Fredrik Fasting Torgersen

Så kom du til din endeholdeplass Fredrik. De sier at du følte deg frikjent – jeg håper inderlig du hadde fred den siste tiden. Sist vi så hverandre var du strekt preget av sykdom, men kampvilje din var ikke svekket. Det var rart å stå foran deg igjen etter 18 år og alle de andre støttespillerene dine som var samlet på Littraturhuset den dagen på 80 årsdagen din og si noe om hvordan jeg kjente deg.

Du var en tid i mitt liv det tryggeste menneske jeg hadde å forholde meg til. De gangene jeg kom syk og sliten inn på Galgeberg corner og så du var der visste jeg at jeg kunne slappe av. Uansett hvilken form jeg var i så ville du følge meg til jernporten der jeg bodde og se til at jeg kom meg inn i oppgangen jeg tilhørte. Når jeg var alene ble du aldri med opp i leiligheten – du var redd for å bli satt i en situasjon du ikke kunne forsvare deg. Nå i ettertid har jeg forstått hvor preget du av alle de fysiske og psykiske slagene livet hadde gitt deg.

Da jeg hadde samboer var du noe hos oss. Spesielt husker jeg første gangen du var innom på middag. En julaften. Du ble så glad da du så at fuglene mine fikk fly fritt i leiligheten at du gråt. Du sa noe som: Så godt at dere er snille mot dyra. Du var så ufatterlig glad i dyr og det var igjennom en hund vi ble kjent. Noen hadde stjålet hunden som sto utenfor Corneren – som den hadde gjort i alle år. Den sto aldri lenge alene så det var ikke snakk om en hund som led mens eieren satt å drakk. Vi var mange som hjalp til i letningen, men den kom aldri til rette. Og jeg så deg aldri mer med en hund. Men du brukte mye tid på å mate dunene og snakke med dem. Mer enn du brukte på de mange som omkranset deg på Vålerengas puber.

Som jeg sa til deg sist vi møttes. Om du er skylding eller ei vet bare du og Rigmor, men jeg dømmer deg for det menneske jeg kjenner deg. Du reddet livet mitt engang da en gjeng med fulle utlendinger skulle ta meg. Den kvelden jobbet jeg for en venne på Jordal Bistro og måtte nekte gjengen med fulle og støyende gjester. Du satt som vanlig på et bord for deg selv med avisa og ølen din, men du fulgte med hva som skjedde. Da de reiste seg for å ta meg spratt du opp og imellom dem og meg. De var 4 og jeg var alene. Sjefen og noen andre menn krympa seg og sa ingenting, men du gikk imellom og fikk dem ut. Ikke spør meg hvordan, men de forsvant og jeg så dem aldri mer. Det var første gangen du fulgte meg til jernporten i gården min. Siden ble det flere ganger for rusen gjorde meg mer og mer ensom, sliten og kraftløs.

Jeg fikk fortalt deg at jeg hadde vært rusfri de siste 18 åra og at jeg i dag jobbet i Oslo fengsel med gutter som har den skjebnen som han og  jeg hadde hatt. I tillegg fikk jeg fortalt deg at jeg tenkte ofte på både deg og mora di når jeg går igjennom porten inn til avd A. Der mamman din kom til deg hver dag med avisa. Hun ventet bare på at du skulle løslates og bli frifunnet. Hver dag i alle disse 16 årene gikk hun med tunge skritt ned til fengslet hvor barnet hennes satt fengslet bak de høye røde mursteinsmurene. Dessverre fikk hun ikke sin drøm oppfylt. Mens jeg fortalte deg dette satt du med tårer i øynene og etterpå  ba du meg hilse inn til gutta.

Da jeg satt på toget hjem etter vårt siste møte ba jeg om at du måtte få opp saken din igjen. Du hadde slitt så mange år. Tatt i mot hån og slag, men våget aldri å ta igjen med samme mynt. Det jeg så var at du trakk deg unna og gikk bort fra de som skjelte deg ut eller spyttet på deg. Selv om du hadde mange som slo ring rundt deg så jeg det gjore noe med deg. Dessverre så fikk du ikke oppleve at saken din kom opp kjære Fredrik, men om himmelen finnes så vil du se ned på alle som fremdeles arbeider for deg og din sak. Vi satser på at du får din drøm oppfylt – i mens må du hvile i fred. Tusen takk for alle gode samtaler jeg fikk og alle dikt du leste for meg. Skyldig eller ikke skyldig – i mine øyne var du en sann og ekte venn.