 90690286.

TRO , HÅP og…

På vei ut i livet

På vei ut i livet

Klokka er 07.57 og jeg har alt jobbet 1,5 time med NADA konferansen som Retretten arrangerer i mai. Vi skal få besøk av mennesker fra hele verden – de har meldt sin ankomst  ved å bekrefte tittelen på foredraget sitt. Vår helseminister Bent Høie har gjort det samme. Det er folk med ulike profesjoner primært innen rus og psykiatri som kommer  og skal dele om sitt arbeid med bruk av et svært effektivt og økonomisk verktøy som hjelper mange.

I går fikk jeg spørsmål av en som holder på å skrive årsmeldingen for Gjensidigestiftelsen: Hva er det som får deg til å jobbe 365 dager i året fra tidlig morgen til sene kvelden og nå arrangere denne store konferansen? (Konferansen er godkjent for 12 vedlikeholdspoeng av Norsk psykologforening og det er søkt Legeforeningen om 12 timers godkjenning etterutdanning for allmennmedisin, psykiatri og rus- og avhengighetsmedisin) .

Ja hvorfor gjør jeg det? En av grunnene er jo at jeg vet noe om hvor fryktelig det er å leve i et helvete med rus og psykiske problemer samtidig som jeg også vet hvor lite som skal til for å endre en slik skjebne. Altså lite som skal til for å vekket HÅPET i et slikt mørke. HÅPET som er primærdrivkraften til det endringsarbeidet hver og en som sliter  selv må lede. Et arbeid som er både krevende og til tider smertefullt for den som står i det. Og jeg vet hvor viktig det er at noen er tilgjengelig. Det å høre en stemme, føle at man blir tatt vare på og at man får noe som roer, uten fare for at  midlet kan ha virkestoffer som kan utløse tilbakefall til alkohol og rusmiddelmisbruk.

Alle med-arbeiderene med brukererfaring i Retretten har tilsvarende erfaring som meg. Vi har vært gjengangere i behandlingsapparatet i mange, mange år – noen også med det samme stemplet i kriminalomsorgen. Felles for oss alle er at vi var omgitt av   velmenende – til tider høyt utdannede- mennesker mellom kl.0800 – 1600 på vanlige hverdager når vi hadde en fastsatt time i dette tidspunktet eller at vi så dem i korridorer eller samlingsrom og ved medisinutdeling på institusjoner av ulikt slag. Og selvfølgelig  noen få tilmålte minutter som ble satt av til en såkalt individuell samtale. Ingen av oss fikk verken tilført kunnskap om årsak og virkning for vår egen lidelse, ingen av oss fikk hjelp til mestring til livet utenfor tiltaket hvor vi var tildelt plass. Altså hjelp til å stå på egene ben i den hverdagen som var vår.

Det vi ble gitt når angst og depresjon herjet ( som er en normal reaksjon i gjenreisningsarbeidet etter år med alkohol- og rusmiddelmisbruk) var midler som alltid dro oss  tilbake til det rusmidlet vi foretrakk virkningen av og som vi i utgangspunktet ble sendt til behandles for. Midlet som satte oss i en stemning så vi ikke kunne nyttegjøre oss noe som kunne ha hjulpet oss ut av rusens jerngrep. En hjelp som kunne ha bidratt til at vi kunne bli det medmenneske vi ønsket å være. Et mennesket som var å stole på, være foreldre for våre barn, ektefelle for vår partner, søster eller bror for søsken, barn og barnebarn til våre foreldre og besteforelder, kollega eller medstudent og ikke minst en venn som kunne tilfører noe i stedet for bare å være til en belastning på en eller annen måte.

Hvorfor jeg ville arrangere en internasjonal konferanse i Norge og Oslo er det flere grunner til. Først og fremst  ønsker jeg å bidra til at flere som jobber med mennesekr som har det vanskelig skal bli kjent med et helt unikt hjelpemiddel. Et enkelt verktøy som kan gjøre en forskjell både for hjelpere og den hjelpesøkende. Samtidig så  ønsker jeg å vise hvilket fundamentet Retretten bygger sitt arbeid på. Hvor stort nettverk vi er tilknyttet i det arbeid vi gjør for de som sliter pga egne eller andres rus – og psykiatriproblemer. I tillegg så ønsker jeg og alle mine medarbeidere  at flere i vårt arbeidsfelt skal få HÅP og TRO på at det nytter å hjelpe syke og utslåtte til en hverdag som er oppbyggelig på alle plan. Både for den syke selv og deres omgivelser.

Jeg må innrømme at jeg er overrasket over den fraværenheten jeg merker fra ansatte i rus- og psykiatrifeltet for denne konferansen. Hvor er nysgjerrigheten til dem som jobber i  et felt  jeg opplever hyler om manglede ressurser, økning i bevilgninger og flere typer medisiner for å kunne gjøre en bedre jobb for denne store pasientgruppen /brukergruppen de arbeider for? Hvor er alle som roper om økt kompetanse og samarbeid?  Skulle ønske de kunne undersøke ting litt utenfor sin egen boks ( som er det nye politisk korrekte uttykket for tiden).

I fjor hadde Retretten 12500 besøk hvor av de fleste er x-misbrukere, utslitte pårørende samt at vi gjennomførte ca 4000 samtaler med innsatte i ulike fengsler. Dette er mennesker som i dag  enten er godt forankret i en funksjonell hverdag hvor de er i arbeid eller utdanning og/ eller på vei ut til det som er livet de skal leve resten av sitt liv her på jorden. Felles for alle disse er at de har fått hjelp av bla det verktøyet som Retretten og våre norske og internasjonale foredragsholdere benytter i sitt daglige arbeid. Et verktøy som er enkelt, effektivt og økonomisk å administrere og som gjør en STOR forskjell for den som trenger

Jeg velger å tro  at jungeltelegrafen, sosialemedier og bortimot 1000 emailadresser ikke har nådd frem og at det er av den grunn vi opplever en mangelde nygjerrighet og interesse. Nå håper jeg at vi i tiden frem til 29 mai. skal lykkes slik  at de 30 norske påmeldte ( flest brukere/tjenestemottakere) får selskap av flere norske tjenesteytere på alle nivå i den tverrfaglige helsetjenesten samt brukereorganisasjoner. ( det er mange fra store deler av verden som kommer så ensomme blir ikke våre norske deltagere) Hverken jeg, Retretten eller noen andre  kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe Jeg skal fortsette å jobbe 365 dager i året fra kl.0800-2200, men jeg trenger hjelp og takker  deg  som leser denne bloggen for at du  sprer liken til konferansen . Vi må ha TRO, HÅP og deretter HANDLE. Sammen er vi DYNAMITT!

Link: http://www.retretten.no/nada-2015/

Se en presentasjon fra NADA konferansen i 2014: https://www.youtube.com/watch?v=65C29aSWR7o

Den som gir den får…

Ill: Rita Nilsen

Ill: Rita Nilsen

En drøy påstand kanskje, men i noen tilfeller så opplever jeg  det sånn. Jeg har fått høre at jeg gir mye av meg selv. Det gjør jeg nok. Kanskje noen ganger for mye.  En ting er i alle fall sikkert: jeg kommer til å fortsette fordi jeg får mange takk fra flere som føler de får en hjelp fordi jeg våger å være åpen og ærlig om mangt og meget fra mitt liv. Og det får  jeg også mye igjen for. Mest når jeg mist forventer det.

Noen mente at jeg skulle ha jobbet meg igjennom kreften før jeg snakket om at jeg hadde fått den. Sikkert rett i noen tilfeller, men i mitt måtte jeg være ærlig om min helsetilstand fordi jeg endret væremåte. For mange så gir det assosiasjoner om ”tilbakefall” og det skaper uro og frykt for dem som har erfaringer med det. For å ikke uro både medarbeidere og besøkende i Retretten samt alle jeg arbeider for i ulike fengsler, så valgte jeg å si det som det var. Mange ble selvfølgelig lei seg på mine vegne, samtidig så beroliget jeg dem med at jeg fikk god behandling og ble tatt vare på. For det ble jeg virkelig, av både samboer, venner, lege og sykepleiere ved Ahus.

Min åpenhet har også bidratt til at andre med kreft har delt sine historier med meg som igjen har gjort meg godt.De har gitt meg håp om at jeg skulle komme igjennom det. Det var også  en som har fulgt meg litt på avstand fortalte at han ble helt kald da han hørte at jeg hadde fått kreft. Han hadde mistet flere nærstående kvinner i kreften, så han forbandt ordet med smerter, sorg og død. Så møtte han meg igjen da jeg var halvveis ute i behandlingen og ble så glad fordi han så at jeg tullet og lo, og ikke minst at jeg fulgte opp ting både på jobb og privat. Som han sa: Det var godt å se at kreftpasienter også kan være sånn.

Nå har jeg slitt en del med smerter knyttet til medisiner jeg må ta i 5 år og jeg har kun brukt dem i 4 mnd. For å si det rett ut så er det et hælv…hver gang jeg skal reiser meg opp og går, skrive på pc eller bruke leddene mine.  Til tider så er det til og med vondt i leddene i tærne når jeg går på asfalten. Jeg vet ikke hvor detaljert jeg har snakket om dette på sosiale medier og bloggen min, men i dag fikk jeg en sms fra ei som hadde opplevde det samme. Jeg ringte rett tilbake og vi fikk en fin samtale som har hjulpet meg. Best av alt var at jeg fikk vite at jeg faktisk kan be om å få de medisinene legen har skrevet ut og nekte å ta i mot erstatningsmedisinen som apoteket ga meg. Hun jeg snakket med hadde fått mindre bivirkninger ved å bytte medisisner – og får jeg mindre bivirkninger så vil jeg få en langt bedre dag. Så slik jeg ser det så får jeg mye tilbake for det jeg gir…Tusen takk!!!

Smerter og tanker er energitappende, men…

HÅPETs kraft foto: Rita Nilsen

HÅPETs kraft
foto: Rita Nilsen

2 påskedag – siste dag av en fin påske. Jeg gleder meg til hverdagen min også. Til onsdag skal jeg på min første kontroll på AHUS. Må innrømme at jeg ser frem til dette. Det er så mye rart som skjer med kroppen min, mange vondter jeg ikke vet hva kommer av. Tankene som kverner: er det bivirkninger av pillene jeg skal gå på i 5 år eller har kreften spredd seg? Både smertene og tankene er fryktelig energitappene.

Medarbeidere fra Retretten foto: Rita Nilsen

Medarbeidere fra Retretten
foto: Rita Nilsen

Selv om jeg har hatt mange fine rolige dager som har vært preget av bursdagsfeiring, hyggelig besøk av mine medarbeidere og litt turgåing så føler jeg meg ikke som noen energibombe. Satser på at når jeg kommer i bevegelse igjen så blir det bra. Planen var at jeg skulle lese både pensum og høringsdokumenter, men jeg har en fryktelig dårlig konsentrasjon så det ga jeg opp i går. Jeg må bare akseptere at det er en tid for alt og at konsentrasjonen  vil bli bedre på sikt.

«Natten er dagens mor»
foto:Rita Nilsen

Det har vært noen telefoner og meldinger i påsken. Livstegn som forteller meg om at noen sliter på andre måter. Felles for oss alle – de andre og meg – er at vi ser frem mot noe. Lyset vi sikter oss inn på gjør at vi tror at dagens situasjon skal bedres. En venter på at offentlige kontorer skal åpnes for å kunne løse problemene som har oppstått. En annen venter på et vedtak som ikke kom før påske og satser derfor på at det er et positivt svar ( som personen sa: hadde det vært negativt så hadde jo brevet kommet onsdag). En venter på dommen som skal avsies kommende uke så han kan komme seg videre. Så var det en som har begynt nedtelling for utskrivelse fra institusjon om 63 dager og ser frem til en hverdag med mening. En ser frem til å klage på et vedtak på permisjonssøknaden som ble avvist og en annen vil be fastlegen om hjelp for tilbakefallet som ble utløst noen uker før påske. Og jeg ser frem til samtalen med kreftlegen på AHUS.

Håpet, livets diamant foto: Rita Nilsen

Håpet, livets diamant
foto: Rita Nilsen

Her jeg sitter så takker jeg for den mektige HÅPsfølelsen. Den livgivende følelsen. Den viktigste følelsen vi i Retretten jobber mest for å vekke eller holde levende hos mange av våre besøkende. Dette er min hverdag – den hverdagen jeg ser frem til

Ensomhet

Et fanget liv Foto: Rita Nilsen

Denne påsken har ensomhet vært tatt opp i media med vår helseminister Bent Høie i spissen. Noe som er veldig kjent for meg. Den gnagende og smertefulle ensomheten. Stemningen som snevrer inn alt som gir rom for levende liv. En tilstanden som holder livet fanget. Der hvor høytider, markering- og røde dager forsterker følelsen av manglede tilhørighet og savnet av den gode samtalen som gir næring til oppbyggelige tanker.

Menneskene jeg omga meg med viste meg med både ord og handling at jeg ikke var verd å ta vare på og at jeg var et uønsket selskap når jeg ikke kunne brukes til noe. Mine forsøk på å avslutte mitt smertefulle, ensomme og ubrukelige liv ble hindret av ukjente. Mennesker jeg opplevde var på feil sted til feil tid.

Sykehusets fagfolk forsvant da de anså at fysisk livet var reddet. De såkalte nære ristet på hode og sa: det er bare et rop om hjelp og fortsatte med sitt.. For meg var selvmordsforsøket et svar på et rop om hjelp som ikke ble hørt.

Hvordan er det i dag? Livet mitt i dag er ikke så mørkt som det engang var. Men ensomhetsfølelsen kan jeg fremdeles kjenne. Noen ganger kraftigere enn andre. Jeg har fremdeles mennesker rundt meg som signaliserer at jeg ikke er verd å behandles som et med-menneske, jeg opplever fremdeles situasjoner som forteller meg at jeg er en ”outsider” og ikke er en av gjengen. Det gjør fremdeles vondt. Jeg kan også til tider  kjenne at livet er en tung plass å være, men i dag evner jeg å se forbi det som smerter og plassere blikket på det som gjør livet verd å leve.

Out of order…

Ila fengsel og forvaringsanstalt Foto: Rita

Ila fengsel og forvaringsanstalt
Foto: Rita Nilsen

Endelig   fikk jeg  tid til å besøke noen av gutta i Ila fengsel og forvaringsanstalt som jeg har hatt den gleden av å følge noen år. Både mens de har sittet på Ila og andre i fengsel. Selv om jeg ikke  besøkte dem mer enn 2 ganger i 2014 pga helsa, så har jeg møtt noen av dem i Retretten, snakket med dem på telefon og jeg har skrevet kort til dem når jeg har vært på reise Men ingenting er som å få sitte å lytte til dem når de forteller alt hva de har opplevd siden sist og tankene de har rundt deres fremtidsplaner. For fremtidsplaner har dem. 3 av de jeg har fulgt lengst går nå en eksamenstid i møte og leser pensum dag og natt. I tillegg nærmer de seg også minstetid for sin forvaringsdom og i løpet av noen uker må de også  forbereder seg til å møte i retten.

Felles for disse 3 er at de har sittet en del i fengsel før denne dommen og slitt mye med rus. De har sittet mer isolert enn noen pga rusepisoder under tidligere soninger. Etter at de har gått på kurs i Retrettens regi har de ikke inntatt noe. Nå har de forstått hva disse små inntakene gjorde med dem – både under soning, men også hvordan det påvirket dem den første tiden etter løslatelse. Som han ene sa: Det er liksom en lettelse å forstå dynamikken i avhengigheten for nå velger jeg å la være å ta noe…

Oslo Fengsel Foto: Rita Nilsen

Oslo Fengsel
Foto: Rita Nilsen

Samme dag som jeg skulle dra på påskeferie var jeg innom Oslo fengsel. Det var en som hadde behov for å snakke litt. Og det var mye den karen hadde på hjerte. Selv om livet blir satt på vent mens man sitter i fengsel så går verden sin gang på utsiden. Noe som kan ramme hardt når man sitter i et høysikkerhetsfengsel. Denne herremannen hadde virkelig fått føle at et hvert liv har en inngang og en utgang. Inngangen kan man forberede seg til, men utgangen kan komme brått og uventet.

Av erfaring så vet jeg at slike ”bestilte” samtaler kan gå i mange retninger. Det starter ofte med det som var tenkt og siden tar det ene det åttende…Sånn ble det også nå. Denne samtalen ga meg litt flachback til 2 av guttene jeg hadde snakket med på Ila noen dager tidligere. Jeg tenkte på veien dem hadde gått, hvilken jobb de hadde gjort for å få den innsikten de har i eget liv  i dag. Innsikt og kunnskap som hjelper dem til å jobbe målrettet mot det livet dem innerst inne ønsker seg.

Ingenting kommer av seg selv det er i alle fall sikkert. Heller ikke for denne karen som hadde bedt om en veiledningssamtale. Under samtalen sa han flere ganger om sin oppvekst, skolegang og voksen liv: Jeg bare gjorde det…Han så ikke det jeg forsto. Det han bare gjorde var et gjensvar på noe annet som skjedde. Det er aldri barn som er håpløse og uregjerlige, de er et produkt av deres omsorgspersoners handlinger – eller mangel på handlinger. Det er heller ingentig som kan hjelpe han til endring om han ikke får hjelp til å forstå at det ikke er alt han gjør som er et bevisst valg…

Matkø til Fattighuset Foto: Rita Nilsen

Matkø til Fattighuset påsken 2015
Foto: Rita Nilsen

På vei opp til Oslo fengsel tidlig morgen går jeg rett inn i køen av mennesker som skal inn på Fattighuset for å hente ut mat til påsken. I køen var det både voksne og barn fra mange nasjoner. Også norske. Er det noe jeg vet så er det at det er mange grunner til at noen må stå i en slik kø her til lands.  Landets fattigdom har også vist seg på andre måter for meg siden tirsdag. I noen dager nå har jeg snakket med en som har mistet hjemmet sitt og  har derfor ikke engang et sted å lage mat som kan hentes ut fra byes matutdelingssteder. Tapet av bolig er et resultat av en ubehandlet psykisk lidelse og en forventet atferd utfra diagnosen man antageligvis hadde stilt personen om man hadde tatt  seg tid til å lytte på hva personen har å fortelle.

Rita påsken 2014

Meg påsken 2014

Nå sitter jeg her og reflekterer litt over året som har gått og de siste dagers opplevelser. I år er jeg på påskeferie og litt rehabilitering, men mest påskeferie. Sist påske var det mest av andre grunner enn ferie som var årsaken til at jeg satt her. Da skulle jeg komme meg etter kreftoperasjon og bli styrket nok til å gå i gang med 6 mnd. cellegift-behandling. Likheten mellom meg og alle dem jeg har nevnt her er at vi alle  fortiden er noe ”out of order”, men med rett hjelp så kommer vi oss . Livet er sterkt!

Lucky og meg påsken 2015

Lucky og meg påsken 2015