Fokus på HÅPET…

Foto: Hilde Nicolaisen  Dr. Michael Smith blir hedret

Foto: Hilde Nicolaisen
Dr. Michael Smith blir hedret

Ikke mye søvn i natt gitt. Det surrer og surrer rundt og rundt i hode mitt. Jeg har sett noen minutter av streamingen og er fryktelig lei meg for at jeg ikke sa at Dr. Smith er grunnlegger av org. NADA og at jeg ikke fikk presentert eller takket Gary Clark​ som har malt alle bildene som deltagerne fikk i nettet sitt samt foredragsholdere og andre fikk innrammet. Håper jeg blir tilgitt. Nervene var på høykant og jeg visst at jeg måtte være rask fordi Bent Høie måtte til kongen i statsråd. Uff!!!

Foto: Anne Koppang Helseministeren åpener konferansen Tools for Hope

Foto: Anne Koppang
Helseministeren åpener konferansen Tools for Hope

Bildet av Gary Clark

Bildet av Gary Clark

På tampen av dagen i går kom også et lite hint til meg om at jeg ikke hadde husket en gave til alle mine ansatte og frivillige. De ansatte fikk sin gave før konferansen så det var feil. Jeg hadde husket de frivillige, men tiden ble for knapp til levering. Forhåpentligvis så skal jeg leve en stund til så jeg får takket dem ordentlig for innsatsen for Gary overleverte bildene uten ramme så jeg trenger jo ikke tenke mer på det. Uansett så har da natten gått med på å tenke på alt som skulle vært godt annerledes og bedre.

Mearbeidere i Retretten sammen med Sheila Murphy og Gary Clark

Mearbeidere i Retretten sammen med Sheila Murphy og Gary Clark

Men jeg må si at jeg har lært vanvittig mye av arbeidet med denne konferansen. Både med arbeidet før og under gjennomføringen. I intervjuet med Aftenposten sa jeg følgende om motstandere av akupunkturprogrammet NADA : De som vet minst og spør minst, det er de som mest imot…Dette ble linket til leger, men jeg har opplevd mange forutinntatte holdninger på andre områder også det siste halve året. Alt fra det å være en brukerrepresentant og det å jobbe i et brukerstyrt tiltak og til meg som person. Det har vært oppmuntring og heiarop på oss i Retretten – mest fra de som sliter og som trenger hjelp. Men det har også vært svært sårende kommentarer – av de som enten ikke evner eller vil å se helheten og som har det perfekte og uoppnåelige som mål.

Tall på arbeidet Retretten gjorde i 2013

Tall på arbeidet Retretten gjorde i 2013

Gudsskje lov så har jeg og mine medarbeidere hverandre. Vi har vist at vi har vært sterke sammen før og vi har løftet hverandre når det har vært nødvendig. Så nå gleder jeg meg til å se resten av opptaket fra konferansen med andre øyne enn de som ble skapt av stemmer som hadde som mål å såre. For det var deres stemme som tok nattesøvnen min i natt og som farget konferansens start. Nå skal jeg bruke tiden min til det som betyr noe for mange – jeg skal lytte og lære oppbyggelige ting til fordel til brukere som kommer til Retretten og nye NADA-kursdeltagere

Se

Foto: Privat. ( side2.no)

Foto: Privat. ( side2.no)

Veldig mange har en mening om hvordan vi skal hjelpe en som er avhengig av alkohol og andre rusmidler. De fleste som vi hører stemmene til er de som ser misbrukeren og smerten de har i sitt abstinenshelvete og miserable livssituasjon. Flere av de mest høyrøstede og synlige roper på mer av det samme som gjør den avhengige syk. Mer opiater og økt tilgjengelighet av flere rusmidler enn alkohol. Noen ganger lurer jeg på om disse meningene er en reflekshandling på følelsene som er knyttet til deres egen smerte? For vi alle vet at det å ha det vondt er vondt. Noe vi ønsker å fjerne rask.

Når vi kun ser misbrukerne så mister vi synet av andre som må lide som følge av noens misbruk. De pårørende. Nærstående som fanges inn i den galskapen alkohol- og rusmiddelmisbruk fører med seg. Ikke mist hva det ufødte liv i mors mage får av konsekvenser når hun ikke hjelpes av det rusmidlet hun har utviklet en avhengig til. Hva skal til for at de såkalte tolerante talspersoner for de aktive misbrukerne skal flytte blikket sitt litt? Se den smerten det nyfødte barnet har og det livet dem skal leve til de blir 75 år eller mer.

I dag – som nesten alle dager- ble jeg påminnet hvorfor jeg valgte å starte opp Retretten. Først en telefon fra en pårørende med små barn og en rusmiddelmisbrukende kjæreste. Ikke barnas far fordi han var ute av bildet pga rusmidbruk når det yngste barn ble født. Nå var hun ulykkelig fordi kjæresten var rusa og hadde vært voldelig. Hun fortalte meg at hun ville bryte med kjæresten fordi han i flere år nå hadde lovet bot og bedring, men brutt løfte gang på gang. Men det var så vanskelig fordi hun så hvor stakkarslig han var i sin ruspåvirkede tilstand og hvordan han angret seg når rusens effekt var ute av kroppen. Hun synes så inderlig synd på han og valgte derfor å holde ut. Hvem synes synd på hennes små barn? Det å føle seg valgt bort på grunn av enten rusmidler eller en forelders partner setter sin spor i et barnesinn.

Den neste påminneren var en sms med link til artikkelen om Fredrik Langbakk (16). En ung gutt som var født med alkoholabstinenser. I tillegg til de fysiske og mentale utfordringene han har fordi mor drakk under graviditeten, så døde moren hans også. Dødsårsaken står det ingen ting om, men vi vet at det er mange som dør av alkoholoverdoser. I st.mld 30 ” Se meg” sier til og med at det er flere som dør i året av alkohol enn narkotikaoverdoser. Det gledelige med Fredrik er at han har gode omsorgspersoner som kjenner hans opphav og livsutfordringer, sånn er det ikke for alle.

Mange av de jeg jobber for, spesielt i fengsel tror de har ADHD og er utredet for det, men når jeg  kommer tettere inn på deres livshistorie så forteller de om en mor som enten var aktiv alkoholiker eller narkoman da de var små. Jeg ser ingen i hjelpeapparatet som har dette fokuset når de skal hjelpe den abstinentfødte voksne alkohol- og rusmiddelavhengige ut av misbruket. Når skal de som kjemper for alt som kan bidra til opprettholdelse av lidelse på grunn av rusmiddelmisbruk se hele smertebildet? Når vi inviterer mennesker inn i noe som kan lede til avhengighet og lidelse, må vi også ha et mottak for dem som ønsker seg ut av helvete.

Til deg som tror at noen vil  leve sine liv på gata og i parker , med noen avbrudd med  innleggelser på en avrusning eller fengselsinnsettelser , så skal jeg fortelle deg hva en av gatas veteraner sa til meg: Rita, vet du hva som er verst? Ingen har noen gang hatt noen forventninger til meg…

Den 29. – 30. mai skal verden vise at det finnes HÅP.

Meningen med livet – mitt

En besøkende i Retretten

En besøkende i Retretten

Etter gårsdagens erfaring med å skrive til konferansen så starter jeg opp tidlig i dag. Som noen av dere registrerte så aktiviserte denne skrivingen mange følelser. Spesielt da jeg kom innpå Norma Hotaling og The SAGE Project, Inc.​. Hun delte mange av sine erfaringer med meg rett før hun døde i håp om at jeg skulle få slippe noe av det tøffe hun hadde måtte stå i, men dessverre så har jeg ikke sluppet unna. Ikke engang kreften, men så langt har ikke min versjon vært dødlig. Hun døde så altfor tidlig av Bukspyttkjertelkreft.

Mona som barnevakt når foreldrene får akupunktur

Mona som barnevakt når foreldrene får akupunktur

Uansett så bidro gårsdagens skriving og tanker til at hva som enn skjer så skal jeg sammen med mine medarbeidere  jobbe med å holde HÅPET oppe for den som ønsker en endring i livet sitt. Noe viktigere enn det finnes ikke for meg.

For en uke siden var mamman og bestemoren til denne lille jenta i rosa, som besøkte oss da hun var 8 dager, igjen på besøk i Stiftelsen Retretten.​Det har gått noen år siden bilde ble tatt. Denne lille jenta og mange med henne skal jeg gjøre hva jeg kan for å hjelpe foreldrene til å være og bli de foreldrene de ønsker å være. Det var godt å se at denne lille vakre skapningen fremdeles er i et rusfritt hjem.

Den beste oppgaven vi kan sette Egil til

Den beste oppgaven vi kan sette Egil til

Nå skal jeg sitte her å jobbe frem til lørdagkveld og søndag blir det 17.maifeiring i Retretten. En av de kosligste dagene i året for oss som jobber der. Da får vi se pynta og fine brukere med og uten barn

Fra 17.mai i 2010. Denne lille jenta har blitt storesøster siden den gang og begge barna lever i trygghet hos mamma og pappa

Fra 17.mai i 2010. Denne lille jenta har blitt storesøster siden den gang og begge barna lever i trygghet hos mamma og pappa

Du deltar i ånden Norma

Norma Hotaling og meg juli 2008

Norma Hotaling og meg juli 2008

I dag fortsetter arbeidet med å skrive for min 2 dagers oppgave som konferansier for NADA 2015. Skulle ønske jeg hadde hatt masser av  tid for da skulle jeg delt alle mine tanker med dere. De som skal ha foredrag på denne konferansen er så vanvittig flotte folk. Det er alt fra professor til bruker og alt mellom der. Snakk om tverrfaglighet servert på et brett og alle som en har jeg snakket med igjennom flere år og har mange fine minner om dem alle. Alt fra holdning til meg som x-misbruker, til sine yrker og pasienter til alle  samtaler om hva som kan gjøre en forskjell for dem som sliter.

Føler meg veldig beæret og rørt over hvordan jeg er blitt tatt imot av de ulike NADA-utøverne igjennom årene jeg har vært med i foreningen, National Acupuncture Detoxification Assosiation (NADA). Og at flere av dem nå kommer dem til konferansen vi i Retretten skal arrangere for å vise Norge hvilken kunnskapsplattform vi har for vårt arbeid. All denne kunnskapen har blitt styrket år for år. I 13 år har vi tilegnet oss både teoretisk og klinisk kunnskap.

Det er selvfølgelig mange flere jeg skulle ønsket kunne ha deltatt, men det er spesielt ett menneske jeg savner mer enn noen  andre. Norma Hotaling. Kjære, kjære Norma det er mange som har lært meg mye, men du lærte meg det viktigste av alt:  Ikke skam deg over din fortid – du valgte den ikke selv, men du gjorde ditt beste av hva du hadde av ressurser. Hun deltar i mitt hjerte og på film for de andre som skal delta på konferansen.

( sammendrag av mitt liv, laget  i forbindelse med prisen Norske helter av Gjensidigestiftelsen)  ( innblikk i Normas liv)

Minneord om Norma +  noe jeg skrev i desember 2008:

Meredith May, Chronicle Staff Writer.

Norma Hotaling, en nasjonalt anerkjent talskvinne for seksuelt utnyttede, døde i sitt hjem i San Francisco tirsdag 16.desember, etter en kort kamp mot bukspyttkjertelkreft. Hun ble 57 år.

Det er ikke ofte en tidligere prostituert får offentlig oppmerksomhet, men Norma Hotaling, var ikke en ordinær prostituert. Etter en barndom preget av vold og overgrep, tjue års lidelse i sex handel- industrien, klarte hun på en bemerkelsesverdig måte, igjennom mot og styrke og komme seg ut av det ødeleggende livet med rusmisbruk og prostitusjon, men hun skapte også organisasjonen, SAGE (Standing Against Global Expotation) som har reddet livet til hundrevis av kvinner. Hun reiste rundt og skapte en bevissthet om den globale sex handelen industrien som ingen andre har klart. Oprah Winfrey gjorde henne hennes liv og arbeid kjent igjennom «Angel Network».

Hun etablerte SAGE i 1992 for å tjene som en ressurs, å være en talsperson og rådgiver for seksuelt utnyttet kvinner og menn. Hun har vært med på utviklet et program som benyttes, så vel internasjonalt som nasjonalt, i arbeid med rusavhengige, prostituerte og ofrene for overgrep og sex-handel. Hennes arbeid har også ledet til at den Californisk lov i 2004 fikk en strengere lov for halliker og horekunder som solgte og kjøpte seksuelle tjenester av barn. I fire år, etter dette, laget og arbeidet hun med et program, john school, for de horekunder som ble tatt for kjøp av seksuelle tjenester. Programmet går ut på at de må betale en bot på $ 1000 og delta i en seks-timers kurs, hvor de undervises av sex menneskehandel-eksperter(tidligere offere), nabolaget aktivister og leger som de kunne snakke med om årsak til kjøpet. Bøtene disse får går tilbake til organisasjonen som arbeider med prostituerte.

Programmet ble evaluert i 2008 av det amerikanske justisdepartementet og studiene konkluderte med at menn som deltok San Francisco’s «john school» ble 30 prosent mindre re-arrestert,  enn de menn som ikke deltok i et slikt program.

Ms Hotaling var pådriveren til å åpne et sikkert hus i San Francisco for jenter som prøver å forlate prostitusjon og hjalp dem til å gå på skole. Huset lå i Ytre Sunset nabolag. Det åpnet i oktober 2005 og holdt åpent til byen kuttet finansiering i 2007.

Hennes liv kunne ha blitt betraktet som en tragisk, men hun viste et tragisk liv, ble  livet til en helt, sa San Francisco Distrikt advokat Kamala Harris, som samarbeidet med Hotaling med lovendringen i 2004. ”Nesten viktigere enn loven var at Norma fikk stoppet romantiseringen av prostitusjon. Hun fikk folk til å forstå at kvinner, menn – jenter og gutter – blir behandlet som varer,» Harris sa.

Et styremedlem i den internasjonale koalisjon ”Mot handel av kvinner ”uttalte: Ms Hotaling brukt sin personlige historie om det å være en hjemløs prostituert i San Francisco på en slik måte som opplyste andre om de skader  sex handel skaper.

Hun var ofte oppfordret til å snakke på konferanser, rådgiv offentlig politikere og  eksperter,  hun vitnet for den amerikanske Kongressen og stat Legislature, noe som gir et unikt informert synspunkt. Selv om hun slet med sin sykdom, ledet hun en vellykket motstand Forslag K i november, som ville avkriminalisere prostitusjon i San Francisco. Hun brukte sine egne erfaringer for å utdanne talsmenn, beslutningstakere, myndigheter og andre overlevende ved å se på prostitusjon som en form for vold mot kvinner og menn, mer enn som en jobb med offerløse, sier Melissa Farley, direktør ved San Francisco’s nonprofit Prostitusjon Forskning og utdanning.

Hun vokste opp i Palm Beach, Fla., der hun tok en grad ved Florida College arbeidet som cardiopulmonary tekniker. To år senere, flyttet hun til San Francisco, der hun slet med narkotikamisbruk og hjemløshet før hun til slutt fant en behandling ved Haight Ashbury Free Clinics. Når Ms Hotaling var 40, tok en bachelorgrad i helseopplysning fra San Francisco State University, avgangsstudent magna cum laude i 1992. Hun fikk arbeide i et oppsøkende program som støtte prostituerte, samtidig som hun dannet sin egen nonprofit organisasjon.

 

«Hennes død er et enormt tap på grunn av den utrolige talsperson at hun var, sier Francine Craae, midlertidige co-direktør SAGE og lenge venn. «Hun var en talsmann for dem som ikke har en stemme, sier hun.

Ms Hotaling fått en rekke utmerkelser for sitt arbeid.

Program som hun utviklet for kvinne ble æret i 1998 med Innovations in American Government Award gitt i fellesskap av Ford Foundation, Harvard’s Kennedy School of Government og Rådet for Excellence i regjeringen. I 2005 ga hun det samme programmet til menn.

I 2000, ble SAGE’s peer utdanning program (utdanning av tidligere brukere) feiret av Peter F. Drucker Foundation Award for Ideelle virksomheter Innovasjon.

I 2001 valgte Oprah Winfrey Ms Hotaling som en fremragende nasjonal talsmann verdig hennes Oprah’s Angel: Bruk livet Award, som brakte nasjonal anerkjennelse til SAGE.Ms Hotaling akseptert prisen på vegne av SAGE på messen.

I 2008 i slutten av oktober, ga Senter for unge kvinner utvikling i San Francisco, Ms Hotaling  Cheyenne Bell Award ære for sitt arbeid med unge kvinner escaping San Francisco street prostitusjon.

Hun er også hedret av NADA-internasjonal for sitt engasjement og evne til lete opp alt som kan hjelpe rusavhengige, psykiske syke og prostituerte.

I et intervju med The Chronicle i 1997, Ms Hotaling beskrevet arbeid sitt på denne måten:

«It’s like caring for orchids. They die so easily. But you take the dead-looking stem to someone who knows orchids and that person can look at the root and say, ‘Look! There’s still a little bit of life here.”

Ms Hotaling er overlevd av sin mor, Norma Louise Hotaling i Berkeley, og hennes bror, James Hotaling.

En offentlig minnesmerke avholdes i januar. Donasjoner kan gjøres for å SAGE Project, 1275 Mission St., San Francisco, CA 94103.

Noen ord i ettertankens tid fra Rita Nilsen, NADA Norge og Stiftelsen Retretten

Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å møte Norma Hotaling før hun forlot denne verden. Hun fikk ikke selv følge meg igjennom alt jeg fikk tatt del i på SAGE, men hun ba Francine, Dina, Samanta og Kelly, som er den harde kjerne i SAGE, om å gi meg en skikkelig innføring i alt SAGE utførte av arbeidsoppgaver for de trengende i San Francisco.

Når jeg nå tenker tilbake så blir jeg veldig ydmyk med tanke på at hun tok seg så mye tid til meg i sommer som hun gjorde. Hun var veldig syk, men hun inviterte meg, en person hun kun hadde hørt om via Dr. Smith, til sin bursdagsfest og hun var sammen med meg en ettermiddag og kveld, dagen før jeg reiste hjem igjen, slik at vi kunne få litt tid sammen alene. Jeg blir helt rørt med tanke på hvor raust hun delte av sine erfaringer for at jeg skulle slippe å gå inn i de samme blindgater hun hadde gjort i arbeidet med oppbyggingen av  SAGE. Hun besvarte alle spørsmål jeg hadde rundt programmet hun har utviklet, sammen ble bla.annet  Dr. Smith, Licoln Hopital, NY,  fordi hun visste at jeg skulle gi norske kvinner et tilsvarende program. Hennes ønske var at alle som led pga. overgrep og rusmisbruk skulle få hjelp ut, og hun så sitt snitt at jeg kunne bidra med dette, sa hun. Og jeg vet at jeg kan gi det samme videre, som hun ga meg, så at litt flere kan hjelpes ut av rus – og psykens smertefulle jerngrep.

Jeg takker Norma for alt hun ga meg og jeg takker alle dere i NADA Norge og Retretten, som er med på å bringe hjelp ut til alle som lider i og på grunn av misbruk.

Jeg vil også ønske alle et riktig godt nytt år og ta godt vare på hverandre mens dere ennå kan!

Mvh

Rita Nilsen

Undervisnings -og faglig ansvarlig

Det gjør vondt

Famile og nærståendedag

Famile og nærståendedag

Triste øyne og bristene stemmer, bøyde hoder og skjelvende hender. Sorgen, savnet  og smerten var å ta og føle på. Så mye vondt og alt kan knyttes til en ting: Rusmiddelmisbruk

Slike dager har jeg hatt mange av opp igjennom årene. Dagen hvor alkoholikeren, narkomane eller pillemisbrukeren skal sitte sammen med en nærstående og innta samme kunnskap om avhengighetssyndromet. Alle har en forventning til denne dagen – alle håper at den skal gjøre en forskjell. Og det gjør en slik dag. Ikke alltid som ønsket, men en forskjell gjør den.

Felles for mange av de som kommer – misbrukeren eller den nærstående, spesielt om det er et familiemedlem, så er det redselen for å såre ved å fortelle hvordan det har vært. De usikre blikkene, fingrenene som vris i hverandre og stotringen med ordene, svir langt inn i sjela på meg. Jeg vet så inderlig hva de går igjennom.

De bildene jeg ser for meg at de ser i sitt indre når de skal fortelle eller sette ord på hva de har opplevd er jo mine bilder. Bilder hentet fra mitt eget liv. Men uansett mine eller deres så gir de et syn som smerter. De gir liv i minner fra en tid hvor mørket og ensomheten preget natt og dag. En tid hvor man opplevde at alle dører til gode løsninger var stengt. For noen er slike opplevelser dagen i dag. De sitter midt i det og hver dag en kamp mot en intens redsel for å miste den man er glad i og kanskje elsker høyest på jord. Deres eget barn.

Det er kun en enste ting som kan hjelpe mennesker som sitter så fanget i frykten som disse gjør: ÆRLIGHET

Den jeg synes setter best ord på dette er Märta Tikkanen:

Tidlig

Skjulte jeg min sårbarhet

For deg

Hvordan skulle jeg kunne

Gjøre deg så vondt

Å la deg forstå

Hvor vondt

Du hadde gjort meg

Slik lykkes jeg å hindre

Både deg og meg

Å vokse

           (Norsk oversettelse)

Jeg sender med dette mine aller varmeste tanker ut til den datter, den søster, bror, mor og far som var med på dagens familie og nærståendedag. Mitt ønske for dere alle – rusmiddelavhengige og nærstående – er at dere skal få komme ut i dansen med de glade, synge og juble om at livet er et godt sted å være. Jeg vet at ting tar tid, men selv en reise på 1000 mil starter med det første steget. Forhåpentligvis ga dagen i dag en begynnelse på noe for dere…

Menneskelig lidelse krever mer enn et stort varmt hjerte og en overoppheta hjerne…

Foto: Rita Nilsen

Foto: Rita Nilsen

I det siste har jeg hatt så mye å gjøre at jeg ikke har fått fulgt med på nyheter. Verken avis eller på tv. I dag er det en litt annerledes dag for meg. I dag forberede jeg meg på noe som viser at det arbeidet jeg har lagt ned de siste 15-16 årene, 13 av dem sammen med noen flott medarbeidere, har skapt litt oppmerksomhet. Beskjeden jeg fikk for noen dager siden pluss ulike ting jeg har tenkt på i noen uker nå, har krevd at jeg stopper helt opp og reflekterer over disse årene på en annen måte enn jeg har gjort på en lang stund.

Den siste uka har jeg mottatt mange personlige meldinger på Facebook, email og telefoner fra mennesker jeg har fulgt i flere år samt at noen nye svært unge jenter har kontaktet meg. Noen henvende seg før jeg hadde temakvelden på torsdag hvor jeg snakket om skyld og skam i 1,5 time og flere kom til etter det tøffe tema selvfølgelig. Felles for de fleste var at de ikke hadde noen å dele det dem hadde på hjerte og som tynget. De uttrykte en smertefull ensomhet og jeg ble påminnet om hvorfor jeg egentlig startet Retretten i 2002.

Tankene mine gikk også til møte jeg og Heidi Kinge hadde mandag. Heidi har ansvar for kriminalomsorgsarbeidet til Retretten i Oslo fengsel. Denne uken la vi planer sammen med kvinnene med minoritetsbakgrunn som skal drive samtalegruppe for sine medsøstre som har noen i fengsel. Og siden mannen i mitt liv så på nyhetene var det noe der som dro meg ut av tankerekka jeg var langt inne i.

10.000 nye flyktninger – klart vi skal ta inn 10.000 hjelpeløse mennesker på flukt. På flukt fra sine hjemland, langt bort fra familie og venner, sitt eget språk og kultur, fordi noen bestemmende myndigheters handlemåte er vold og ødeleggelser. Men hva gir vi alle dem vi har invitert hit? Hvilke erfaring har vi med gjester vi har sagt ja til?

Jeg har ikke noen full oversikt over dette, men jeg har noe innsikt i hvor hardt rammet enkeltpersoner kan bli når de ikke blir tatt vare på. Noen av de jeg har kjennskap til er mennesker som har måtte flykte pga. krig og politiske uenigheter. De er sterkt traumatiserte – både av hendelser i sitt hjemland og på fluktruten frem til destinasjonen Norge. Landet de har blitt forespeilet er trygt og godt.

I flere år har jeg møtt barna til noen av disse flyktningene i fengsel. Når tilliten er etablert har de fortalt meg usminket hva som har skjedd i og med familien deres og hvorfor de endte opp i destruktive gjenger. Dette er levende mennesker som blir gitt rammen for en eksistens – bolig og minimumseksistensgrunnlag, men resten må de klare selv.

Det er spesielt mødrene til de unge flyktningene jeg tenker mye på når spørsmålet om enda flere flyktninger til landet kommer opp. Jeg ser for meg enda flere kvinnene som kommer og som blir sittende alene med barn i ulik alder. De kjenner ingen, har mistet alt som var kjent og som betydde noe for dem. Ensomme og språkløse skal de orientere seg med et traumatisert sinn i et land med et samfunn, miljø og klima som er svært ukjent for dem.

Videre ser jeg for meg de vettskremte barna som prøver å finne et ankersted som kan gjøre dem trygge. De som kastes inn i en skolehverdag hvor selv etnisk norske kan føle seg utfor og kjemper for å passe inn fordi fattigdommen deres omsorgspersoner sliter med ikke tillater at de kan følge opp normen vårt rike land har. Mange av flyktningebarna finner derfor sin plass blant sine like. Hvor flere av dem har vært på flukt fra sitt hjemland og i dag fra en slitsom hverdag. En hverdag som har de vanlige utviklingsutfordringer barne – og ungdom har, men hvor flere jeg kjenner til ble i en slik periode også familiens overhode fordi dem hadde utviklet litt lese og skriveferdigheter samt noe verbalt språk. Fluktens konsekvenser ble rusmisbruk, kriminalitet og fengsel.

Siden jeg har så mye å gjøre og helsa ikke er helt i hundre så skal jeg holde meg unna nyheter forstår jeg. De bidrar bare til at jeg får enda mer å tenke på. Dagen begynte med at jeg tenkte på alle de hjelpetrengende jeg møter i hverdagen som opplever at de ikke får den hjelp de trenger for å kunne klare seg selv. Til alle dem som finner et lite halmstrå i Retretten og som jeg kan skimte smilet til igjennom deres redde og tårefylte øyne når de får en liten samtale.

Oppsummert av dagens tankestund: Hvordan skal jeg finne løsninger som kan sikre Retrettens eksistens uten at jeg selv må jobbe døgnet rundt? Hvordan skal vi best hjelpe de 10.000 nye flyktningene og hvor noen mødre skal få slippe den lidelse det er å se sine barn gå til grunne av andre årsaken enn krig og terror?

( Foredragsholdere på konferansen – Tools for Hope – vil synliggjøre dette temaet)