Det skulle jeg ha sagt….

Det er jo alltid sånn at jeg tenker på alt jeg skulle ha sagt, hva jeg skulle ha sagt annerledes og jeg lurer på om det jeg sa ble forstått slik jeg håper osv. osv osv etter at jeg har holdt et foredrag. Foredraget jeg holdt på Rusfaglig forum i Bergen i dag har gått igjennom samme tankekverna.

Mitt foredrag og tittelen der hadde jeg snakket med inn i selv, sa konfransieren i dag. Min tittel var: Muligheter og begrensninger i brukermedvirkning. Hovedbudskapet mitt var – og som jeg håper kom tydelig frem var: Det finnes mange muligheter – både tjenesteytere og tjenestemottakere har våre begrensninger pga. de rammene vi alle har i vår hverdag. Men jeg tror – og har erfart noen ganger – om vi snakker åpent om disse begrensningene så kan vi omforme dem til noe verdifult. Åpen kommunikasjon blir altså stikkordet.

I tillegg må vi ha et felles mål å sikte oss inn på. Målet må være uttalt av begge parter og vi må ha respekt for hverandre på veien mot målet. Det er en del nedfra holdninger – både fra brukere/paienter og hjelpeapparatet. Men ganske ofte så synes jeg at de som arbeider i feltet må tåle mye skit av oss brukere. Noe jeg til tider kan synes er veldig urettferdig. Det er ikke ofte jeg hører at de får ros fra en talerstol og ros er noe jeg synes de fortjener. Spesielt de som sitter i salen i slike konferanser fordi de er som regel oppriktig intressert å lære mer for å bli bedre i sitt arbeid.

Det er mange flinke folk i feltet – jeg ser dem på NADA kursene jeg holder. Det er folk kommer i helegne – noen betaler til og med kurset selv fordi kommunene de kommer fra ikke har penger. Jeg blir mektig rørt over slikt og kjenner på en vanvittig glede med tanke på pasientene som har en slik behandler. Men vi har mange fine brukermedvirkere også. Ikke alle synes så godt som vi som er rundt om å holder foredrag, men jeg ser dem daglig på min arbeidsplass. Ikke bare medarbeidere i Retretten, men medarbeidere fra andre brukerstyrte org. og tiltak. Mange av oss jobber godt sammen med HF’ene, kommunale og private institusjoner og tiltak. – som leder til noe svært godt og kontruktivt for dem vi skal hjelpe. Og jeg er så heldig at jeg får oppleve å se øyne som har vært livstomme skinne av HÅP og glede.

Det er fint og lærerikt å være på Rusforum i Bergen i dag. Mye der som jeg kan ta med meg inn i min arbeidsdag. Både jeg og mine medarbeidere jobber etter troa på: Sammen er vi dynamitt…