Jo mer jeg tenker på det, jo mer frustrert blir jeg. I stiftelsen Retretten har jeg fått lov å arbeidet med det jeg elsker over alt på jord. I 13 år har jeg fått se mennesker løfte seg fra en bunnløs elendighet og håpløshet til et liv som er fylt av glede og lykke. De levde et liv hvor de tidligere var til belastning både for seg selv, sine nærmeste og samfunnet for øvrig, men som de i dag er blitt i stand til å ta 100% ansvar for. Både for seg selv og alle dem de har et omsorgsansvar for. Det sies at det skal være en opptrapping på rusfeltet – men jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan de tenker å gjennomføre dette.
Fra 2002 har jeg og mine medarbeidere på nært hold fått se ringvirkningene av hva et eneste ett menneske som er fanget inn i en avhengighet til alkohol eller andre rusmidler gir. Både for misbrukeren og deres nære. Små barn opplever å stå mellom foreldre som sloss fordi den ene eller begge har et rusproblem. Unge som tidlig blir kasteballer mellom ulike private og offentliges barnevernstiltak. Foreldre, ektefeller og partnere som faller ut av arbeidslivet på grunn av depresjon, angst og utbrenthet . Søsken som føler seg foreldreløse og ensomme fordi de har yngre eller eldre rusmisbrukende søsken som krever all oppmerksom i familien. Jeg har snakket med ofre av de som har vært utsatt for vinnginsforbrytelser, blind vold og ran. Dette er mennesker som hadde noe lettomsettelig saker – eller som selv var – på feil sted til feil tidspunkt. For noen av nevnte ble dette også inngangen til eget avhengighetsproblem og yrkesuførhet.
Ansvar for å styrke helse og trygghet
I mange år har politikere og byråkrater bevilget litt penger til vårt arbeid i Retretten. I de fleste tilfeller har disse bidragene blitt utløst av at private stiftelser har bidratt til at vi har fått vise hva vi står for og hva vi har å bidra med. Alle med et våkent blikk og en oppriktighet i å bidra så hjelpetrengende skal bli mer selvhjulpen har forstått at Retrettens arbeid er verd å støtte. De private har økt sin pengestøtte jevnt og trutt. De har lett etter løsninger i egne systemer for å forlenge støtteordningen utover det tidspunktet de egentlig har fullmakter til. I håp og påvente av at noen i det offentlige skal ta over det ansvaret de i utgangspunktet har for landets innbyggeres trygghet og helse.
Slik vi opplever det så ser de bevilgende myndigheter og deres byråkrater det ikke helt på samme måte som de private bidragsyterne. De fleste politikere som viser interesse sitter ofte i en posisjon hvor de ikke har noen myndighet til å endre eller påvirke noe. Det er i alle fall det de selv sier. Ingen som forvalter landets penger har heller vist samme velvillighet som de private til å lete etter poster som kan øke og sikre Retrettens bidrag og arbeid. Og det største tankekorset er at det kan se ut som ene direktoratet ikke vet hva det andre gjør og derfor heller ikke støtter oppunder regjeringens målsetning om å styrke rusfeltet.
Et godt eksempel er Kriminalomsorgsdirektoratet, direktoratet for Arbeid og velferd og Helsedirektoratet. Disse tre direktoratene bør alle være inne for å styrke rusfeltet og de menneskeskjebnene som feltet arbeider for. Arbeid og velferdsdirektoratet har i alle år avvist vår søknad. De ser tydeligvis ingen ide av å støtte tiltak som kan hjelpe arbeidsløse og uføre tilbake til jobb. Veldig mange, som alt nevnt har kommet i en hjelpetrengende rolle fordi dem har vært rammet av eget eller andres rusmisbruk. Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) valgt å støtte enda flere tiltak med den økte pengepotten de fikk av regjeringen, samtidig som noen av oss eldre fikk den samme summen som i fjor minus 3 % . Pengene av disse 3 % skal ligge igjen i en pott i tilfelle noen ville klage på KDI sin bevilgning. Vi vet at både rettsapparatet og fengslene roper etter tiltak som kan bidra til forebygging av re-innsettelser og til sømløse løslatelsesprosesser. Spesielt for forvarings- og langtidsdømte. At Retretten har bidratt med slikt arbeid siden 2004 setter oss av likevel ikke i en posisjon hvor KDI og Justis opplever at vårt kriminalomsorgsprogram er verd å støttes 100 % av dem. Helsedirektoratet er den som via påtrykk fra helsekomiteen på stortinget har økt sin bevilgning til oss. Medlemmer i helsekomitèen har fulgt oss i en årrekke, de har sett hvilken helsegevinst vårt arbeid har for både misbrukeren og deres pårørende. Men helsebudsjettet kan vel ikke styrke rusfeltet alene?
Målrettet og helt, i stede for stykkevis og delt
For meg og mine kollegaer i hele feltet er det noe som ikke henger på greip. Regjeringen har varslet om opptrappingen på rusfeltet i tillegg til at de også har sagt at brukerkompetansen må mer på bane. I Retretten er vi 13 ansatte , 9 av oss er tidligere misbrukere med mange års rusfrihet, og arbeidstid i Retretten bak oss. Hadde det ikke vært for betydelige bidrag fra private ville vi ved de offentlige støtteordningene blant annet innen kriminalomsorgsarbeid måtte sagt opp noen av våre medarbeidere med brukererfaring. Vi uten cv ville miste jobben vår og gått tilbake til en eller annen trygdeordning. Mest sannsynlig til rusmisbruk også. Brukere av sentrene våre og innsatte hadde mistet noen av sine viktige støttespillere de har brukt år på å bygge tillit til. Har regjerningen egentlig funnet ut hvem og hvordan styrkingen av rusfeltet skal gjennomføres. Hvem skal egentlig betale regningen?
Her jeg sitter og tenker ville det være best om man ikke støttet brukerstyrte tiltak i rusomsorgen om man egentlig har i tankene å redusere og slutte helt å bidra med økonomisk støtte på sikt. Spesielt til tiltak som kan vise til gode resultater etter år med oppbygging av kompetanse og erfaring . I Retrettens tilfelle betyr det at vi har brukt mye tid, energi og penger til å bygge opp både kunnskap og kompetanse med våre egne erfaring i feltet vi arbeider kun for å oppnå at vi skal reduseres og ødelegges.
Nå har jeg skrevet om Retretten, men vi er bare en av mange som opplever fragmenteringen og lite gjennomtenkte støtteordninger på rusfeltet. Jeg forstår ikke hvorfor det som skal støttes av skattebetalernes – dine og mine – penger kun skal gå til noe halvveis, stykkevis og delt. Lurer på hva politikere og byråkrater frykter skal gå galt om man gjør noe målrettet og helt? Og helt kan det først bli når vi alle samarbeider – alene med mye penger løser ingenting, men med penger, kunnskap og erfaring, og sist men ikke minst at vi alle drar lasset sammen i en retning – vil gjøre en stor forskjell på et felt som så sårt trenger å bli løftet og styrket…
(Lørdag ettermiddag,20 juni, satte jeg meg ned å skrev litt om mine tanker om regjerninges opptrappingsplan og styrking av brukermedvirkning i rusbehandling/omsorg. Søndag formiddag ringte dem fra statsministerens kontor og spurte om jeg ville møte Erna og Siv sammen med Dagsrevyen for å si litt om hva jeg synes om utviklingen på rusfeltet. Som dere ser av hva jeg skrev så synes jeg det skulle bli en fin mulighet til å si noe mine erfaringer og tanker. Jeg fikk fortalt dem det, men Dagsrevyen ville ha en annen vinkling derfor ble det bare med noen bilder fra Retretten. Vi har vel en litt mer positiv opplevelse av rusfeltet generelt enn hva som kom frem i Dagsrevyens sending kl. 2100. Trist media velger å dyrke håpløsheten fremfor å i være med på å spre litt HÅP hos dem som sliter ).
Pingback: Mitt alternativ er ikke noe alternativ « Rita Nilsen