Når jeg holder med ukeskurs av ANTA eller Relasjonsukene så blir meg mer sårbar for nedtalende kommentarer på de menneskene jeg arbeider for eller på det arbeidet jeg og mine kollegaer i Retretten gjør. Jeg har oppgiennom årene fått med meg at uansett hva jeg gjør så vil det bli feil for noen, så jeg lever godt med det.
I går ble det en litt brutal kontakt med det jeg reagerer på. Akkurat nå holder jeg og 2 av mine kollegaer kurs for 10 innsatte menn og den åpenheten de viser og deres tydelige sorg over at de ikke har visst om de ting vi tar opp gjør noe med meg. Jeg har hørt det veldig mange ganger: Hvorfor har ingen fortalt meg dette før – kanskje jeg kunne ha fått vært med x-en og ungen min eller hadde jeg visst så hadde jeg sluppet å miste den eller de osv, osv…
Ved nyhetstidi går fikk jeg først en telefon fra en litt amper dame. Hun kunne ikke forstå at jeg gadd å hjelpe disse narkomane. Jeg kunne heller jobbe mer for at de skulle få all narkotikaen og pillene de ba om så vi kunne bli raskenere kvitt dem. Dette var en spesiell telefon må jeg innrømme. ( kunne ikke egengang stå for det hun mente og ringte fra et skjult nummer).
Oppigjennom årene har jeg blitt kritisert for at jeg er i mot legalisering og heroinassistert behandling. Da får jeg høre at kua har glemt at hu var kalv ol. Jeg blir også beskylt for å ikke forstå dem som trenger så mye medisiner at de blir helt slått ut og de synes det er dårlig gjort at de ikke kan komme inn i Retretten når de kun har tatt medisinen de har fått av legen.Jeg beskyldes for å drive en avholdsforening og at jeg er i mot alle som ruser seg.
Nå har jeg i 13 år vært tydelig på hvilke gruppe jeg ønsker å arbeide for. Det er fryktelig mange ulike tilbud i Oslo og jeg henviser folk dit hvor de kan få snakke med noen som arbeider for påvirka eller andre med en forstyrrende atferd. Selv synes jeg ikke det er feil å hjelpe dem som ønsker å leve totalavholdene. Ikke er det feil å tro at fengsels -og institusjonsgjengangere kan klare å reise seg heller.
Igjennom årene jeg har jobbet med det jeg gjør så har jeg opplevd at mange har reist seg – både innsatte og andre som har slitt med et avhengighetsproblem. Jeg har fått blitt kjent med verdens vakreste mennesker som har fått vise 100 % hvem de er bak rus og kriminalitet.
Til dere som kritiserer alt jeg og mine kollegaer gjør – før du rakker ned på vårt arbeid vis vei til et alternativ som kan hjelpe. Det er ikke alle som ber om mer rusmidler for å føle seg friske. Til dere som ser på det som bortkasta tid og penger å støtte mennesker som har vært til en belestning for familie og samfunn for øvrig, sett dere inn i forhistorien til det menneske dere dømmer.
Jeg overlever både kritikk og hets, men det er ikke sikkert at de som ligger nede overlever kalde skuldre eller flere kjemiske fremstilte tilstands og stemningforandre midler – eller fengselsinnsettelser. Dette var bakgrunnen for gårsdagens blogg
I morgen går jeg inn i Oslo fengsel og skal fortsette mitt arbeid. Et lite frø kan bli sådd – når det begynner å spire vil bare tiden vise
