En ting vet jeg og det er at jeg ikke vet

.

Oppsatt hår. Pen i tøyet , nydelige sko som står i stil til veska. Hvem ville trodd at du nettopp hadde kjøpt deg en dose av ett eller annet. Du går med raske skritt opp brua fra Grønlandstorg opp mot buss-sentralen. To mørkhudede går tett etter deg. Tempoet sakkes, penger og en liten pakke bytter hender på vei inn i den slakke buen av brua. Mennene går tilbake der de kom fra – du fortsetter rett inn og svinger mot Oslo S. Du er dreven. Du snur deg ikke, du legger ikke det kjøpte i lommene eller vesken. Jeg følger etter deg fordi puben Fiasco, over brua inn mot togene. Foran den stor tavla legger du pakka ned i bukselomma. Du snur deg rett mot meg og jeg ser et ansikt som er pent sminket, men blikket ditt sier mer noen ord kan utrykke. Det skinner verken av lykke eller forventninger. Blikket er tomt.

.

Hei Rita ! jeg snur meg og ser inn i et annet ansikt som er tydelig slitent. Person har ikke akkurat pene klær, ikke er dem helt ren heller. Han har en sekk som ser veldig full ut. Med nokså høy og oppgitt stemme sier han: Når er det dere skal skjønne at en som har vært 40 år på kjøret er annerledes enn dem som har drekki og brukt litt ”pepper” i noen år? Hæ???? Jeg synes jeg klarte meg jævla bra helt til jeg hava med en gjeng som er 20 år yngre enn meg og som knapt nok har satt seg et skudd! Jeg følte meg som en dust! Nå gidder jeg ikke mer…jeg gir faen og flytter ut på gata igjen. Klarer meg bedre der…

.

Ja dette var de første 20.minuttene etter at jeg hadde vært i Oslo fengsel og snakket med en som har vært en kastebakk i det offentliges hjelpetiltak siden han var 2 uker. I dag nærmer han seg 50. Historien er så vanskelig at setningen som påbegynnes for å forklare oss litt blir avbrutt. Vår oppmerksomhet blir brått tvunget inn på et helt annet spor enn hva han først inviterte oss til. Sånn gikk de 1,5 timen vi hadde i dag.

.

.

Er det noe jeg vet så er det at jeg ikke vet hvem av disse som er nærmest det livet de egentlig ønsker seg…