Klokka er 07.57 og jeg har alt jobbet 1,5 time med NADA konferansen som Retretten arrangerer i mai. Vi skal få besøk av mennesker fra hele verden – de har meldt sin ankomst ved å bekrefte tittelen på foredraget sitt. Vår helseminister Bent Høie har gjort det samme. Det er folk med ulike profesjoner primært innen rus og psykiatri som kommer og skal dele om sitt arbeid med bruk av et svært effektivt og økonomisk verktøy som hjelper mange.
I går fikk jeg spørsmål av en som holder på å skrive årsmeldingen for Gjensidigestiftelsen: Hva er det som får deg til å jobbe 365 dager i året fra tidlig morgen til sene kvelden og nå arrangere denne store konferansen? (Konferansen er godkjent for 12 vedlikeholdspoeng av Norsk psykologforening og det er søkt Legeforeningen om 12 timers godkjenning etterutdanning for allmennmedisin, psykiatri og rus- og avhengighetsmedisin) .
Ja hvorfor gjør jeg det? En av grunnene er jo at jeg vet noe om hvor fryktelig det er å leve i et helvete med rus og psykiske problemer samtidig som jeg også vet hvor lite som skal til for å endre en slik skjebne. Altså lite som skal til for å vekket HÅPET i et slikt mørke. HÅPET som er primærdrivkraften til det endringsarbeidet hver og en som sliter selv må lede. Et arbeid som er både krevende og til tider smertefullt for den som står i det. Og jeg vet hvor viktig det er at noen er tilgjengelig. Det å høre en stemme, føle at man blir tatt vare på og at man får noe som roer, uten fare for at midlet kan ha virkestoffer som kan utløse tilbakefall til alkohol og rusmiddelmisbruk.
Alle med-arbeiderene med brukererfaring i Retretten har tilsvarende erfaring som meg. Vi har vært gjengangere i behandlingsapparatet i mange, mange år – noen også med det samme stemplet i kriminalomsorgen. Felles for oss alle er at vi var omgitt av velmenende – til tider høyt utdannede- mennesker mellom kl.0800 – 1600 på vanlige hverdager når vi hadde en fastsatt time i dette tidspunktet eller at vi så dem i korridorer eller samlingsrom og ved medisinutdeling på institusjoner av ulikt slag. Og selvfølgelig noen få tilmålte minutter som ble satt av til en såkalt individuell samtale. Ingen av oss fikk verken tilført kunnskap om årsak og virkning for vår egen lidelse, ingen av oss fikk hjelp til mestring til livet utenfor tiltaket hvor vi var tildelt plass. Altså hjelp til å stå på egene ben i den hverdagen som var vår.
Det vi ble gitt når angst og depresjon herjet ( som er en normal reaksjon i gjenreisningsarbeidet etter år med alkohol- og rusmiddelmisbruk) var midler som alltid dro oss tilbake til det rusmidlet vi foretrakk virkningen av og som vi i utgangspunktet ble sendt til behandles for. Midlet som satte oss i en stemning så vi ikke kunne nyttegjøre oss noe som kunne ha hjulpet oss ut av rusens jerngrep. En hjelp som kunne ha bidratt til at vi kunne bli det medmenneske vi ønsket å være. Et mennesket som var å stole på, være foreldre for våre barn, ektefelle for vår partner, søster eller bror for søsken, barn og barnebarn til våre foreldre og besteforelder, kollega eller medstudent og ikke minst en venn som kunne tilfører noe i stedet for bare å være til en belastning på en eller annen måte.
Hvorfor jeg ville arrangere en internasjonal konferanse i Norge og Oslo er det flere grunner til. Først og fremst ønsker jeg å bidra til at flere som jobber med mennesekr som har det vanskelig skal bli kjent med et helt unikt hjelpemiddel. Et enkelt verktøy som kan gjøre en forskjell både for hjelpere og den hjelpesøkende. Samtidig så ønsker jeg å vise hvilket fundamentet Retretten bygger sitt arbeid på. Hvor stort nettverk vi er tilknyttet i det arbeid vi gjør for de som sliter pga egne eller andres rus – og psykiatriproblemer. I tillegg så ønsker jeg og alle mine medarbeidere at flere i vårt arbeidsfelt skal få HÅP og TRO på at det nytter å hjelpe syke og utslåtte til en hverdag som er oppbyggelig på alle plan. Både for den syke selv og deres omgivelser.
Jeg må innrømme at jeg er overrasket over den fraværenheten jeg merker fra ansatte i rus- og psykiatrifeltet for denne konferansen. Hvor er nysgjerrigheten til dem som jobber i et felt jeg opplever hyler om manglede ressurser, økning i bevilgninger og flere typer medisiner for å kunne gjøre en bedre jobb for denne store pasientgruppen /brukergruppen de arbeider for? Hvor er alle som roper om økt kompetanse og samarbeid? Skulle ønske de kunne undersøke ting litt utenfor sin egen boks ( som er det nye politisk korrekte uttykket for tiden).
I fjor hadde Retretten 12500 besøk hvor av de fleste er x-misbrukere, utslitte pårørende samt at vi gjennomførte ca 4000 samtaler med innsatte i ulike fengsler. Dette er mennesker som i dag enten er godt forankret i en funksjonell hverdag hvor de er i arbeid eller utdanning og/ eller på vei ut til det som er livet de skal leve resten av sitt liv her på jorden. Felles for alle disse er at de har fått hjelp av bla det verktøyet som Retretten og våre norske og internasjonale foredragsholdere benytter i sitt daglige arbeid. Et verktøy som er enkelt, effektivt og økonomisk å administrere og som gjør en STOR forskjell for den som trenger
Jeg velger å tro at jungeltelegrafen, sosialemedier og bortimot 1000 emailadresser ikke har nådd frem og at det er av den grunn vi opplever en mangelde nygjerrighet og interesse. Nå håper jeg at vi i tiden frem til 29 mai. skal lykkes slik at de 30 norske påmeldte ( flest brukere/tjenestemottakere) får selskap av flere norske tjenesteytere på alle nivå i den tverrfaglige helsetjenesten samt brukereorganisasjoner. ( det er mange fra store deler av verden som kommer så ensomme blir ikke våre norske deltagere) Hverken jeg, Retretten eller noen andre kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe Jeg skal fortsette å jobbe 365 dager i året fra kl.0800-2200, men jeg trenger hjelp og takker deg som leser denne bloggen for at du sprer liken til konferansen . Vi må ha TRO, HÅP og deretter HANDLE. Sammen er vi DYNAMITT!
Link: http://www.retretten.no/nada-2015/
Se en presentasjon fra NADA konferansen i 2014: https://www.youtube.com/watch?v=65C29aSWR7o
Vi skulle gjerne ha kommet, men ledelsen ville ikke prioritere 🙁 det blir noen kroner å ut med privat for oss som bor nord for Dovre. Men vi kan fortelle at det er en økende intersse blant våre brukere og vi setter fast 2 x i uken, + vi stiller privat 1-2 ganger i uken. Vi har ca 14 faste brukere og 25 sporadiske, og det er kjempe morsomt å høre effekten. Vi snakker nå om å se på mulighetn for å gjøre en aldri så liten undersøkelse i samarbeid med høgskolen her 🙂 Håper dere får en fantastisk konferanse Rita og vi er lei for at vi ikke kan komme.
Håper dere får oppleve en NADA konfernase ett eller annet sted i verden. Keep up the good work