For noen år siden ledet jeg en motivasjonsgruppe for de yngste i Oslo fengsel. De fleste som kom til gruppa hadde en fremmedspråklig bakgrunn. Jeg har i utgangspunktet problemer med å tippe alder og det ble jo ikke bedre når jeg skulle forsøke meg på de som var mørke eller gyldenbrune i huden. Noen så veldig unge ut, mens andre kunne se ut som at de var for gamle ut til å være i en ungdomsavd fra 15 – 23 år. Alle som kom var under 20, noen 15 år og det gjorde inntrykk.
Samtlige var nokså tøffe i tryne i begynnelsen. De slentret seg bortover og tittet knapt opp når de passert oss på vei inn i kurslokalet. De kunne være både spydige og tøffe i væremåten. Det gikk ikke mange kursdagene så endret de både holdning og væremåte. Jeg hadde trodd vi skulle slite voldsomt med å få tillit, men det gikk overraskende fort. Alle hadde sin sterke fortelling om hvordan og hvorfor de hadde havnet i destruktive gjenger. Ingen fremstilte seg som et offer, men det kunne dem fint ha gjort – med god grunn.
De norske unge var gjerne barnevernsbarn, mens utlendingene var ofte barn av flyktninger og hadde opplevd mer enn de fleste. Noen av dem hadde opplevd både drap i forbindelse med krigshandlinger og æresdrap. De fleste hadde vokst opp med en mor som hadde blitt forlatt av ektemannen sin da de landet på Gardermoen, som en sa. Denne moren kunne ha flere barn av begge kjønn. Brødrene satt gjerne i fengsel eller var på institusjon, mens søstrene var hjemme med mor.
Etter hvert som jeg fikk høre historiene til de unge fremmedspråklige straffedømte fikk jeg også mer og mer innsikt i hvordan kvinnene – mødre, søstre, tanter og/eller bestemødre dem bodde med hadde det. Kvinnene satt hjemme, ensomme, forlatte og språkløse på flukt fra sitt land og sin kultur. Når sønnene deres satt i fengsel eller var tatt av barnevernet mistet de ofte sin eneste tolkemulighet og kontakt med det norske samfunn.
Jeg tenkte ofte på at disse fremmedspråklige kvinnene også skulle få hjelp, men hvordan? De kunne jo sjelden norsk og jeg vet av egenerfaring at det er likepersjonsarbeid som kan gjøre den største forskjellen når man skal snakke med mennesker som lever liv som blir hemmet av tabuer. For det å ha familiemedlemmer i fengsel er for veldig mange et stort tabu.
Det er noen år siden tanken om hjelp til kvinner med fremmedspråklig bakgrunn dukket opp hos meg. Jeg har spurt litt rundt om kring når jeg har truffet på personer som kanskje kunne veilede meg til kvinner som kunne tenke seg å jobbe frivillig med dette. I januar kom Samar inn i mitt liv igjennom Gjensidigestiftelsen og tok jeg tak i henne å delte mine tanker og hun forsto med engang hva jeg snakket om og støttet ideen min. 6 mars hadde hun og meg det første møte, hun snakket litt rundt og i dag hadde vi møte nummer 2. Kvinnene som kom til Retretten i dag har ulik bakgrunn, men er godt integrert i det norske samfunn og snakker både Arabisk, Somalisk, Dari, Persisk, Engelsk og godt norsk. Neste møte er 27 april kl.1600 og da legger vi en strategi for hvordan vi skal nå frem til kvinnene som har et familiemedlem i fengsel. Heidi og jeg skal gjøre vårt med å snakke i Oslo fengsel iallefall. Ting Tar Tid, men nå er vi i gang. Føler du som kvinne at du kan bidra med noe i dette arbeidet så ta kontakt: 90690286.
Dere gjør en fantastisk jobb! !!!!!!! Bøyer meg i hatten for dere.