–
Flest selvmord i fengsel skjer i varetekt, skriver VG. Min erfaring er at det skjer i varetekt eller rett etter at de får en dom. Dette er noe jeg har tatt opp i flere år. En ting er de som lykkes å avslutte livet, men jeg vet at det er langt flere som forsøker og som mislykkes og den fortvilelse de lever med. De jeg har fått snakket med etter et mislykket selvmordforsøk har sagt noe om følelsen av mislykkethet og håpløsheten de har kjent på. Sist gang de satt hadde de hatt så store drømmer og planer. De drømte om å være en tilstedeværende forelder for sitt barn, noen var fast bestemte på å fullføre utdannelsen de gjentatte ganger hadde påbegynt mens de satt i fengsel og de hadde sett for seg hvordan de skulle innrede boligen som ventet dem.
Noen hadde klart seg sånn passe i noen uker eller måneder, andre ikke en time engang før de hadde oppsøkt sitt gamle nettverk. Uansett lengden var det opplevelsen av indre uro, utløst av å ikke føle seg som en av de andre i storsamfunnet og følelsen av ensomhet, som hadde ført dem tilbake til sitt gamle og trygge miljø. Planen var å ikke ruse seg eller være med på noe kriminelt. Slik de selv uttalte det så var det akkurat som de ikke forsto noen ting før de atter engang satt på glattcella. Tankene var at de bare skulle…og vips så var de tilbake på Grønland politikammer eller Oslo fengsel igjen.
Dessverre så har jeg vært tett på to unge gutter – en 19 –åring og en i tidlig 20-årene som lykkes med å forlate livet mens de satt i fengsel. Det var 2 flotte gutter med gode verdier og tanker for et liv, men de trodde ikke på at de selv kunne leve opp til dette. Alle andre, men ikke meg var noe av det de fortalte meg. Så unge og likevel så ferdig med det livet de innerst inne drømte om som de aldri hadde fått en reell sjanse til å arbeide seg mot.
Siden jeg selv har noen seriøse selvmordsforsøk bak meg så kjenner jeg igjen mye av det de innsatte har fortalt meg. Jeg vet mye om det å sitte på utsiden og se inn på det jeg trodde var hverdagen til andre jeg kunne sammenliknet meg med fra ungdommen. De andre klarte så mye mens jeg mislykkes i det meste jeg gjorde. Foruten å flykte fra meg selv og det ansvaret det er normalt at en samfunnsborger tar.
Slik jeg kjenner det så blir frustrasjonen ofte større jo flere hjelpetiltak som er inne. Jeg vet ikke hvor mye jeg var igjennom av innleggelser, polikliniske samtaler, aktivitetstiltak og trygdeordninger som finansierte ulike type kurs og tildeling av bolig. Noe av det jeg ble tilbudt var også helt urealistisk for meg å gjennomføre eller nyttiggjøre meg på grunn av min livssituasjon. Felles for alt jeg var igjennom var at ingen hadde noen konkrete og uttalte mål. I samtale med noen av de innsatte og andre som har vært i ulike institusjonsopphold fra tidlig barndom har jeg sittet igjen med følelsen av at de har vært utsatt for det samme som meg. Altså at forutsetningene for å lykkes med det man drømmer om har ikke vært tilstede.
Når jeg har luftet en del ting vedr. dette temat– enten her i bloggen min eller i samtale med folk jeg har trodd kunne ta mine tanker og bekymringer videre så har jeg blitt møtt med: Ja, men det er jo mange som har levd under vanskelige forhold og i ulike barne- og ungdomstiltak som har klart seg… Eller at de pliktoppfyllende har lyttet til mine hjertsukk og siden har det vært taust.Jeg har ikke fått ett eneste spørsmål.
Ingenting gleder meg mer enn at mange klarer seg, men det er jo ikke dem jeg snakker om og for. Jeg har snakket for alle de som ikke har klart seg så godt. For alle dem som blir kalt gjengangere. Gjengangere som har gitt dem fleste tilbud de er blitt gitt en sjanse, men som likevel kom dit de selv ønsket seg. For det er svært få som ønsker seg tilbake til fengsel og de som ønsker seg dit tar i alle fall ikke livet av seg.
For meg så blir det merkelig at en leder sier: Vi fortsetter med de rutiner vi har hatt frem til nå – selv om liv går tapt. Jeg mener vi har en del uprøvde tiltak – jeg har som sagt forsøkt å formidle dette, men…