Menneskelig lidelse krever mer enn et stort varmt hjerte og en overoppheta hjerne…

Foto: Rita Nilsen

Foto: Rita Nilsen

I det siste har jeg hatt så mye å gjøre at jeg ikke har fått fulgt med på nyheter. Verken avis eller på tv. I dag er det en litt annerledes dag for meg. I dag forberede jeg meg på noe som viser at det arbeidet jeg har lagt ned de siste 15-16 årene, 13 av dem sammen med noen flott medarbeidere, har skapt litt oppmerksomhet. Beskjeden jeg fikk for noen dager siden pluss ulike ting jeg har tenkt på i noen uker nå, har krevd at jeg stopper helt opp og reflekterer over disse årene på en annen måte enn jeg har gjort på en lang stund.

Den siste uka har jeg mottatt mange personlige meldinger på Facebook, email og telefoner fra mennesker jeg har fulgt i flere år samt at noen nye svært unge jenter har kontaktet meg. Noen henvende seg før jeg hadde temakvelden på torsdag hvor jeg snakket om skyld og skam i 1,5 time og flere kom til etter det tøffe tema selvfølgelig. Felles for de fleste var at de ikke hadde noen å dele det dem hadde på hjerte og som tynget. De uttrykte en smertefull ensomhet og jeg ble påminnet om hvorfor jeg egentlig startet Retretten i 2002.

Tankene mine gikk også til møte jeg og Heidi Kinge hadde mandag. Heidi har ansvar for kriminalomsorgsarbeidet til Retretten i Oslo fengsel. Denne uken la vi planer sammen med kvinnene med minoritetsbakgrunn som skal drive samtalegruppe for sine medsøstre som har noen i fengsel. Og siden mannen i mitt liv så på nyhetene var det noe der som dro meg ut av tankerekka jeg var langt inne i.

10.000 nye flyktninger – klart vi skal ta inn 10.000 hjelpeløse mennesker på flukt. På flukt fra sine hjemland, langt bort fra familie og venner, sitt eget språk og kultur, fordi noen bestemmende myndigheters handlemåte er vold og ødeleggelser. Men hva gir vi alle dem vi har invitert hit? Hvilke erfaring har vi med gjester vi har sagt ja til?

Jeg har ikke noen full oversikt over dette, men jeg har noe innsikt i hvor hardt rammet enkeltpersoner kan bli når de ikke blir tatt vare på. Noen av de jeg har kjennskap til er mennesker som har måtte flykte pga. krig og politiske uenigheter. De er sterkt traumatiserte – både av hendelser i sitt hjemland og på fluktruten frem til destinasjonen Norge. Landet de har blitt forespeilet er trygt og godt.

I flere år har jeg møtt barna til noen av disse flyktningene i fengsel. Når tilliten er etablert har de fortalt meg usminket hva som har skjedd i og med familien deres og hvorfor de endte opp i destruktive gjenger. Dette er levende mennesker som blir gitt rammen for en eksistens – bolig og minimumseksistensgrunnlag, men resten må de klare selv.

Det er spesielt mødrene til de unge flyktningene jeg tenker mye på når spørsmålet om enda flere flyktninger til landet kommer opp. Jeg ser for meg enda flere kvinnene som kommer og som blir sittende alene med barn i ulik alder. De kjenner ingen, har mistet alt som var kjent og som betydde noe for dem. Ensomme og språkløse skal de orientere seg med et traumatisert sinn i et land med et samfunn, miljø og klima som er svært ukjent for dem.

Videre ser jeg for meg de vettskremte barna som prøver å finne et ankersted som kan gjøre dem trygge. De som kastes inn i en skolehverdag hvor selv etnisk norske kan føle seg utfor og kjemper for å passe inn fordi fattigdommen deres omsorgspersoner sliter med ikke tillater at de kan følge opp normen vårt rike land har. Mange av flyktningebarna finner derfor sin plass blant sine like. Hvor flere av dem har vært på flukt fra sitt hjemland og i dag fra en slitsom hverdag. En hverdag som har de vanlige utviklingsutfordringer barne – og ungdom har, men hvor flere jeg kjenner til ble i en slik periode også familiens overhode fordi dem hadde utviklet litt lese og skriveferdigheter samt noe verbalt språk. Fluktens konsekvenser ble rusmisbruk, kriminalitet og fengsel.

Siden jeg har så mye å gjøre og helsa ikke er helt i hundre så skal jeg holde meg unna nyheter forstår jeg. De bidrar bare til at jeg får enda mer å tenke på. Dagen begynte med at jeg tenkte på alle de hjelpetrengende jeg møter i hverdagen som opplever at de ikke får den hjelp de trenger for å kunne klare seg selv. Til alle dem som finner et lite halmstrå i Retretten og som jeg kan skimte smilet til igjennom deres redde og tårefylte øyne når de får en liten samtale.

Oppsummert av dagens tankestund: Hvordan skal jeg finne løsninger som kan sikre Retrettens eksistens uten at jeg selv må jobbe døgnet rundt? Hvordan skal vi best hjelpe de 10.000 nye flyktningene og hvor noen mødre skal få slippe den lidelse det er å se sine barn gå til grunne av andre årsaken enn krig og terror?

( Foredragsholdere på konferansen – Tools for Hope – vil synliggjøre dette temaet)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: