Du kan ta jenta ut av byen, men ikke byen ut av jenta…

Damstredet

Damstredet, min barndomsgate

.

Vi sitter her å teller ned …Om 10 timer og 30 minutter så kommer jeg hjem igjen. Om knappe halvt døgn skal jeg få bolig i Oslo igjen. Jeg kommer ikke helt dit hvor jeg drømmer om, men jeg får Oslo i min postadresse. Etter 15 år på rundtur i Sørum og Hedmark. Dette er mer enn jeg har våget å drømme om. Kjenner jeg at jeg er veldig rørt, ydmyk og vanvittig takknemlig.

.

Min slekt

Min slekt

.

Bernt Bull mobba meg litt for noen år siden. Han var nokså skuffa over at jeg som var 13 generasjon Oslo-borger hadde flyttet ut. Min mors slekt på farsiden kan føres tilbake til Gudbrandsdalen , men første sikre slektsmedlem er født i 1640 på Aasen gård, Sinsen i Vestre Aker i Kristiania og giftet seg den 19. Juni 1670 – og siden har vi vært her. Kjenner meg stolt av dette og er også veldig glad for at jeg skal komme hjem igjen. Om jeg noen gang kommer tilbake til mitt barndomsdistrikt i Oslo vet jeg ikke, men er det noe jeg har lært så er det ALDRI og si ALDRI…

Overlevbart

Galtung 2

Når jeg holder med ukeskurs av ANTA eller Relasjonsukene så blir meg mer sårbar  for nedtalende kommentarer på de menneskene jeg arbeider for eller på det arbeidet jeg og mine kollegaer  i Retretten gjør. Jeg har oppgiennom årene fått med meg at uansett hva jeg gjør så vil det bli feil for noen, så jeg lever godt med det.

I går ble det en litt brutal kontakt med  det jeg reagerer på. Akkurat nå holder jeg og 2 av mine kollegaer  kurs for 10 innsatte menn og den åpenheten de viser og deres tydelige sorg over at de ikke har visst om de ting vi tar opp gjør noe med meg. Jeg har hørt det veldig mange ganger: Hvorfor har ingen fortalt meg dette før – kanskje jeg kunne ha fått vært med x-en og ungen min eller hadde jeg visst så hadde jeg sluppet å miste den eller de osv, osv…

Ved nyhetstidi går  fikk jeg først en telefon fra en litt amper dame. Hun kunne ikke forstå at jeg gadd å hjelpe disse narkomane. Jeg kunne heller jobbe mer for at de skulle få all narkotikaen og pillene de ba om så vi kunne bli raskenere kvitt dem. Dette var en spesiell telefon må jeg innrømme. ( kunne ikke egengang stå for det hun mente og ringte fra et skjult nummer).

Oppigjennom årene har jeg  blitt  kritisert for at jeg er i mot legalisering og heroinassistert behandling. Da får jeg høre at kua har glemt at hu  var kalv ol. Jeg blir også beskylt for å ikke forstå dem som trenger så mye medisiner at de blir helt slått ut og de synes det er dårlig gjort at de ikke kan komme inn i Retretten når de kun har tatt medisinen de har fått av legen.Jeg beskyldes for å drive en avholdsforening og at jeg er i mot alle som ruser seg.

Nå har jeg i 13 år vært tydelig  på hvilke gruppe jeg ønsker å arbeide for. Det er fryktelig mange ulike tilbud i Oslo og jeg henviser folk dit hvor de kan få snakke med noen som arbeider for påvirka eller andre med en forstyrrende atferd. Selv synes jeg ikke det er  feil å hjelpe dem som ønsker å leve totalavholdene.  Ikke er det feil å tro  at fengsels -og institusjonsgjengangere  kan klare å reise seg heller.

Igjennom årene jeg har jobbet med det jeg gjør så har jeg opplevd at mange har reist seg – både innsatte og andre som har slitt med et avhengighetsproblem. Jeg har fått blitt kjent med verdens vakreste mennesker som har fått vise 100 % hvem de er bak rus og kriminalitet.

Til dere som kritiserer alt jeg og mine kollegaer gjør – før du rakker ned på vårt arbeid vis vei til et alternativ som kan hjelpe. Det er ikke alle som ber om mer rusmidler for å føle seg friske. Til dere som ser på det som bortkasta tid og penger å støtte mennesker som har vært til en belestning for familie og samfunn for øvrig, sett dere inn i forhistorien til det menneske dere dømmer.

Jeg overlever både kritikk og hets, men det er ikke sikkert at de som ligger nede overlever kalde skuldre eller flere kjemiske fremstilte tilstands og stemningforandre midler – eller fengselsinnsettelser. Dette var bakgrunnen for gårsdagens blogg

I morgen går jeg inn i Oslo fengsel og skal fortsette mitt arbeid. Et lite frø kan bli sådd – når det begynner å spire vil bare tiden vise

hjerteløvetann

Det må da være plass til meg…

Foto: Rita Nilsen

Jeg vil jobbe for alt som gir bedring for den som sliter

.

Foto: Rita Nilsen

Jeg vil jobbe for alt som kan bidra til at de som føler seg som outsider kan føle seg likeverdig med andre i storsamfunnet

.

Foto: Rita Nilsen

 Jeg vil jobbe for alt som kan bidra til selvstendighet og frihet

.

Foto: Rita Nilsen

Jeg vil jobbe for det som kan bidra til at  foreldrene som av ulik grunn har falt ut av omsorgsrollen til sine barn skal få den tilbake

.

Foto: Rita Nilsen

Jeg vil jobbe for at voksne barn som er til belastning for sine foreldre, søsken, besteforeldre og øvrige familie skal bli i stand til å bli en bidragsyte

.

.Foto: Rita Nilsen

Jeg vil jobbe for at de jeg arbeider for skal få dekket de menneskelige behov  – og ikke bruke min energi til å legge forholdene til rett for opprettholdelse av nød. Det må da være plass for mitt arbeid et sted også?

(alle foto: Rita Nilsen)

En ting vet jeg og det er at jeg ikke vet

Foto: Rita Nilsen Intet er skjult for alle

Foto: Rita Nilsen
Intet er skjult for alle

.

Oppsatt hår. Pen i tøyet , nydelige sko som står i stil til veska. Hvem ville trodd at du nettopp hadde kjøpt deg en dose av ett eller annet. Du går med raske skritt opp brua fra Grønlandstorg opp mot buss-sentralen. To mørkhudede går tett etter deg. Tempoet sakkes, penger og en liten pakke bytter hender på vei inn i den slakke buen av brua. Mennene går tilbake der de kom fra – du fortsetter rett inn og svinger mot Oslo S. Du er dreven. Du snur deg ikke, du legger ikke det kjøpte i lommene eller vesken. Jeg følger etter deg fordi puben Fiasco, over brua inn mot togene. Foran den stor tavla legger du pakka ned i bukselomma. Du snur deg rett mot meg og jeg ser et ansikt som er pent sminket, men blikket ditt sier mer noen ord kan utrykke. Det skinner verken av lykke eller forventninger. Blikket er tomt.

Foto: Rita Nilsen Kjærlighetens varme

Foto: Rita Nilsen
Kjærlighetens varme

.

Hei Rita ! jeg snur meg og ser inn i et annet ansikt som er tydelig slitent. Person har ikke akkurat pene klær, ikke er dem helt ren heller. Han har en sekk som ser veldig full ut. Med nokså høy og oppgitt stemme sier han: Når er det dere skal skjønne at en som har vært 40 år på kjøret er annerledes enn dem som har drekki og brukt litt ”pepper” i noen år? Hæ???? Jeg synes jeg klarte meg jævla bra helt til jeg hava med en gjeng som er 20 år yngre enn meg og som knapt nok har satt seg et skudd! Jeg følte meg som en dust! Nå gidder jeg ikke mer…jeg gir faen og flytter ut på gata igjen. Klarer meg bedre der…

Foto Rita Nilsen Over skyene er himmelen...

Foto Rita Nilsen
I måneskinn vokser intet

.

Ja dette var de første 20.minuttene etter at jeg hadde vært i Oslo fengsel og snakket med en som har vært en kastebakk i det offentliges hjelpetiltak siden han var 2 uker. I dag nærmer han seg 50. Historien er så vanskelig at setningen som påbegynnes for å forklare oss litt blir avbrutt. Vår oppmerksomhet blir brått tvunget inn på et helt annet spor enn hva han først inviterte oss til. Sånn gikk de 1,5 timen vi hadde i dag.

.

Foto: Rita Nilsen Lys i sikte

Foto: Rita Nilsen
Ny dag i morgen

.

Er det noe jeg vet så er det at jeg ikke vet hvem av disse som er nærmest det livet de egentlig ønsker seg…

Mitt alternativ er ikke noe alternativ

Utsikt

Utsikt

.

Helg. Det er søndag. Lørdagen gikk med til å få oversikt over ressursene i Retretten. Ikke pengene, men medarbeidere. Høsten nærmer seg og vi har mange oppgaver som skal gjennomføres.

I arbeid

I arbeid

.

HMS. Det er mye man må sette seg inn i når man skal lede en arbeidsplass. Jeg  skal undersøke mye før vi kan få lov å gjøre en jobb for dem som er der vi fleste medarbeidere i Retretten en gang var.

Tall på arbeidet Retretten gjorde i 2013

Tall på arbeidet Retretten gjorde i 2013

.

Ute av øye ute av sinn. Vi har fullt opp i Retretten. Flere og flere bruker oss som en trygg base i sin hverdag. Dessverre så er ikke rekruteringen til vår målgruppe nedadgående. I fjor hadde vi over 12000 besøk og 4000 samtaler i fengslene vi arbeider. Hvert år krever mer og mer av oss.. Så mye at vi til tider blir veldig usynlig i det offentlige rusfeltet. På godt og vondt.

.

På godt. Flere av ”gjengangeren” og våkne unge får øynene opp for alternativer. Man trenger ikke gå inn i LAR, man trenger ikke å dø av drukning i alkohol eller en nål i lysken. De unge trenger ikke å lete etter det minst farlige rusmidlet for å slippe ruspresset.

Å ha en tro

Å ha en tro

.

På vondt. For meg som leder finnes ingen HMS som beskytter meg for lange dager og år uten helt ferie. Det er ingen indeksregulering når man skal redde liv på statlige, kommunale og private tilskudd.

Livet som er så skjørt og sterkt på samme tid

Livet som er så skjørt og sterkt på samme tid

.

Søndag. Søknad skal skrives i håp om Hjelp til videre Hjelp for Retrettens arbeid. Jeg kan jo la være, men det er ikke noe alternativ

Skjult sårbarhet…

foto: Rita Nilsen

foto: Rita Nilsen

Tidlig

Skjulte jeg min sårbarhet

For deg

Hvordan skulle jeg kunne

Gjøre deg så vondt

Å la deg forstå

Hvor vondt

Du hadde gjort meg

Slik lykkes jeg å hindre

Både deg og meg

Å vokse

                                                                                      Märta Tikkanen:  (Norsk oversettelse)

NADA ut til folket…til deg som vil lære dette akupunkturprogrammet

Ill:Rita Nilsen

Ill:Rita Nilsen

I den senere tiden har NADA sitt akupunkturprogram for en del oppmerksomhet. Flere og flere har fått øynene opp for at det går an å  benytte dette i andre sammenheng enn rus og psykiatri. Godt er det. Men  det jeg har fått høre er at mange tror de må gi dette gratis og derfor  synes det er vanskelig. De arbeider i egne klinikker og trenger penger for å  få hjulene til å gå rundt. Jeg skal nå forsøke å rydde opp i noen av disse misforståelsene.

Jeg tror jeg vil begynne med det første først. NADA står for National Acupuncture Detoxification Association. Grunnleggeren av denne foreningen, Dr. Michael Smith utviklet et akupunkturpgrogram som settes i ørene. Det er 5 nåler i hvert øre. Dette 5 punkts akupunkturprgram er ikke et sykdomsbehandlende program, men stabiliserende. Det  stabiliserer stoffskiftet – den hormonelle balansen. Studier har vist  at programmet reduserer bl.a. cortisolnivået og styrker dermed immunforsvaret.  Og ingen medisin kan styrke kropp og psyke som et sterkt immunforsvar gjør. Den som jeg ofte viser til er Anne Berman som tok en doktorgrad i å  fremme helse hos innsatte.

Når jeg skal si noe om hvorfor man  ikke trenger medisinfaglig utdannelsen eller flere års studier i akupunktur viser jeg til hva  psykiater Ken Carter sa senest  i nyhetsbrevet Guidpoint i februar 2015: “NADA acupuncture is not dependent on Traditional Chinese Medicine theory but, rather, can be used in the acute and chronic phases of medical and psychiatric disease, across a broad spectrum of symptoms and conditions; this kind of acupuncture can also be used before and after a diagnosis has been made.”

Nå over  til  dette med å ta seg betalt eller ikke når man gir NADA’s akupunkturprogram. Det er nok en stor  misforståelse at man ikke skal ta seg betalt. Det som kanskje kan forvirre litt er at National Acupuncure  Detoxification Association er en non-profitt organisasjon. Det vil si at ingen tar ut overskudd, men lar dette gå tilbake til organisasjonen. De holder kurs og selger litteratur for å kunne holde konferanser som  bidrar til økt kunnskap for alle som arbeider i feltet. Men som sagt de tjener altså penger på sine tjenester og varer.

En annen sak som også kanskje  kan bidra til at noen tror de ikke kan ta betalt. I tillegg til å jobbe som representant for NADA i Norge, jobber jeg også som daglig leder i Stiftelsen Retretten hvor alt er gratis. Stiftelsen har 2 avdelinger, Oslo og Årnes. Retretten  er bare ett av flere fullfinansierte tiltak i vårt langstrakte land og NADA’s  akupunkturprogram et av tilbudene tiltakene tilbyr gratis.  Tiltakene er finansiert gjennom offentlige og private bidragsytere og  trenger av den grunn ikke å ta seg betalt.

Det er mange privatpraktiserende NADA utøveren som har både individuelle og gruppebehandlinger, og dette tar de seg betalt for. De arbeider med ulik problematikk. Noen med kostholdsendring,, søvnproblemer og ulike somatiske plager som migrene og muskelsmerter. Noen også med rus og psykiatriproblemer. Disse tar hva en konsultasjon koster. Hver utøver finner selv prisen de må ta, det er ingen fastpris på dette. Akkurat som det heller ikke er noe fastsatt pris hos andre privatpraktiserende.

Ta kontakt om dere lurer på noe mer: nada@nada-norge.no

Jeg pleier å si: Den eneste feilen man kan gjøre er å ikke gi NADA.

Les mer om NADA: klikk her

Hør ulike foredrag: Klikk her

Evidens: Klikk her

Kurs: Klikk her

Ting Tar Tid – og krefter

Foto: Google

Foto: Google

Jeg skulle ønske at jeg hadde mer tid – kunne gjøre mye mer for mennesker som sliter. Da ville jeg stå på barrikadene, jeg skulle fotefulgt alle som ikke står for sine lovnader eller arbeider innenfor det mandatet de har. Jeg ville satt forstørrelsesglass på det som kalles behandling og funnet ut hva innholdet bidrar til og ville gått alt – og jeg mener ALT – som berører barn av rusmiddelavhengige og psykisk syke skikkelig i sømmene. Men dette har jeg ikke tid eller kapasitet til.

All min tid og ressurser går med på å støtte dem som klorer seg fast i HÅPET om å  få en hverdag de ønsker seg. Veien dit kan for mange være veldig lang og full av store utfordringer. Noen har et oppryddingsarbeid som krever vanvittig mye av både fysisk, psykisk og mental styrke – krefter egentling ingen menneske besitter alene. De fleste jeg jobber for snubler og kan ligge nede i lengre perioder på vei mot målet sitt. I slike perioder skaper de ofte mer problemer enn hva de klarte å rydde opp i mens de hadde overskuddet til å ta tak.

Nå er det ikke sånn at jeg jobber så mye direkte med menneskene jeg sier jeg støtter. Det er ikke jeg alene som gjør dette, men alle oss i Retretten. Mange av oss som jobber i Retretten er ansatte og ansatte må ha lønn. Alle ansatte og frivillige trenger tak over hode for å kunne gjøre jobben som gjøres av dem. Og alle som trenger hjelp trenger et sted å finne oss og komme for å kunne motta det vi har å tilby.

Mye av min tid går selvfølgelig med til å støtte brukere av Retrettens tilbud, være tilgjengelig for alle mine medarbeidere, men mest til skaffe penger til å finansiere tilbudet vårt. På min vei ser jeg fryktelig mye som jeg stusser over. Noen ganger mer enn andre. Spesielt når jeg ser hvilke type tiltak som settes inn for enkeltpersoner. Det kan virke som at ingen har sett helhetlig på mangt og meget. Andre ganger kan jeg stusse litt over hva enkelte stiller seg bak og støtter. Jeg spør meg: hva er grunnen til  at du av alle gjør det? Det kan være av økonomisk eller personlig art. Noe som mange av oss med et halvt øye ser ikke leder til annet enn mer elendighet. En elendighet hvor både den hjelpetrengende og deres nærmeste får økte problemer.

I dag er det lørdag og jeg ha sveipet over linker som folk har sendt meg i løpet av uka og skumlest nyheter. Som sagt så skulle jeg ønske jeg kunne bruke mer tid på å stå på barrikadene for den gruppa jeg arbeider for , men jeg har ikke tid til å følge med fra Atil Å i diskusjonene jeg tror jeg vil utløse. Ikke har jeg de psykiske kreftene heller til å stå i personangrepene som gjerne følger når man sier noe upolitisk korrekt i det offentlige rom vedr. rusproblematikk.

I dag har jeg i tillegg til kontorarbeid jeg ikke rakk i uka som gikk også mottatt telefoner fra medarbeidere og brukere av Retrettens tjenester. Nå blir det middag og så fortsetter jeg planarbeidet for høsten 2015.

Flest selvmord i fengsel skjer i varetekt

Foto: VG

Foto: VG

Flest selvmord i fengsel skjer i varetekt, skriver VG. Min erfaring er at det skjer i varetekt eller rett etter at de får en dom. Dette er noe jeg har tatt opp i flere år. En ting er de som lykkes å avslutte livet, men jeg vet at det er langt flere som forsøker og som mislykkes og den fortvilelse de lever med. De jeg har fått snakket med etter et mislykket selvmordforsøk har sagt noe om følelsen av mislykkethet og håpløsheten de har kjent på. Sist gang de satt hadde de hatt så store drømmer og planer. De drømte om å være en tilstedeværende forelder for sitt barn, noen var fast bestemte på å fullføre utdannelsen de  gjentatte ganger hadde påbegynt mens de satt i fengsel og de hadde sett for seg hvordan de skulle innrede boligen som ventet dem.

Noen hadde klart seg sånn passe i noen uker eller måneder, andre ikke en time engang før de hadde oppsøkt sitt gamle nettverk. Uansett lengden var det opplevelsen av indre uro, utløst av å ikke føle seg som en av de andre i storsamfunnet og følelsen av ensomhet, som hadde ført dem tilbake til sitt gamle og trygge miljø. Planen var å ikke ruse seg eller være med på noe kriminelt. Slik de selv uttalte det så var det akkurat som de ikke forsto noen ting før de atter engang satt på glattcella. Tankene var at de bare skulle…og vips så var de tilbake på Grønland politikammer eller Oslo fengsel igjen.

Dessverre så har jeg vært tett på to unge gutter – en 19 –åring og en i tidlig 20-årene som lykkes med å forlate livet mens de satt i fengsel. Det var 2 flotte gutter med gode verdier og tanker for et liv, men de trodde ikke på at de selv kunne leve opp til dette. Alle andre, men ikke meg var noe av det de fortalte meg. Så unge og likevel så ferdig med det livet de innerst inne drømte om som de aldri hadde fått en reell sjanse til å arbeide seg mot.

Siden jeg selv har noen seriøse selvmordsforsøk bak meg så kjenner jeg igjen mye av det de innsatte har fortalt meg. Jeg vet mye om det å sitte på utsiden og se inn på det jeg trodde var hverdagen til andre jeg kunne sammenliknet meg med fra ungdommen. De andre klarte så mye mens jeg mislykkes i det meste jeg gjorde. Foruten å flykte fra meg selv og det ansvaret det er normalt at en samfunnsborger tar.

Slik jeg kjenner det så blir frustrasjonen ofte større jo flere hjelpetiltak som er inne. Jeg vet ikke hvor mye jeg var igjennom av innleggelser, polikliniske samtaler, aktivitetstiltak og trygdeordninger som finansierte ulike type kurs og tildeling av bolig.  Noe av det jeg ble tilbudt var også helt urealistisk for meg å gjennomføre eller nyttiggjøre meg på grunn av min livssituasjon. Felles for alt jeg var igjennom var at ingen hadde noen konkrete og uttalte mål. I samtale med noen av de  innsatte og andre som har vært i ulike institusjonsopphold fra tidlig barndom har jeg sittet igjen med følelsen av at de har vært utsatt for det samme som meg. Altså at forutsetningene for å lykkes med det man drømmer om har ikke vært tilstede.

Når jeg har luftet en del ting vedr. dette temat– enten her i bloggen min eller i samtale med folk jeg har trodd kunne ta mine tanker og bekymringer videre så har jeg blitt møtt med: Ja, men det er jo mange som har levd under vanskelige forhold og i ulike barne- og ungdomstiltak som har klart seg… Eller at de pliktoppfyllende har lyttet til mine hjertsukk og siden har det vært taust.Jeg har ikke fått ett eneste spørsmål.

Ingenting gleder meg mer enn at mange klarer seg, men det er jo ikke dem jeg snakker om og for. Jeg har snakket for alle de som ikke har klart seg så godt. For alle dem som blir kalt gjengangere. Gjengangere som har gitt dem fleste tilbud de er blitt gitt en sjanse, men som likevel kom dit de selv ønsket seg. For det er svært få som ønsker seg tilbake til fengsel og de som ønsker seg dit tar i alle fall ikke livet av seg.

For meg så blir det merkelig at en leder sier: Vi fortsetter med de rutiner vi har hatt frem til nå – selv om liv går tapt. Jeg mener vi har en del uprøvde tiltak – jeg har som sagt forsøkt å formidle dette, men…