Verktøy for HÅPET – Tools for HOPE

Foto: Knut Vadseth Dr. Michael O. Smith hylles

Foto: Knut Vadseth
Dr. Michael O. Smith hylles

Nå er det mulig å se omigjen de foredragene dere ikke fikk med dere på konfernasen » Tools for HOPE». Det er svært lærerike og nyttige foredrag for mennesekr som arbeider innen rus og psykiatri, samt kriminalomsorgen.

Dette vil med tiden bli lagt ut på hjemmesiden til Retretten, men vi er ikke helt ferdig med den nye ennå. Ønsker med dette alle en riktig fin sommer så sees vi når vi sees

Selv en reise på 1000 mil starter med det første skrittet – kanskje dette kan bidra til en flott reise for deg…

Speakers: English / Engelsk

Foto: Knut Vadseth Sara Bursac

Foto: Knut Vadseth
Sara Bursac

Sara Bursac, sosionom og administrerende direktør for NADA, USA: NADA – nå og fremtid

https://www.youtube.com/watch?v=y8BeX24zY9s&feature=youtu.be

Foto: Knut Vadseth Dr. Elizabeth Stuyt

Foto: Knut Vadseth
Dr. Elizabeth Stuyt

Dr. Elizabeth Stuyt , president NADA, USA: Erfaringer etter legalisering av cannabis i Colorado

https://www.youtube.com/watch?v=XPjUdg5glQc

Foto: Knut Vadseth Sheila Murpy

Foto: Knut Vadseth
Sheila Murpy

Sheila Murphy , professor emeritus, USA: Gjenopprettende straffesystemer gir grunnlag for harmoni

https://www.youtube.com/watch?v=XpRjnlq3RMU

Dr. Ralph Raben

Dr. Ralph Raben

Dr. Ralph Raben NADA Tyskland, Graviditet, narkotikamisbruk, unge mødre, barn og NADA,

https://www.youtube.com/watch?v=HGCVYIkCSbc&feature=youtu.be

Natascah Neben, Jordmor, NADA tyskland: Oppfølging av rusmisbrukere og flykninger

https://www.youtube.com/watch?v=UUb9-Tq7ARQ&feature=youtu.be

Foto: Knut Vadseth Nancy Smalls

Foto: Knut Vadseth
Nancy Smalls

Nancy Smalls, sykepleier og NADA trener, USA: Recovery-metoden for kvinner – Lincoln Recovery Center Nancy Smalls,

https://www.youtube.com/watch?v=adLTuSbxwhQ&feature=share

Foto: Rita Nilsen Sheila Murphy og Ken Carter

Foto: Rita Nilsen
Sheila Murphy og Ken Carter

Dr. Ken Carter, Nord- Carolina, NADA USA: Rusutløst psykose

https://www.youtube.com/watch?v=Um_7RKH4hd8&feature=youtu.be

Foto: Rita Nilsen Thomas Fisher ( hvit skjorte)

Foto: Rita Nilsen
Thomas Fisher ( hvit skjorte)

Thomas Fisher, NADA-trener, Nord-Irland : NADA ved forebygging av selvmord

https://www.youtube.com/watch?v=IfS35C1HwgQ

Foto: ukjent Lars Wiinblad, Rita Nilsen, Mette Wiinblad NADA Danmark og NADA Norge

Foto: ukjent
Lars Wiinblad, Rita Nilsen, Mette Wiinblad
NADA Danmark og NADA Norge

Lars Wiinblad, psykiatrisk sykepleier og leder av NADA, Danmark: NADA integrert i nedtrapping på Benzo og andre medisiner

https://www.youtube.com/watch?v=BxEKjfrxbXU

Foto: Knut Vadseth Emanulle Mouy og Vanessa Top NADA Frankriket

Foto: Knut Vadseth
Emanulle Mouy og Vanessa Top
NADA Frankriket

Emanulle Mouy , leder medisinske helsetjenester, Frankrike: Verktøyene er der, men lovverket forhindrer

https://www.youtube.com/watch?v=OdDZui_KPWE

Vanessa Top Vanessa Top, sykepleier, Agence Sanitaire et Sociale, Nouméa, Ny-Caledonia: Verktøyene er der, men lovverket forhindrer

https://www.youtube.com/watch?v=p0XZIkS8ChE

Foto: Knut Vadseth Moncef nr. 3

Foto: Knut Vadseth
Moncef nr. 3

Moncef Aloui, NADA Tunisia

https://www.youtube.com/watch?v=ZKdj2oDlmSM

NADA Sweeden

NADA Sweeden

Elisabeth Syndqvist, NADA Sverige

https://www.youtube.com/watch?v=_VNiYRRpfeM

NADA Finlad

NADA Finlad

Pekka NADA Finland

https://www.youtube.com/watch?v=KBSvwAL4d1Q&feature=youtu.be

NADA Fillipinene

NADA Fillipinene

Ettersendte bidrag

NADA Pilippinene

https://www.youtube.com/watch?v=KeC9PsviSRg

NADA India

https://www.youtube.com/watch?v=f0leftlkXbo

_                                                                                                                _

Speakers: Norwegain / Danish – Norsk / Dansk

Foto: Knut Vadseth Studenter fra Barratt Due

Foto: Knut Vadseth
Studenter fra Barratt Due

Foto: Knut Vadseth Rita Nilsen

Foto: Knut Vadseth
Rita Nilsen

Rita Nilsen: Min vei frem til i dag med NADA og Retretten Rita Nilsen

https://www.youtube.com/watch?v=A01MN9vqJpc&feature=youtu.be

https://www.youtube.com/watch?v=ut_jM-X48Rk

Foto: Knut Vadseth Petter, Rita' s livshjelper

Foto: Knut Vadseth
Petter, Rita’ s livshjelper

Foto: Knut Vadseth Rita's yrkesveileder

Foto: Knut Vadseth
                       Svein Justin Johansen Rita’s yrkesveileder

Foto: Knut Vadseth Dr. Michael O. Smith  Verdens beste veileder

Foto: Knut Vadseth
Dr. Michael O. Smith
Verdens beste veileder

_                                                                                                                                                                                                                      _

Foto: Knut Vadseth Helseminister Bent Høie og Rita Nilsen Boka kan kjøpes på Amazone

Foto: Knut Vadseth
Helseminister Bent Høie og Rita Nilsen
Boka kan kjøpes på Amazone

Bent Høie, helse- og omsorgsminister : Pasientenes helsetjenester – også for rusavhengige.

https://www.youtube.com/watch?v=OMdzSVmB8FU

Ler mer om prosjektet Klikk her:

Ler mer om prosjektet
Klikk her:

Thomas Pedersen, prosjektleder for Ut av tåka, Østensjø bydel, Oslo: Hasjavvenning for unge

https://www.youtube.com/watch?v=mRsoLM6EXhY

search

Agate Østeby, Sykepleier og leder av ”den åpne dør”, Frelsesarmeen: Selv den mest utslåtte kan fnne en vei ut av misbruket,

https://www.youtube.com/watch?v=Xk4732zcL8M

Foto: Rita Nilsen Hilde Nicolaisen

Foto: Rita Nilsen
Hilde Nicolaisen

Hilde Nicolaisen, Spesialsykepleier ved Rus og Psykiatritjenesten, Tromsø kommune: NADA i miljøarbeidertjenesten; lavterskel og dobbeltdiagnoser

https://www.youtube.com/watch?v=KW8-bajBc8c

Foto: Rita Nilsen Egil

Foto: Rita Nilsen
Egil

Egil, Retrettens medarbeider: Over 40 år på kjøret

https://www.youtube.com/watch?v=f7F9UKG_QcM

Foto: Knut Vadseth Oslo fengsel

Foto: Knut Vadseth
Oslo fengsel

Tore, Retrettens kriminalomsorgsprogram for nylige innsatte

https://www.youtube.com/watch?v=iRbBmHwWo-8&feature=youtu.be

Geir Rudolfsen, Janne Wågenes, Runa Tørnby

Geir Rudolfsen, Janne Wågenes, Runa Tørnby

Samarbeid om Retretten avd. Årnes –

Gjensidigestiftelsen, Nes Kommune, Retretten

Janne Wågeenes, Gjensidigestiftelsen

https://www.youtube.com/watch?v=-q3VUI4tB-I

Geir Rudolfsen, Nes kommune

https://www.youtube.com/watch?v=GIoyAslXcwk

Runa, Retretten

https://www.youtube.com/watch?v=pxQ0TiP3xv0&feature=youtu.be

Foto: Rita Nils Cathrin Larsen

Foto: Rita Nils
Cathrin Larsen

Cathrin Larsen, Lokallagsleder LAR-nett: LAR-nett Norge og deres erfaringer med NADA Norge (Legemiddelassistert rehabilitering)

https://www.youtube.com/watch?v=elMcziH473c

Foto: Rita Nilsen Rita Lund

Foto: Rita Nilsen
Rita Lund

Rita Lund, Leder LMS avd. Tønsberg: Pårørende arbeid med NADA

https://www.youtube.com/watch?v=AEh3RAiQlwQ&feature=youtu.be

Foto: Rita Nilsen Annie Schacht

Foto: Rita Nilsen
Annie Schacht

Annie Schacht, leder for social- og sundhedsassistent, Dansk

https://www.youtube.com/watch?v=CxmgyXKj3uY

Medarbeidere i Retretten

Medarbeidere i Retretten

Annick: Universell forebygging: Rettet mot alle uten skille mellom grupper eller individ. Det er også solidarisk tilnærming til rusforebygging. Alle yter bidrag. Dermed kan man lettere unngå stigmatisering av utsatte grupper og velte ansvar for rusproblemet over på ofrene. Forebygging: – ikke direkte rettet mot rus -og psykiatripasienter

https://www.youtube.com/watch?v=FbdsCDPHi2w&feature=youtu.be

Heidi: Selektiv forebygging: Strategier og tiltak som er rettet mot risikosituasjoner og risikogrupper som er mer utsatt enn andre for å utvikle en risikofull rusmiddelbruk og på sikt kanskje et rusproblem. Forebygging: – for dem som har en større risiko for utvikling av rusmiddelavhengighet og/eller psykiatriproblemer

https://www.youtube.com/watch?v=f8RU1fpZlfA&feature=youtu.be

Tom: Indikativ forebygging: Rettet mot enkeltindivider hvor risikofaktorer eller rusproblemer allerede er observert eller opplevd Forebygging: tilbakefall for de som alt har et rusmiddel og/eller psykiatriske problem

https://www.youtube.com/watch?v=Ugn0CtJCtjQ&feature=youtu.be

Hilde Nicolaisen

Hilde Nicolaisen

Hilde Nicolaisen, Oppsummering av hele konfernasen.

https://www.youtube.com/watch?v=MHfxZk_SpjY&feature=youtu.be

Rita og Sheila

Rita og Sheila

Rita og Sheila, Avslutning

https://www.youtube.com/watch?v=q9rGqYXoMZE

Foto: Rita Nilsen

Foto: Rita Nilsen

Who knows what’s best?

Ill:Megan Yarberry

Ill:Megan Yarberry

I dag fikk jeg denne mailen:

Hallo ,why nobody or no organisation tell the truht about how kriminl and rasist system make god money with forreign people in asyl ? i,m tired and sick and i have no right to work ,no medisin ,no tretment ,no money for lawyer ,no food.nothing. but Norway wants to fight in middlel east and russland for human right ! if i go aafter 7 years to asyl mottak ,i have to stay with same kriminal and terorist or i have to let udi boss like before ,to sell me to old mans for sex or drug or…. i said no and thaat is why i paid high price with my healt .i hve no rights and Norway makes lawyers to work for dug and animal rights! why this rasist doesn,t stop and why only member of kriminals get rights and money. why the ones get asyl wich go next summer holidy home? why i don,t get help and have to betel 100 orgnistion for bread aand bnane. what is the diffrent? do you know any Norwegins wich line only with old bread? why nobody helps me? i,m tired

( det under skrev jeg 2.mai – jeg stiller de samme spørsmål i dag selv om antallet er noe mindre)

10.000 nye flyktninger – klart vi skal ta inn 10.000 hjelpeløse mennesker på flukt. På flukt fra sine hjemland, langt bort fra familie og venner, sitt eget språk og kultur, fordi noen bestemmende myndigheters handlemåte er vold og ødeleggelser. Men hva gir vi alle dem vi har invitert hit? Hvilke erfaring har vi med gjester vi har sagt ja til?

Jeg har ikke noen full oversikt over dette, men jeg har noe innsikt i hvor hardt rammet enkeltpersoner kan bli når de ikke blir tatt vare på. Noen av de jeg har kjennskap til er mennesker som har måtte flykte pga. krig og politiske uenigheter. De er sterkt traumatiserte – både av hendelser i sitt hjemland og på fluktruten frem til destinasjonen Norge. Landet de har blitt forespeilet er trygt og godt.

I flere år har jeg møtt barna til noen av disse flyktningene i fengsel. Når tilliten er etablert har de fortalt meg usminket hva som har skjedd i og med familien deres og hvorfor de endte opp i destruktive gjenger. Dette er levende mennesker som blir gitt rammen for en eksistens – bolig og minimumseksistensgrunnlag, men resten må de klare selv.

Det er spesielt mødrene til de unge flyktningene jeg tenker mye på når spørsmålet om enda flere flyktninger til landet kommer opp. Jeg ser for meg enda flere kvinnene som kommer og som blir sittende alene med barn i ulik alder. De kjenner ingen, har mistet alt som var kjent og som betydde noe for dem. Ensomme og språkløse skal de orientere seg med et traumatisert sinn i et land med et samfunn, miljø og klima som er svært ukjent for dem.

Videre ser jeg for meg de vettskremte barna som prøver å finne et ankersted som kan gjøre dem trygge. De som kastes inn i en skolehverdag hvor selv etnisk norske kan føle seg utfor og kjemper for å passe inn fordi fattigdommen deres omsorgspersoner sliter med ikke tillater at de kan følge opp normen vårt rike land har. Mange av flyktningebarna finner derfor sin plass blant sine like. Hvor flere av dem har vært på flukt fra sitt hjemland og i dag fra en slitsom hverdag. En hverdag som har de vanlige utviklingsutfordringer barne – og ungdom har, men hvor flere jeg kjenner til ble i en slik periode også familiens overhode fordi dem hadde utviklet litt lese og skriveferdigheter samt noe verbalt språk. Fluktens konsekvenser ble rusmisbruk, kriminalitet og fengsel.

Hvordan skal vi best hjelpe de 10.000 nye flyktningene og hvor noen mødre skal få slippe den lidelse det er å se sine barn gå til grunne av andre årsaken enn krig og terror?

Jeg vet ikke hva som er best – jeg har aldri vært flyktning i et annet land. Det eneste jeg  må ha er å ha tillit til at noen kan dette bedre enn meg og som vet å gi gode råd til dem som skal ta så alvorlge avgjøreseler som det er når vi snakker om levede mennesker på flukt.

Hva kan JEG gjøre?

foto fra Google

foto fra Google

Det er en sorgfull stemme som har snakket en stund nå. Jeg trekkes tilbake til dagene hvor jeg var desperat etter å få til en endring. I mitt hode hadde jeg forsøkt alt, så desperasjonen min søkte døden. Den hadde jeg oppsøkt før, men ikke ikke lykkes med å nå den. Jeg hadde noen rundt meg som så at jeg hadde det vanskelig – de ga med piller, alkohol og narkotika. Til slutt maktet jeg ikke å bli abstinent og forsøkte å unngå og holde meg nykter. Eller rettere sagt unngikk å holde meg borte fra rusmidlene. Det gikk en stund, men så klarte ikke kroppen min å ta i mot mer og jeg visste at jeg var ferdig. Ferdig fordi det fantes ingen hjelp i verden som kunne gi meg det livet jeg innerst inne hadde drømt om. Og jeg klarte ikke å gi meg det selv.

Men så kom det inn et menneske som hadde vært der hvor jeg var. Han forsto – og visste at jeg ikke drømte om et liv med mer rusmisbruk og det livet misbruket fører med seg. Han sa: Gi livet ditt en sjanse – sett bort rusmidlene og ta en dag av gangen. Det var det som gjorde en forskjell – ett eneste menneske viste meg med  sitt liv at det gikk an å endre sin skjebne. Ett eneste menneske holdt håpet levende da de mørke tankene truet tryggehten jeg så smått begynte å bygge opp de første årene. I kveld blir jeg påminnet hva jeg kan gjøre for et annet menneske og ingen sier det bedre enn Stig Dagerman

Jorden kan du inte göra om. Stilla din häftiga själ.
Endast en sak kan du göra, en annan människa väl.
Men detta är redan så mycket, att själva stjärnorna ler.
En hungrande människa mindre betyder en broder mer.

                                                                                                                                Stig Dagerman

Jeg følger meg vanvittig takknemlig for at jeg kan få være med å bringe noe trygghet inn i et annet menneskes liv. Jeg  får i dag  lov å peke mot lyset hvor livet kan vokse og gjøre seg sterkt. Det er stort for meg.

Penger er en ting – verdien av kunnskap og erfaringer noe annet, men vi trenger dem alle

Bilde tatt i Retretten

Bilde tatt i Retretten 

Innslag i NRK nyhetene

Jo mer jeg tenker på det, jo mer frustrert blir jeg. I stiftelsen Retretten har jeg fått lov å arbeidet med det jeg elsker over alt på jord. I 13 år har jeg fått se mennesker løfte seg fra en bunnløs elendighet og håpløshet til et liv som er fylt av glede og lykke. De levde et liv hvor de tidligere var til belastning både for seg selv, sine nærmeste og samfunnet for øvrig, men som de i dag er blitt i stand til å ta 100% ansvar for. Både for seg selv og alle dem de har et omsorgsansvar for. Det sies at det skal være en opptrapping på rusfeltet – men jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan de tenker å gjennomføre dette.

Fra 2002 har jeg og mine medarbeidere på nært hold fått se ringvirkningene av hva et eneste ett menneske som er fanget inn i en avhengighet til alkohol eller andre rusmidler gir. Både for misbrukeren og deres nære. Små barn opplever å stå mellom foreldre som sloss fordi den ene eller begge har et rusproblem. Unge som tidlig blir kasteballer mellom ulike private og offentliges barnevernstiltak. Foreldre, ektefeller og partnere som faller ut av arbeidslivet på grunn av depresjon, angst og utbrenthet . Søsken som føler seg foreldreløse og ensomme fordi de har yngre eller eldre rusmisbrukende søsken som krever all oppmerksom i familien. Jeg har snakket med ofre av de som har vært utsatt for vinnginsforbrytelser, blind vold og ran. Dette er mennesker som hadde noe lettomsettelig saker – eller som selv var – på feil sted til feil tidspunkt. For noen av nevnte ble dette også inngangen til eget avhengighetsproblem og yrkesuførhet.

Ansvar for å styrke helse og trygghet

I mange år har politikere og byråkrater bevilget litt penger til vårt arbeid i Retretten. I de fleste tilfeller har disse bidragene blitt utløst av at private stiftelser har bidratt til at vi har fått vise hva vi står for og hva vi har å bidra med. Alle med et våkent blikk og en oppriktighet i å bidra så hjelpetrengende skal bli mer selvhjulpen har forstått at Retrettens arbeid er verd å støtte. De private har økt sin pengestøtte jevnt og trutt. De har lett etter løsninger i egne systemer for å forlenge støtteordningen utover det tidspunktet de egentlig har fullmakter til. I håp og påvente av at noen i det offentlige skal ta over det ansvaret de i utgangspunktet har for landets innbyggeres trygghet og helse.

Slik vi opplever det så ser de bevilgende myndigheter og deres byråkrater det ikke helt på samme måte som de private bidragsyterne. De fleste politikere som viser interesse sitter ofte i en posisjon hvor de ikke har noen myndighet til å endre eller påvirke noe. Det er i alle fall det de selv sier. Ingen som forvalter landets penger har heller vist samme velvillighet som de private til å lete etter poster som kan øke og sikre Retrettens bidrag og arbeid. Og det største tankekorset er at det kan se ut som ene direktoratet ikke vet hva det andre gjør og derfor heller ikke støtter oppunder regjeringens målsetning om å styrke rusfeltet.

Et godt eksempel er Kriminalomsorgsdirektoratet, direktoratet for Arbeid og velferd og Helsedirektoratet. Disse tre direktoratene bør alle være inne for å styrke rusfeltet og de menneskeskjebnene som feltet arbeider for. Arbeid og velferdsdirektoratet har i alle år avvist vår søknad. De ser tydeligvis ingen ide av å støtte tiltak som kan hjelpe arbeidsløse og uføre tilbake til jobb. Veldig mange, som alt nevnt har kommet i en hjelpetrengende rolle fordi dem har vært rammet av eget eller andres rusmisbruk. Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) valgt å støtte enda flere tiltak med den økte pengepotten de fikk av regjeringen, samtidig som noen av oss eldre fikk den samme summen som i fjor minus 3 % . Pengene av disse 3 % skal ligge igjen i en pott i tilfelle noen ville klage på KDI sin bevilgning. Vi vet at både rettsapparatet og fengslene roper etter tiltak som kan bidra til forebygging av re-innsettelser og til sømløse løslatelsesprosesser. Spesielt for forvarings- og langtidsdømte. At Retretten har bidratt med slikt arbeid siden 2004 setter oss av likevel ikke i en posisjon hvor KDI og Justis opplever at vårt kriminalomsorgsprogram er verd å støttes 100 % av dem. Helsedirektoratet er den som via påtrykk fra helsekomiteen på stortinget har økt sin bevilgning til oss. Medlemmer i helsekomitèen har fulgt oss i en årrekke, de har sett hvilken helsegevinst vårt arbeid har for både misbrukeren og deres pårørende. Men helsebudsjettet kan vel ikke styrke rusfeltet alene?

Målrettet og helt, i stede for stykkevis og delt

For meg og mine kollegaer i hele feltet er det noe som ikke henger på greip. Regjeringen har varslet om opptrappingen på rusfeltet i tillegg til at de også har sagt at brukerkompetansen må mer på bane. I Retretten er vi 13 ansatte , 9 av oss er tidligere misbrukere med mange års rusfrihet, og arbeidstid i Retretten bak oss. Hadde det ikke vært for betydelige bidrag fra private ville vi ved de offentlige støtteordningene blant annet innen kriminalomsorgsarbeid måtte sagt opp noen av våre medarbeidere med brukererfaring. Vi uten cv ville miste jobben vår og gått tilbake til en eller annen trygdeordning. Mest sannsynlig til rusmisbruk også. Brukere av sentrene våre og innsatte hadde mistet noen av sine viktige støttespillere de har brukt år på å bygge tillit til. Har regjerningen egentlig funnet ut hvem og hvordan styrkingen av rusfeltet skal gjennomføres. Hvem skal egentlig betale regningen?

Her jeg sitter og tenker ville det være best om man ikke støttet brukerstyrte tiltak i rusomsorgen om man egentlig har i tankene å redusere og slutte helt å bidra med økonomisk støtte på sikt. Spesielt til tiltak som kan vise til gode resultater etter år med oppbygging av kompetanse og erfaring . I Retrettens tilfelle betyr det at vi har brukt mye tid, energi og penger til å bygge opp både kunnskap og kompetanse med våre egne erfaring i feltet vi arbeider kun for å oppnå at vi skal reduseres og ødelegges.

Nå har jeg skrevet om Retretten, men vi er bare en av mange som opplever fragmenteringen og lite gjennomtenkte støtteordninger på rusfeltet. Jeg forstår ikke hvorfor det som skal støttes av skattebetalernes – dine og mine – penger kun skal gå til noe halvveis, stykkevis og delt. Lurer på hva politikere og byråkrater frykter skal gå galt om man gjør noe målrettet og helt? Og helt kan det først bli når vi alle samarbeider – alene med mye penger løser ingenting, men med penger, kunnskap og erfaring, og sist men ikke minst at vi alle drar lasset sammen i en retning – vil gjøre en stor forskjell på et felt som så sårt trenger å bli løftet og styrket…

Foto: Nina Hilton Mæhlum

Foto: Nina Hilton Mæhlum

(Lørdag   ettermiddag,20 juni,  satte jeg meg ned å skrev litt om mine tanker om regjerninges opptrappingsplan og styrking av brukermedvirkning i rusbehandling/omsorg. Søndag formiddag ringte dem fra statsministerens kontor og spurte om  jeg ville møte Erna og Siv  sammen med Dagsrevyen for å si litt om hva jeg synes om utviklingen på rusfeltet. Som dere ser av hva jeg skrev så synes jeg det skulle bli en fin mulighet til å si noe mine erfaringer og tanker. Jeg fikk fortalt dem det, men Dagsrevyen ville ha en annen vinkling derfor ble det bare med noen bilder fra Retretten. Vi har vel en litt mer positiv opplevelse av rusfeltet generelt enn hva som kom frem i Dagsrevyens sending kl. 2100. Trist media velger å dyrke håpløsheten fremfor å i være med på å spre litt HÅP hos  dem som sliter ).

Fredrik Fasting Torgersen

Foto: Google

Foto: Google 01.10.34 – 19.6.15

Så kom du til din endeholdeplass Fredrik. De sier at du følte deg frikjent – jeg håper inderlig du hadde fred den siste tiden. Sist vi så hverandre var du strekt preget av sykdom, men kampvilje din var ikke svekket. Det var rart å stå foran deg igjen etter 18 år og alle de andre støttespillerene dine som var samlet på Littraturhuset den dagen på 80 årsdagen din og si noe om hvordan jeg kjente deg.

Du var en tid i mitt liv det tryggeste menneske jeg hadde å forholde meg til. De gangene jeg kom syk og sliten inn på Galgeberg corner og så du var der visste jeg at jeg kunne slappe av. Uansett hvilken form jeg var i så ville du følge meg til jernporten der jeg bodde og se til at jeg kom meg inn i oppgangen jeg tilhørte. Når jeg var alene ble du aldri med opp i leiligheten – du var redd for å bli satt i en situasjon du ikke kunne forsvare deg. Nå i ettertid har jeg forstått hvor preget du av alle de fysiske og psykiske slagene livet hadde gitt deg.

Da jeg hadde samboer var du noe hos oss. Spesielt husker jeg første gangen du var innom på middag. En julaften. Du ble så glad da du så at fuglene mine fikk fly fritt i leiligheten at du gråt. Du sa noe som: Så godt at dere er snille mot dyra. Du var så ufatterlig glad i dyr og det var igjennom en hund vi ble kjent. Noen hadde stjålet hunden som sto utenfor Corneren – som den hadde gjort i alle år. Den sto aldri lenge alene så det var ikke snakk om en hund som led mens eieren satt å drakk. Vi var mange som hjalp til i letningen, men den kom aldri til rette. Og jeg så deg aldri mer med en hund. Men du brukte mye tid på å mate dunene og snakke med dem. Mer enn du brukte på de mange som omkranset deg på Vålerengas puber.

Som jeg sa til deg sist vi møttes. Om du er skylding eller ei vet bare du og Rigmor, men jeg dømmer deg for det menneske jeg kjenner deg. Du reddet livet mitt engang da en gjeng med fulle utlendinger skulle ta meg. Den kvelden jobbet jeg for en venne på Jordal Bistro og måtte nekte gjengen med fulle og støyende gjester. Du satt som vanlig på et bord for deg selv med avisa og ølen din, men du fulgte med hva som skjedde. Da de reiste seg for å ta meg spratt du opp og imellom dem og meg. De var 4 og jeg var alene. Sjefen og noen andre menn krympa seg og sa ingenting, men du gikk imellom og fikk dem ut. Ikke spør meg hvordan, men de forsvant og jeg så dem aldri mer. Det var første gangen du fulgte meg til jernporten i gården min. Siden ble det flere ganger for rusen gjorde meg mer og mer ensom, sliten og kraftløs.

Jeg fikk fortalt deg at jeg hadde vært rusfri de siste 18 åra og at jeg i dag jobbet i Oslo fengsel med gutter som har den skjebnen som han og  jeg hadde hatt. I tillegg fikk jeg fortalt deg at jeg tenkte ofte på både deg og mora di når jeg går igjennom porten inn til avd A. Der mamman din kom til deg hver dag med avisa. Hun ventet bare på at du skulle løslates og bli frifunnet. Hver dag i alle disse 16 årene gikk hun med tunge skritt ned til fengslet hvor barnet hennes satt fengslet bak de høye røde mursteinsmurene. Dessverre fikk hun ikke sin drøm oppfylt. Mens jeg fortalte deg dette satt du med tårer i øynene og etterpå  ba du meg hilse inn til gutta.

Da jeg satt på toget hjem etter vårt siste møte ba jeg om at du måtte få opp saken din igjen. Du hadde slitt så mange år. Tatt i mot hån og slag, men våget aldri å ta igjen med samme mynt. Det jeg så var at du trakk deg unna og gikk bort fra de som skjelte deg ut eller spyttet på deg. Selv om du hadde mange som slo ring rundt deg så jeg det gjore noe med deg. Dessverre så fikk du ikke oppleve at saken din kom opp kjære Fredrik, men om himmelen finnes så vil du se ned på alle som fremdeles arbeider for deg og din sak. Vi satser på at du får din drøm oppfylt – i mens må du hvile i fred. Tusen takk for alle gode samtaler jeg fikk og alle dikt du leste for meg. Skyldig eller ikke skyldig – i mine øyne var du en sann og ekte venn.

Aftenposten 25. juni 2015

Aftenposten 25. juni 2015

Det skulle jeg ha sagt….

Foto fra Google

Foto fra Google

Det er jo alltid sånn at jeg tenker på alt jeg skulle ha sagt, hva jeg skulle ha sagt annerledes og jeg lurer på om det jeg sa ble forstått slik jeg håper osv. osv osv etter at jeg har holdt et foredrag. Foredraget jeg holdt på Rusfaglig forum i Bergen i dag har gått igjennom samme tankekverna.

Mitt foredrag og tittelen der hadde jeg snakket med inn i selv, sa konfransieren i dag. Min tittel var: Muligheter og begrensninger i brukermedvirkning. Hovedbudskapet mitt var – og som jeg håper kom tydelig frem var: Det finnes mange muligheter – både tjenesteytere og tjenestemottakere har våre begrensninger pga. de rammene vi alle har i vår hverdag. Men jeg tror – og har erfart noen ganger – om vi snakker åpent om disse begrensningene så kan vi omforme dem til noe verdifult. Åpen kommunikasjon blir altså stikkordet.

I tillegg må vi ha et felles mål å sikte oss inn på. Målet må være uttalt av begge parter og vi må ha respekt for hverandre på veien mot målet. Det er en del nedfra holdninger – både fra brukere/paienter og hjelpeapparatet. Men ganske ofte så synes jeg at de som arbeider i feltet må tåle mye skit av oss brukere. Noe jeg til tider kan synes er veldig urettferdig. Det er ikke ofte jeg hører at de får ros fra en talerstol og ros er noe jeg synes de fortjener. Spesielt de som sitter i salen i slike konferanser fordi de er som regel oppriktig intressert å lære mer for å bli bedre i sitt arbeid.

Det er mange flinke folk i feltet – jeg ser dem på NADA kursene jeg holder. Det er folk kommer i helegne – noen betaler til og med kurset selv fordi kommunene de kommer fra ikke har penger. Jeg blir mektig rørt over slikt og kjenner på en vanvittig glede med tanke på pasientene som har en slik behandler. Men vi har mange fine brukermedvirkere også. Ikke alle synes så godt som vi som er rundt om å holder foredrag, men jeg ser dem daglig på min arbeidsplass. Ikke bare medarbeidere i Retretten, men medarbeidere fra andre brukerstyrte org. og tiltak. Mange av oss jobber godt sammen med HF’ene, kommunale og private institusjoner og tiltak. – som leder til noe svært godt og kontruktivt for dem vi skal hjelpe. Og jeg er så heldig at jeg får oppleve å se øyne som har vært livstomme skinne av HÅP og glede.

Det er fint og lærerikt å være på Rusforum i Bergen i dag. Mye der som jeg kan ta med meg inn i min arbeidsdag. Både jeg og mine medarbeidere jobber etter troa på: Sammen er vi dynamitt…

Det å stå for noe har også sin pris

foto: Rita Nilsen, Gresset er grønnere på min andre side

foto: Rita Nilsen, Gresset er grønnere på min andre side

For en tid siden var jeg i et møte med en som sa: Du må stå for noe – noe du mener dypt inne i deg selv og stå for det. Det er spesielt viktig at du gjør det for da slipper du å bruke tid  – eller bli brukt – på noe du ikke står for.

Hvorfor tenker jeg på dette nå så tidlig på morgnen? Jo fordi jeg tenker på alle de gangene jeg har blitt brukt som en nyttig idiot for noen jeg trodde jeg skulle hjelpe eller at jeg skulle få være med i et reellt samarbeid. Men det er også på andre områder som bilkjøp og huskjøp jeg har vært en nyttig idiot for noen som ville bli kvitt et problem.

Hvorfor tenker på det? jo for i dag skal jeg atter engang betale prisen for å ha blitt lurt og at jeg selv ikke makter å lure andre for å komme ut av faenskapet, og må derfor betale en høy pris for noe jeg står for. Slitsomt, men jeg velger å tro at dette skal bli bra i fremtiden.

Nå starter dagen min og jeg må ta en ting av gangen så skal jeg nok komme igjennom dagens utfordringer og  komme meg innpå den grønne siden igjen.

Fare for smitte

illustration:  human hands

illustration: human hands

I dag har jeg opplevd mye positivt. Rettere sagt har jeg snakket med mennesker som gir god energi. Ikke bare snakket, men også hørt og sett handlinger som gjør meg godt.

Det startet med en oppmuntrende telefonsamtale med heiarop og gratulasjoner. Jeg har hatt det litt tøft og jeg har følt meg veldig fanget uten at jeg har sett en løsning på det. I går fant jeg den med en liten puch fra noen ser meg som et menneske som også trenger hjelp til tider . Det å da starte dagen med en uoppfordret klapp på skulderen gjør godt.

Jeg lyttet så på en samtale hvor en leder hadde noen utfordringer og han snakket med sin leder igjen. Det som var flott å høre var hvordan de sammen fant frem til fokuspunktet for veien de skulle gå for å nå målet. Topplederen var ikke opptatt av sin posisjon, men hvordan han skulle hjelpe den som skulle lede mange. Den som trengte hjelp var så trygg på at det var ok å vise sine tilkortkommenheter og at han ble tatt i mot. Utrolig å se et slikt samspill. Drømmesituasjon.

Så kom en ny telefon fra et politidistrikt. En politi som arbeider med ungdom ønsket å snakke med en av mine medarbeidere. Han hadde møtt henne på en konferanse og han synes ærligheten hennes var noe han kunne benytte i sitt arbeid. Vi fikk resonert oss frem til det var og jeg kjente på en vanvittig glede over at jeg har så fantastiske medarbeidere. De er så rene i sine motiv – de har ingen skjult agenda og det merker også andre enn brukere av Retretten. Nå altså en politimann som ønsker det beste for ungdommen vår. ” Vi må lage dårlige vekstmuligheter for rusbruken”, sa han.

Etter dette gikk jeg rett inn i et møte hvor en raust ga av sin kunnskap til meg. Rydda litt i veien fremover og ga noen tips for ting jeg kan bruke både privat og profesjonelt. Det er ofte det ikke er mye som skal til for at man kan få en ny giv. Det var ikke sånn at det ble mye diskusjoner og meningsutvekslinger- det var nok mer det man kan kalle en overtydelig tale. Og det liker jeg jo. Klar tale kan jeg forholde seg til- lunken og ullen dikkedakkeprat er skummelt.

På ettermiddagen ringte en fra Ila fengsel som bare måtte fortelle at han hadde bestått eksamen. Jubel og hojing i telefonen i noen minutter før han kunne snakke litt om fremtidige mål. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen på han. Hvor viktig det var – og er – for meg å dele gledelige øyeblikk med noen som har fult meg fra knestående til de gledelige øyeblikkene. Så ringte jeg igjen til en tidligere med-innsatt av den eksamensbeståtte. Ny runde meg lykkebrøl i telefonen. Det ble både latter og hyling. Det er bare så utrolig godt å lytte til folk som gleder seg på andre vegne.

Til sist ringte en annen av gutta fra Ila fengsel som hadde laget blomsteroppsatsene vi hadde på konferansen i helga. Han hadde snakket med en som hadde sett konferansen på internett og fått høre at temaene hadde vært råe. Det var andre som i dag hadde fortalt at web-overføringen hadde vært nyttige. En far ringte meg og sa at det var første gangen han og sønnen hadde sittet i stua og snakket koselig sammen på 20 år. Må si det varmer når jeg får slike tilbakemeldinger. Men den innsatte ble også  kjempeglad for at blomstene ble gitt til noen som skulle ta vare på dem i fremtiden også. For jeg ga dem jo til konferansedeltagere som ville ta dem med hjem og stelle dem.

Disse øyeblikkene fra dagen i dag vil jeg ta med meg inn i natta. I morgen er det nye utfordringer jeg skal stå i – forhåpentligvis også noen gledelige øyeblikk…

Konferansen kan sees på Pc og Mac på web

Dag 1:  Klikk her
Dag 2:  Klikk her