Se

Veldig mange har en mening om hvordan vi skal hjelpe en som er avhengig av alkohol og andre rusmidler. De fleste som vi hører stemmene til er de som ser misbrukeren og smerten de har i sitt abstinenshelvete og miserable livssituasjon. Flere av de mest høyrøstede og synlige roper på mer av det samme som gjør den avhengige syk. Mer opiater og økt tilgjengelighet av flere rusmidler enn alkohol. Noen ganger lurer jeg på om disse meningene er en reflekshandling på følelsene som er knyttet til deres egen smerte? For vi alle vet at det å ha det vondt er vondt. Noe vi ønsker å fjerne rask.

Når vi kun ser misbrukerne så mister vi synet av andre som må lide som følge av noens misbruk. De pårørende. Nærstående som fanges inn i den galskapen alkohol- og rusmiddelmisbruk fører med seg. Ikke mist hva det ufødte liv i mors mage får av konsekvenser når hun ikke hjelpes av det rusmidlet hun har utviklet en avhengig til. Hva skal til for at de såkalte tolerante talspersoner for de aktive misbrukerne skal flytte blikket sitt litt? Se den smerten det nyfødte barnet har og det livet dem skal leve til de blir 75 år eller mer.

I dag – som nesten alle dager- ble jeg påminnet hvorfor jeg valgte å starte opp Retretten. Først en telefon fra en pårørende med små barn og en rusmiddelmisbrukende kjæreste. Ikke barnas far fordi han var ute av bildet pga rusmidbruk når det yngste barn ble født. Nå var hun ulykkelig fordi kjæresten var rusa og hadde vært voldelig. Hun fortalte meg at hun ville bryte med kjæresten fordi han i flere år nå hadde lovet bot og bedring, men brutt løfte gang på gang. Men det var så vanskelig fordi hun så hvor stakkarslig han var i sin ruspåvirkede tilstand og hvordan han angret seg når rusens effekt var ute av kroppen. Hun synes så inderlig synd på han og valgte derfor å holde ut. Hvem synes synd på hennes små barn? Det å føle seg valgt bort på grunn av enten rusmidler eller en forelders partner setter sin spor i et barnesinn.

Den neste påminneren var en sms med link til artikkelen om Fredrik Langbakk (16). En ung gutt som var født med alkoholabstinenser. I tillegg til de fysiske og mentale utfordringene han har fordi mor drakk under graviditeten, så døde moren hans også. Dødsårsaken står det ingen ting om, men vi vet at det er mange som dør av alkoholoverdoser. I st.mld 30 ” Se meg” sier til og med at det er flere som dør i året av alkohol enn narkotikaoverdoser. Det gledelige med Fredrik er at han har gode omsorgspersoner som kjenner hans opphav og livsutfordringer, sånn er det ikke for alle.

Mange av de jeg jobber for, spesielt i fengsel tror de har ADHD og er utredet for det, men når jeg  kommer tettere inn på deres livshistorie så forteller de om en mor som enten var aktiv alkoholiker eller narkoman da de var små. Jeg ser ingen i hjelpeapparatet som har dette fokuset når de skal hjelpe den abstinentfødte voksne alkohol- og rusmiddelavhengige ut av misbruket. Når skal de som kjemper for alt som kan bidra til opprettholdelse av lidelse på grunn av rusmiddelmisbruk se hele smertebildet? Når vi inviterer mennesker inn i noe som kan lede til avhengighet og lidelse, må vi også ha et mottak for dem som ønsker seg ut av helvete.

Til deg som tror at noen vil  leve sine liv på gata og i parker , med noen avbrudd med  innleggelser på en avrusning eller fengselsinnsettelser , så skal jeg fortelle deg hva en av gatas veteraner sa til meg: Rita, vet du hva som er verst? Ingen har noen gang hatt noen forventninger til meg…

Den 29. – 30. mai skal verden vise at det finnes HÅP.