Jeg skulle ønske at jeg hadde mer tid – kunne gjøre mye mer for mennesker som sliter. Da ville jeg stå på barrikadene, jeg skulle fotefulgt alle som ikke står for sine lovnader eller arbeider innenfor det mandatet de har. Jeg ville satt forstørrelsesglass på det som kalles behandling og funnet ut hva innholdet bidrar til og ville gått alt – og jeg mener ALT – som berører barn av rusmiddelavhengige og psykisk syke skikkelig i sømmene. Men dette har jeg ikke tid eller kapasitet til.
All min tid og ressurser går med på å støtte dem som klorer seg fast i HÅPET om å få en hverdag de ønsker seg. Veien dit kan for mange være veldig lang og full av store utfordringer. Noen har et oppryddingsarbeid som krever vanvittig mye av både fysisk, psykisk og mental styrke – krefter egentling ingen menneske besitter alene. De fleste jeg jobber for snubler og kan ligge nede i lengre perioder på vei mot målet sitt. I slike perioder skaper de ofte mer problemer enn hva de klarte å rydde opp i mens de hadde overskuddet til å ta tak.
Nå er det ikke sånn at jeg jobber så mye direkte med menneskene jeg sier jeg støtter. Det er ikke jeg alene som gjør dette, men alle oss i Retretten. Mange av oss som jobber i Retretten er ansatte og ansatte må ha lønn. Alle ansatte og frivillige trenger tak over hode for å kunne gjøre jobben som gjøres av dem. Og alle som trenger hjelp trenger et sted å finne oss og komme for å kunne motta det vi har å tilby.
Mye av min tid går selvfølgelig med til å støtte brukere av Retrettens tilbud, være tilgjengelig for alle mine medarbeidere, men mest til skaffe penger til å finansiere tilbudet vårt. På min vei ser jeg fryktelig mye som jeg stusser over. Noen ganger mer enn andre. Spesielt når jeg ser hvilke type tiltak som settes inn for enkeltpersoner. Det kan virke som at ingen har sett helhetlig på mangt og meget. Andre ganger kan jeg stusse litt over hva enkelte stiller seg bak og støtter. Jeg spør meg: hva er grunnen til at du av alle gjør det? Det kan være av økonomisk eller personlig art. Noe som mange av oss med et halvt øye ser ikke leder til annet enn mer elendighet. En elendighet hvor både den hjelpetrengende og deres nærmeste får økte problemer.
I dag er det lørdag og jeg ha sveipet over linker som folk har sendt meg i løpet av uka og skumlest nyheter. Som sagt så skulle jeg ønske jeg kunne bruke mer tid på å stå på barrikadene for den gruppa jeg arbeider for , men jeg har ikke tid til å følge med fra Atil Å i diskusjonene jeg tror jeg vil utløse. Ikke har jeg de psykiske kreftene heller til å stå i personangrepene som gjerne følger når man sier noe upolitisk korrekt i det offentlige rom vedr. rusproblematikk.
I dag har jeg i tillegg til kontorarbeid jeg ikke rakk i uka som gikk også mottatt telefoner fra medarbeidere og brukere av Retrettens tjenester. Nå blir det middag og så fortsetter jeg planarbeidet for høsten 2015.