I dag fikk jeg denne mailen:
Hallo ,why nobody or no organisation tell the truht about how kriminl and rasist system make god money with forreign people in asyl ? i,m tired and sick and i have no right to work ,no medisin ,no tretment ,no money for lawyer ,no food.nothing. but Norway wants to fight in middlel east and russland for human right ! if i go aafter 7 years to asyl mottak ,i have to stay with same kriminal and terorist or i have to let udi boss like before ,to sell me to old mans for sex or drug or…. i said no and thaat is why i paid high price with my healt .i hve no rights and Norway makes lawyers to work for dug and animal rights! why this rasist doesn,t stop and why only member of kriminals get rights and money. why the ones get asyl wich go next summer holidy home? why i don,t get help and have to betel 100 orgnistion for bread aand bnane. what is the diffrent? do you know any Norwegins wich line only with old bread? why nobody helps me? i,m tired
( det under skrev jeg 2.mai – jeg stiller de samme spørsmål i dag selv om antallet er noe mindre)
10.000 nye flyktninger – klart vi skal ta inn 10.000 hjelpeløse mennesker på flukt. På flukt fra sine hjemland, langt bort fra familie og venner, sitt eget språk og kultur, fordi noen bestemmende myndigheters handlemåte er vold og ødeleggelser. Men hva gir vi alle dem vi har invitert hit? Hvilke erfaring har vi med gjester vi har sagt ja til?
Jeg har ikke noen full oversikt over dette, men jeg har noe innsikt i hvor hardt rammet enkeltpersoner kan bli når de ikke blir tatt vare på. Noen av de jeg har kjennskap til er mennesker som har måtte flykte pga. krig og politiske uenigheter. De er sterkt traumatiserte – både av hendelser i sitt hjemland og på fluktruten frem til destinasjonen Norge. Landet de har blitt forespeilet er trygt og godt.
I flere år har jeg møtt barna til noen av disse flyktningene i fengsel. Når tilliten er etablert har de fortalt meg usminket hva som har skjedd i og med familien deres og hvorfor de endte opp i destruktive gjenger. Dette er levende mennesker som blir gitt rammen for en eksistens – bolig og minimumseksistensgrunnlag, men resten må de klare selv.
Det er spesielt mødrene til de unge flyktningene jeg tenker mye på når spørsmålet om enda flere flyktninger til landet kommer opp. Jeg ser for meg enda flere kvinnene som kommer og som blir sittende alene med barn i ulik alder. De kjenner ingen, har mistet alt som var kjent og som betydde noe for dem. Ensomme og språkløse skal de orientere seg med et traumatisert sinn i et land med et samfunn, miljø og klima som er svært ukjent for dem.
Videre ser jeg for meg de vettskremte barna som prøver å finne et ankersted som kan gjøre dem trygge. De som kastes inn i en skolehverdag hvor selv etnisk norske kan føle seg utfor og kjemper for å passe inn fordi fattigdommen deres omsorgspersoner sliter med ikke tillater at de kan følge opp normen vårt rike land har. Mange av flyktningebarna finner derfor sin plass blant sine like. Hvor flere av dem har vært på flukt fra sitt hjemland og i dag fra en slitsom hverdag. En hverdag som har de vanlige utviklingsutfordringer barne – og ungdom har, men hvor flere jeg kjenner til ble i en slik periode også familiens overhode fordi dem hadde utviklet litt lese og skriveferdigheter samt noe verbalt språk. Fluktens konsekvenser ble rusmisbruk, kriminalitet og fengsel.
Hvordan skal vi best hjelpe de 10.000 nye flyktningene og hvor noen mødre skal få slippe den lidelse det er å se sine barn gå til grunne av andre årsaken enn krig og terror?
Jeg vet ikke hva som er best – jeg har aldri vært flyktning i et annet land. Det eneste jeg må ha er å ha tillit til at noen kan dette bedre enn meg og som vet å gi gode råd til dem som skal ta så alvorlge avgjøreseler som det er når vi snakker om levede mennesker på flukt.