Perspektiv

Fokus

.

I går snakket jeg med en kar og han var mektig imponert over at jeg fremdeles hadde beholdt engasjementet. En jobb med så mye tilbakefall og drit. Så mye slit og lite igjen for alt jeg gjorde. Jobb døgnet rundt og underbetalt. Ja det var sånn han så det.

snøhjerte

.

Slik ser jeg det: En jobb hvor jeg ser og opplever mye fremskritt og glede. Gode, lærerike samtaler og mange flott øyeblikksopplevelser. En jobb som gir meg mange spennende oppgaver samtidig som jeg klarer å betale utgiftene mine. Bedre kan ikke JEG ha det.

Jeg forsto ikke konsekvensene

Johnny Romsaas 8 februar 1940-i 23. september 2003

Johnny Romsaas
8 februar 1940 – 23. september 2003

.

Tenker tilbake på hvordan det hele startet. Altså hvordan Retretten så dagens lys. En søndag våren 2001 hvor jeg nettopp hadde gjennomført en retreat hos nonnene på Nesøya ringte telefonen. Det var fra en betjent i Oslo fengsel. Denne betjenten var den første jeg støtte på da jeg hadde forsamtale før innleggelsen på Trasoppklinikken november 1996. Han hadde sagt til Petter: Den dama gir jeg maks 14 dager…Så er det han av alle som ringer  meg  tidlig vår 2001 og jeg er fremdeles rusfri. Du jeg har hørt om dissa nåla dine – jeg har en kar på avdelinga min som er så full av angst at han klikker snart. Vi få’ke hjælpa’n!  Fengselsbetjent og tidligere bokser, Johnny Romsaas, med bred Oslo-dialekt og mye erfaring på hva rusmisbruk gjør med kropp og sinn, ber meg komme til Oslo fengsel. Petter gikk med meg og den innsatte var virkelig syk. Jeg satte NADA sitt akupunkturprogram og etter 15 minutter var han helt rolig. Siden den gang har jeg vært fast hver uke i Oslo fengsel.

.

På samme tid hadde jeg også fått noen erfaringer med at pårørende, alkoholiker og narkomane hadde god effekt av akupunkturen. Jeg hadde vært i praksis i klassisk akupunktur siden 1999 og de fleste som kom til meg hadde en pårørendebakgrunn. Jeg  ga deres aktive misbrukere som ønsket det NADA akupunktur. Ett år etter fengselsopplevelsen brøt jeg en avgjørelse jeg tok i 1997 da jeg begynte utdanningen min: Aldri jobbe med rusproblematikk.

.

Petter og meg sommeren 2002

Petter og meg sommeren 2002

.

Jeg tenkte at Petter  ikke kunne være Petter for så mange flere enn meg. Siden jeg var et menneske som skulle reise seg etter mange år rusmisbruk, trengte jeg noen jeg kunne stole på og som kunne lytte til meg når jeg hadde det vanskelig i min nye hverdag som totalavholdene. Den sikreste måten å leve på om jeg skulle forebygge tilbakefall til det helvete rusmiddelmisbruk utløser. I praksisen min hørte jeg at jeg ikke var alene med å ha silke behov, og derfor tenkte jeg at om jeg laget noe som kunne samle flere som ønsket å hjelpe folk ut av misbruket, så kunne vi sammen være en Petter for flere. Og sånn ble det- enkelt sagt.

.

En omsorg som virker

En omsorg som virker

.

I dag 13 år senere sitter jeg og forbereder et gjensvar til medarbeidersamtalen jeg hadde før ferien. Altså blir jeg sett på som en leder og jeg må gjøre den jobben mine medarbeidere forventer av en lede. Det er mitt ansvar å gjøre arbeidshverdagen deres så trygg som mulig, fjerne alt som skaper følelsen av at de mislykkes, med andre ord gi rammer som bidrar til et godt arbeidsmiljø. I tillegg skal jeg skaffe midler så de kan få sin lønn, ha et lokale å arbeide ut fra og skaffe de verktøyene de trenger for å utføre den jobben de skal gjøre. Sist, men ikke minst skal jeg tilføre dem – eller legge til rette så de kan få økt kunnskap. Alt dette var ikke med i tankene mine da jeg så for meg hvordan Retretten skulle bli. Jeg så for meg at jeg sammen med noen andre skulle gi akupunktur og dele ulike erfaringer med de som tok sine første usikre skritt mot en rusfri og ukjent hverdag. Jeg så ikke for meg at jeg skulle være en leder for 10 ansatte, to avdelinger og flere frivillige.

.

I 2014 gjennomførte Yvonne Fosser og Susanne Lunde en medarbeiderundersøkelse hos oss. Vi skulle finne ut hvordan vi kunne arbeide smartere med tanke på økning av besøkende og henvendelser, samtidig som vi må leve med en voldsom usikkerhet når det gjelder finansiering. I Medarbeidersamtalen i år skulle jeg høre litt om hvordan de har det på jobb, men  hadde også som mål å se om tilbakemeldingene på undersøkelsen fra i fjor var  blitt fulgt opp. En ting jeg har tenkt litt på i dag er en direkte tilbakemelding til meg og jeg  vet ikke   hvem eller hvor mange av mine medarbeidere som har svart følgende i brukerundersøkelsen: De gode ideene og mulighetene kan bearbeides og sorteres mer før de blir lansert som arbeidsoppgaver”.  En ting er jeg iallfall veldig glad for og det er at jeg ikke hadde kunnskap nok til å  tenkte slik våren 2002…

En dag av gangen…

Spire i grillen

Selvom det er høyt tempo nå så må jeg si det er deilig å være tilbake for fult.Jeg har savnet livet mitt, men jeg må innrømme at det jeg er mest glad for om dagen er at jeg får være mye i Stiftelsen Retretten.​ Både Retretten og Oslo  fengsel. Det har vært et stort savn kjenner jeg. Til uka skal jeg til Ila fengsel også. Hilse på 5 forvaringsdømte jeg har fulgt opp i mange år. Fine, fine gutter som har ødelagt så mye for andre og seg selv pga. rus – eget og andres misbruk.

Gresset er grønnere.kopi psd

.

I dag fikk jeg  meldig om at en svært ung gutt  igjen har havnet bak lås og slå. Denne gangen blir det for meget lang tid. Skjønne gutten, men denne gangen satte han slaget som vil frarøve han den tiden vi kan kalle ungdom og ung voksen. Første gang jeg snakket med han for noen år siden hadde han akkurat fylt 15 år og var gammel nok til å bli satt i fengsel. Alt av tiltak var forsøkt for han, men uten at det ble noen endring. Han gikk raskt inn i soningsmodus og bare et par år etter første soning sa han til meg at han aldri – ALDERI- ville inn i en institusjon igjen, kun fengsel. Og jeg har sett han med jevne mellomrom og som sagt så vil han  bli værende i sitt eneste og trygge hjem i mange, mange år nå. Til uka vil jeg ta en prat med han, i dag rakk jeg han ikke.

.

Nedfra og opp.

Selvom det til tider  er er tøffe og tunge skjebner jeg får høre om så kjenner jeg en vanvittig glede ved å gjøre jobben min.  Jeg får ofte se fruktene av at vi i Retretten aldri gir opp noen. Jeg skulle bare ønske jeg kunne ha hatt litt flere samarbeidspartnere – spesielt rike som kunne ha bistått med det flere av de jeg jobber for trenger.  Det store og tunge byråkratiet i det offentlige tar ofte livet av det lille som har begynt å spire hos dem som går på kurs hos oss. Men jeg får fortsette slik jeg har jobbet i mange år og hvordan fremtiden vil bli vet jeg jo ikke. Jeg velger å tro at vi skal få gode samarbeidspartenere på sikt. I dag hadde jeg et møte jeg har ventet på siden 2007 – og dette kan bli en begynnelse…

Ingenting kan vel gjøre mer vondt enn sannheten…

prayer (kopia)

Tankevekkende samtale i dag: Tenk om jeg kunne ha møtt Retretten for 25 år siden da kunne jeg kanskje ha fått hjelp på en institusjon, nå føler jeg det er for sent. Jeg har vært på så mange forskjellige – frem og tilbake i over 30 år. Jeg har ikke trua lenger. Orker ikke tanke på å kaste bort mer tid på sånne som liksom skal hjælpe meg…

Historiene han fortalte kan man  lett  tenke at er noe overdrevet, men samtidig så vet jeg at kjernen i dem er sanne. Det er en del ”utroe” tjenere i barne -og ungdomstiltak, det samme i rus og psykiatrifeltet. Vi alle som har vært barn og unge i risikogruppen og ikke minst vi som har vært avhengige av ulike hjelpetiltak pga rus og psykiske problemer har opplevd det. Oppsto det noen problemer så var vi lette ofre og ble syndebukker. Gikk noe galt på skolen eller på institusjoner ble noen av oss lett pekt ut som den som skulle ta støyten. De av oss som var så heldige at vi kom inn på tiltak med kule aktiviteter fikk mye gøy så lenge vår innvilgede tid var der, men vi var ribba for alt den dagen kommunens bevilgninger var oppbrukt.

Jeg kan jo ikke gjøre så fryktelig mye for dem som kommer til meg i utgangspunktet. Etter at han fortalt meg mangt og meget om sine erfaringer med alt fra lavterskeltiltak, likemannstilbud og terapeutiske og medisinske behandlingstilbud, følte at jeg kunne gjøre enda mindre enn noen gang. Siden jeg nå jobber med flere som er på vei ut av fengsel og skal møte på det jeg ble presentert i dag, ble jeg rett og slett satt helt ut. Ikke minst når han snakket om tilbud han ble gitt i regi av kriminalomsorgen.

Nå kan jeg selvfølgelig velge å tro at han overdriver og har nok misforstått. Tillegge han at han nok ikke har vært motivert for endring og at han manipulerer meg for å få sympati. Ja det er nok mye jeg kan gjøre for å slippe å forholde meg til historien hans. Men som sagt så kjenner jeg til en del av det han forteller. Han er ikke den første jeg hører som forsøker å sette ord på det han har opplevd. Hvem med makt og myndighet som vil lytte til det som blir sagt vet jeg ikke. Jeg tror det er nokså vanlig at når vi mennesker står overfor noe som gir oss en følelse av maktesløshet så velger vi å stikke hode i sanden og håpe på at noen andre kan ta tak.

I morgen er det i alle fall en ting jeg ikke skal – jeg skal ikke stikke hode i sanden. Jeg skal ha 2 refleksjonssamtaler med innsatte som deltok på ANTAkurs  som jeg holdt sist uke. En som er på vei ut av fengsel,  en annen med en lang dom han nettopp har fått. Begge har noen utfordringer de trenger å snakke ut om og det jeg først og fremst kan tilby er tiden min slik at de kan få ventilere og forhåpentligvis finne sin vei mot sitt mål. Jeg skal være helt ærlig på hva jeg kan bistå med slik at de slipper å ha urealistiske forventninger. Noe som han jeg snakket med i dag var veldig tydelig på. De største svika han hadde opplevd var av de som lurte han til å tro at de skulle hjelpe han ut av rus og det kriminelle miljøet han var en del av.

En uke med 9 innsatte – noen frø er sådd

Oslo Fengsel

Oslo Fengsel

Ting blir veldig tydelig når jeg arbeider med innsatte i fengsel. Jeg holder et lærings og mestringskurs jeg selv har utviklet. Et slikt kurs holdes av en person som har vært igjennom temaene personlig. Nå har jeg ikke sittet noe  særilg i fengsel, men jeg har nok så jeg kan forstå litt av det. Det  er  skjeldent at det fysiske fengsel er det verste for disse gutta. Det fengslet har en løslatelsesdato, det er verre med det fengsel rusmisbruket og de psykiske plagene setter dem  fast i. Det har ingen dato man kan se frem til. Og det fengslet har jeg masse erfaringer fra og det er disse erfaringene jeg må dele når jeg underviser dem. En uke hvor vi intensivt  går igjennom temaer om utfordringer i barne og ungdomsår, krenkelser, vold  og overgrep, skyld og skam og veien tilbake til null. Det er tøffe tak, men selv den som har uttalt at han har sterk ADHD sitter i ro og lytter i 5 dager. Alle tegn på ADHD er som forduftet i disse beinharde dagene hvor ærligheten tvinger seg frem og som virkelig gir grobunn for behovet for å flykte i hyperaktivitet og annen forstyrrende aktivitet.

Lunsj i Oslo fengel med Retretten

Lunsj i Oslo fengel med Retretten

.

Denne gangen var det 9 innsatte som deltok. En var førstegangssoner, mens de andre hadde vært noen runder. Av de 9 så hadde 3 bolig resten sto uten. 2 hadde rusfrie partenere, de andre var single ( merk: ensomme) og ingen hadde jobb eller fast inntekt i form av uføre -eller alderspensjon.  Jeg ble sterkt påminnet mitt eget utgangspunkt når jeg arbeidet for denne gruppa. I 1996 hadde jeg en liten uførepensjon, bolig på tvangssalg og var ensom.  Samtidig så fikk jeg  kjenne på at vi alle er vår egen lykkesmed når alt kommer til alt. Ingen kan bli rusfri for deg, ingen kan bryte med det kriminelle miljøet for deg og ingen kan gi deg mening i livet eller et oppbyggelig nettverk –  alt må du stå for selv.

Utsikten fra vår nye terrasse

Utsikten fra vår nye terrasse

.

I snart 19 år har jeg vært i bevegelse og i dag fikk jeg nøkkelen til min egen Oslo-bolig. Et hjem. Et trygt hjem.  Den eneste  drømmen jeg kan huske å ha hatt.  Den kom ikke rekende på en fjøl – Jan og jeg har jobbet for dette sammen i over 11 år. Bare det å ha et menneske å jobbe sammen med for mitt private liv  er  i seg selv veldig uvirkelig for meg å oppleve. Bare det å ha et annet menneske så langt innpå meg er noe jeg har måttet jobbe hardt  for å klare. Min erfaring med mennesker har gjort at jeg opplever det  tryggest når jeg kan leve som  «isolert på en øde øy» også i det som skal defineres som nære relasjoner. Og det var noe jeg ble påminnet sterkt denne uka. Hvilken innsats som faktisk ligger i det å inkludere seg i fellesskapet man tilsynelatende er en del av. Selv egen barn. Dette er en vei de fleste av disse gutta også skal gå om de skal lykkes i sine uttalte ønsker for livet. Den veien er tornefull og smertsom til tider, men med utholdenhet så vil de lykkes. Jeg vet de vil lykkes.

Kake bakt på avd. B2 av en innsatt

Kake bakt på avd. B2 av en innsatt

.

Vanligvis så kjenner ikke jeg til hvorfor de som søker seg til gruppa vår  sitter eller hvilken bakgrunn de har. Det kommer jo frem etterhvert, men hos noen sitter det langt inne å fortelle. ANTA kursene som holdes i Retretten eller kortkursene i fengsel gjør jo at kursdeltagerne åpner seg opp på en helt spesiel måte. Ved at vi som holder kursene deler vår bearbeidede historie – hvordan vår barne og ungdomstid var, hvordan alkohol og rusmisbruket utviklet seg og hvordan vi holdt det gående og til slutt hvor vi sto i livet når det snudde, bidrar til at frykten for å vise sin mest skamfulle side reduseres. Usminket får vi høre om deres smertefulle opplevelser og hvordan rusen og miljøet ble deres redning. I går ga en av kursdeltagerne meg sin personunderøskelse som er utført så retten kan avgjøre om han skal få en forvaringsdom eller vanlig soning. Når jeg hører hva han  sitter for og hva han tenker og sier i gruppa så henger dette ikke sammen. Han har de vakreste tanker for sine medmennesker og  gir  det  han har utfra den situasjonen  han er i  bare for å glede dem han er glad i. En annen som jeg har fulgt i flere år med jevne mellomrom  brukte sin lille tilmålte tid han har  utenfor cella til å lage kake til oss alle i kurset bare  for å gjøre noe ekstra for oss.  Og er det noe jeg vet om denne gutten så er det nok ingen som har gjort så veldig mye for å glede spesielt han opp igjennom tidene.

Kursdeltagere i Oslo fengsel 27-31. juli

Kursdeltagere i Oslo fengsel 27-31. juli

.

Jeg har mine utfordringer i dag også. Både privat og på jobb. Jeg har det jeg opplever som svindlere tett på kroppen som gjør meg veldig vondt. De værste og mest utspekulerte kriminelle er de som spekulerer i boligen min med myndighetens velsignelse (Les:  meglere og boligkjøpsforsinkringselskap). Dette var jeg ikke forberdt på da jeg ble rusfri. Jeg hadde store forventninger til at de som levde et tilsynelatende  lovlyding liv i rådgivende yrker ville hjelpe meg. Jeg  var ikke forberedt på det var de  som skulle ta meg hardest og som aktiviserte følelser jeg normalt hadde måtte ruset meg på for å handtere.  Kursdeltagerene denne uken trodde også at alt  av det som hadde gått galt for dem hadde gjort det fordi dem var uregjerlig som barn og narkomane som eldre. At deres offentlige hjelpeytere kanskje også kunne ha en finger med i spillet var aldri en tanke de hadde hatt. Et traumatisert menneske utsettes ofte for hendelser som kan utløse traumereaksjoner som igjen leder til nye rusepisoder. De mest utsatte er de som er avhengige av hjelp fra ulike system. Derfor er det svært viktig å få god innsikt i sin egen historie slik at man kan forstå dynamikken i både traumerreaksjoner og rusmisbruk ( les: selvmedisinering). Jeg ber nå om at myndighetene våre kan sikre Retrettens arbeid slik at vi kan få være der når frøene vi har sånn begynner å spire. Det er da det er viktig at de har tillitspersoner de kan lene seg til når alle de uventende livsslagene treffer dem. I tillegg ber jeg om at myndighetene går igjennom den lovgivningen som bidrar til å skade oss svakeste…